Actes 5 – BDS & LB

La Bible du Semeur

Actes 5:1-42

1Mais un certain Ananias, avec sa femme Saphira, vendit aussi une propriété, et, 2en accord avec elle, mit de côté une partie de l’argent de la vente, apporta le reste aux apôtres et le leur remit.

3Pierre lui dit : Ananias, comment as-tu pu laisser Satan envahir à tel point ton cœur ? Tu as menti au Saint-Esprit en cachant le prix réel de ton champ pour en détourner une partie à ton profit ! 4N’étais-tu pas libre de garder ta propriété ? Ou même, après l’avoir vendue, ne pouvais-tu pas faire de ton argent ce que tu voulais ? Comment as-tu pu décider en toi-même de commettre une telle action ? Ce n’est pas à des hommes que tu as menti, mais à Dieu.

5A ces mots, Ananias tomba raide mort. Tous ceux qui l’apprirent furent remplis d’une grande crainte. 6Des jeunes gens vinrent envelopper le corps5.6 Chez les Juifs les morts étaient enveloppés dans un linceul et déposés ainsi dans la tombe., puis l’emportèrent pour l’enterrer.

7Environ trois heures plus tard, la femme d’Ananias entra sans savoir ce qui s’était passé.

8Pierre lui demanda : Dis-moi, est-ce bien à ce prix-là que vous avez vendu votre champ ?

– Oui, répondit-elle, c’est bien à ce prix.

9Alors Pierre lui dit : Comment avez-vous pu vous concerter pour provoquer ainsi l’Esprit du Seigneur ? Ecoute : ceux qui viennent d’enterrer ton mari sont devant la porte et ils vont t’emporter, toi aussi.

10Au même instant, elle tomba inanimée aux pieds de Pierre. Les jeunes gens qui rentraient la trouvèrent morte ; ils l’emportèrent et l’enterrèrent aux côtés de son mari.

11Cet événement inspira une grande crainte à toute l’Eglise5.11 Autre traduction : l’assemblée : il est possible que le terme grec ekklèsia soit employé ici en son sens courant., ainsi qu’à tous ceux qui en entendirent parler.

Les apôtres, témoins devant le Grand-Conseil

12Les apôtres accomplissaient beaucoup de signes miraculeux et de prodiges parmi le peuple. Tous les croyants avaient l’habitude de se rassembler dans la cour du Temple, sous le portique de Salomon. 13Personne d’autre n’osait se joindre à eux, mais le peuple tout entier les tenait en haute estime.

14Un nombre toujours croissant d’hommes et de femmes croyaient au Seigneur et se joignaient à eux. 15On allait jusqu’à porter les malades dans les rues, où on les déposait sur des lits ou des civières, pour qu’au passage de Pierre son ombre au moins couvre l’un d’eux. 16Des villes voisines même, les gens accouraient en foule à Jérusalem pour amener des malades et des personnes tourmentées par de mauvais esprits. Et tous étaient guéris.

17Alors, poussés par la jalousie, le grand-prêtre et tout son entourage, c’est-à-dire ceux qui appartenaient au parti des sadducéens, décidèrent d’intervenir. 18Ils firent arrêter les apôtres et les firent incarcérer dans la prison publique.

19Mais, pendant la nuit, un ange du Seigneur vint ouvrir les portes de la prison et, après avoir fait sortir les apôtres, il leur dit : 20Allez au Temple et là, proclamez au peuple tout le message de la vie nouvelle.

21Les apôtres obéirent : dès l’aube, ils se rendirent dans la cour du Temple et se mirent à enseigner. De son côté, le grand-prêtre arriva avec son entourage, et ils convoquèrent le Grand-Conseil et toute l’assemblée des responsables du peuple d’Israël. Ils ordonnèrent d’aller chercher les apôtres à la prison et de les amener.

22Les gardes s’y rendirent, mais ils ne les trouvèrent pas dans le cachot. A leur retour, ils firent leur rapport : 23Nous avons trouvé la prison soigneusement fermée, les sentinelles étaient à leur poste devant les portes, mais quand nous avons ouvert le cachot, nous n’y avons trouvé personne.

24Cette nouvelle plongea le chef de la police du Temple et les chefs des prêtres dans une grande perplexité : ils se demandaient ce qui avait bien pu se passer.

25Là-dessus, quelqu’un vint leur annoncer : Les hommes que vous avez fait mettre en prison se tiennent dans la cour du Temple et ils enseignent le peuple5.25 A l’époque, les séances du Grand-Conseil n’avaient plus lieu au Temple mais dans la ville..

26Aussitôt, le chef de la police du Temple s’y rendit avec un détachement de gardes et ils ramenèrent les apôtres, mais avec ménagements, car ils avaient peur de se faire lapider par le peuple. 27Après les avoir ramenés, ils les introduisirent dans la salle du Grand-Conseil.

Le grand-prêtre leur dit : 28Nous vous avions formellement interdit d’enseigner au nom de cet homme. Et voilà que vous avez rempli Jérusalem de votre enseignement, et vous voulez nous rendre responsables de la mort de cet homme.

29Mais Pierre et les apôtres répondirent : Il faut obéir à Dieu plutôt qu’aux hommes. 30Le Dieu de nos ancêtres a ressuscité ce Jésus que vous avez mis à mort en le clouant sur le bois. 31Et c’est lui que Dieu a élevé pour siéger à sa droite5.31 Voir 2.33., comme Chef suprême et Sauveur, pour accorder à Israël la grâce de changer et de recevoir le pardon de ses péchés. 32Et nous, nous sommes les témoins de ces événements, avec le Saint-Esprit que Dieu a donné à ceux qui lui obéissent.

33Ces paroles ne firent qu’exaspérer les membres du Grand-Conseil et ils voulaient faire mourir les apôtres.

34Mais l’un d’entre eux, un pharisien nommé Gamaliel5.34 Gamaliel était l’un des plus célèbres rabbins (« maîtres ») de l’époque. Membre du Grand-Conseil, il avait un millier de disciples, dont le futur apôtre Paul (Ac 22.3)., se leva pour donner son avis. C’était un éminent enseignant de la Loi, estimé de tout le peuple. Il demanda que l’on fasse sortir un instant les apôtres, 35puis il dit : Israélites, faites bien attention à ce que vous allez faire avec ces hommes. 36Rappelez-vous : il y a quelque temps, on a vu paraître un certain Theudas qui se donnait pour un personnage important. Il a entraîné quelque quatre cents hommes à sa suite. Or, il a été tué, et tous ceux qui s’étaient ralliés à lui furent dispersés et l’on n’en entendit plus parler. 37Après lui, à l’époque du recensement, Judas de Galilée a fait son apparition. Lui aussi a attiré à lui bien des gens. Il a péri à son tour et tous ses partisans furent mis en déroute.

38A présent donc, voici mon avis : Ne vous occupez plus de ces hommes et laissez-les partir. De deux choses l’une : ou bien leur projet et leur œuvre viennent des hommes et, dans ce cas, leur mouvement disparaîtra. 39Ou bien, il vient de Dieu, et alors, vous ne pourrez pas le détruire. Ne prenez pas le risque de lutter contre Dieu.

Le Conseil se rangea à son avis : 40ils rappelèrent les apôtres, les firent battre, et leur défendirent de parler au nom de Jésus. Après quoi, ils les relâchèrent.

41Les apôtres quittèrent la salle du Conseil tout joyeux de ce que Dieu les ait jugés dignes de souffrir l’humiliation pour Jésus. 42Et chaque jour, dans la cour du Temple ou dans les maisons particulières, ils continuaient à enseigner et à annoncer le Messie Jésus.

En Levende Bok

Apostlenes gjerninger 5:1-42

Ananias og Saffira sitt bedrageri

1En annen mann, som het Ananias, solgte en eiendom sammen med kona si Saffira. 2Men han overlot bare en del av salgsbeløpet til utsendingene. Sammen hadde Saffira og Ananias blitt enige om å beholde resten av pengene for seg selv.

3Da sa Peter: ”Ananias, hvorfor har du sluppet Satan inn i hjertet ditt? Hvordan kunne du finne på å påstå at dette var hele beløpet, når du visste at du hadde stukket unna en del? Du har løyet for Guds Hellige Ånd! 4Jordstykket var jo ditt, og du kunne selge det eller beholde det alt etter som du ville. Når du nå hadde solgt, var det din sak å bestemme hvor mye du ville gi. Hvordan kunne du gjøre noe slikt? Det var ikke for oss du løy, men for Gud.”

5Da Ananias hørte disse ordene, falt han død om på gulvet. Alle som hørte om det som skjedde, ble lamslått av redsel. 6Noen yngre menn kom og svøpte ham inn og bar ham ut og begravde ham.

7Omkring tre timer seinere kom kona til Ananias dit, uten å vite hva som hadde skjedd med mannen. 8Peter spurte henne: ”Disse pengene som dere ga oss, var det hele beløpet dere fikk for jordstykket?”

”Ja”, svarte hun, ”det var det.”

9Da sa Peter: ”Hvordan kunne du og mannen din bli enige om å gjøre noe slikt, tenk å forsøke å lyve for Guds Ånd? De skrittene du nettopp nå hører nærme seg utenfor døren, det er skrittene til de mennene som har begravd mannen din. Nå skal de også bære deg ut.”

10I samme øyeblikk falt hun sammen foran Peter og døde. Da de unge mennene kom inn og fikk se at hun var død, bar de også henne ut og begravde henne ved siden mannen hennes. 11Hele menigheten, og alle andre som hørte om dette, var rystet og sjokkert.

Mange blir helbredet

12Utsendingene gjorde mange merkelige mirakler blant folket. De troende møtte hverandre regelmessig på det stedet i templet som ble kalt Salomos buegang. 13Ingen andre våget å blande seg med dem, men folket hadde stor respekt for de troende. 14Flere og flere begynte å tro på Herren Jesus, både menn og kvinner. 15Da de hørte om miraklene som utsendingene gjorde, bar de ut syke på gatene og la dem på liggematter og bårer for at i det minste skyggen fra Peter kunne falle på dem når han gikk forbi. 16Til og med fra byene og småstedene rundt Jerusalem kom det mange. De tok med seg syke og personer som var besatt av onde ånder, og alle ble helbredet.

Utsendingene blir på nytt arrestert

17Øverstepresten og tilhengerne hans, som var saddukeere5:17 Sadukeerne var et religiøst parti blant jødene. De trodde verken på evig liv, engler eller ånder., ble misunnelige da de så alt utsendingene gjorde. 18Derfor fikk de arrestert og fengslet dem.

19Men om natten kom en engel fra Herren og åpnet portene til fengslet og slapp dem ut, og han sa: 20”Gå og still dere fram i templet og fortell alt om det nye livet for folket.”

21Utsendingene var lydige mot oppfordringen. Tidlig på morgenen gikk de til templet og begynte å undervise.

Imens kalte øverstepresten og hans nærmeste menn sammen Det jødiske rådet, det vil si alle de religiøse og politiske lederne i Israel. De sendte bud til fengslet for å hente utsendingene. 22Men da tjenerne kom til fengslet, var ikke utsendingene der. Mannen vendte tilbake til rådet og rapporterte: 23”Portene til fengslet var låste og vaktene sto utenfor, men da vi åpnet, var det ingen der.”

24Da offiseren ved tempelvakten og øversteprestene hørte dette, ble de forskrekket og undret seg over hva som kunne ha skjedd. 25På samme tid kom noen og fortalte at de mennene som de hadde fengslet, nå sto i templet og underviste folket.

26Offiseren gikk dit sammen med vaktene og hentet utsendingene, men uten vold, for de var redde for å bli lynsjet av folket.

27Da utsendingene ble stilt fram for Det jødiske rådet, begynte øverstepresten å forhøre dem og sa: 28”Vi forbød dere strengt å tale eller undervise om denne mannen. Likevel har dere fylt hele Jerusalem med undervisningen deres. Dere anklager oss for å ha drept ham!” 29Peter og de andre utsendingene svarte: ”Det er viktigere å være lydig mot Gud enn å være lydig mot mennesker. 30Våre forfedres Gud vakte Jesus opp fra de døde, etter at dere hadde hengt ham på et kors og drept ham. 31Ja, Gud har opphøyet ham og satt ham på sin høyre side for at han skal regjere.5:31 Den som sitter på Guds høyre side, deler hans makt og regjerer sammen med ham. Han har gjort ham til en høvding som frelste oss ved å ta straffen for våre synder på seg, slik at Israels folk kan vende om til Gud og få tilgivelse. 32Vi har selv sett dette skje og kan vitne om at det er sant. Det kan også Guds Hellige Ånd bekrefte, den Ånd han gir til alle som lyder ham.”

33Da medlemmene i rådet hørte dette, ble de rasende og ville drepe utsendingene. 34Da grep en av fariseerne5:34 Fariseerne var et religiøst parti blant jødene. De var svært nøye med å følge hele Moseloven. i rådet inn, han het Gamaliel og var en skriftlærd5:34 Fariseerne var eksperter på loven, som er et annet navn for hele den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. som hele folket respekterte. Han reiste seg og ba om at utsendingene skulle bli ført ut av retten en stund. 35Så vendte han seg til sine kolleger og sa: ”Israelitter5:35 Israelitter er et annet navn på jødene. Israelitt betyr etterkommere til Israel. Han hadde en sønn som het Juda, og som har gitt navn til jødene., tenk dere nøye om før dere gjør noe med disse mennene! 36Bråkmakere kommer og går. For et tid siden var det en tvilsom type ved navn Teudas, som ga seg ut for å være noe. Han hadde rundt regnet 400 mann som sluttet seg til ham. Men da han ble drept, spredde tilhengerne seg til alle kanter og bevegelsen døde ut. 37På den tiden da skatteregistreringen fant sted, dukket Judas fra Galilea opp. Han fikk med seg mange tilhengere, men også han ble drept, og alle som fulgte ham ble spredd. 38Derfor foreslår jeg at dere lar disse mennene være i fred og tillater at de går herfra. Dersom det de holder på med bare er menneskelige påfunn, da vil det hele snart renne ut i sanden. 39Dersom bevegelsen derimot er fra Gud, da kan dere likevel ikke stoppe den. Vær på vakt at dere ikke kjemper mot selveste Gud!”

40Medlemmene i rådet aksepterte forslaget hans. De kalte utsendingene inn og nøyde seg med å la dem bli pisket. Etterpå la de på nytt ned forbud mot at de skulle undervise om Jesus, og så fikk de gå. 41Men utsendingene dro fra retten lykkelige over at Gud hadde vurdert at de var verdige til å bli vanæret på grunn av troen på Jesus. 42Hver dag fortsatte de å undervise både i templet og i hjemmene. Til alle spredde de det glade budskapet om at Jesus er Messias, den lovede kongen.