1Therefore let us move beyond the elementary teachings about Christ and be taken forward to maturity, not laying again the foundation of repentance from acts that lead to death,6:1 Or from useless rituals and of faith in God, 2instruction about cleansing rites,6:2 Or about baptisms the laying on of hands, the resurrection of the dead, and eternal judgment. 3And God permitting, we will do so.
4It is impossible for those who have once been enlightened, who have tasted the heavenly gift, who have shared in the Holy Spirit, 5who have tasted the goodness of the word of God and the powers of the coming age 6and who have fallen6:6 Or age, 6 if they fall away, to be brought back to repentance. To their loss they are crucifying the Son of God all over again and subjecting him to public disgrace. 7Land that drinks in the rain often falling on it and that produces a crop useful to those for whom it is farmed receives the blessing of God. 8But land that produces thorns and thistles is worthless and is in danger of being cursed. In the end it will be burned.
9Even though we speak like this, dear friends, we are convinced of better things in your case – the things that have to do with salvation. 10God is not unjust; he will not forget your work and the love you have shown him as you have helped his people and continue to help them. 11We want each of you to show this same diligence to the very end, so that what you hope for may be fully realised. 12We do not want you to become lazy, but to imitate those who through faith and patience inherit what has been promised.
The certainty of God’s promise
13When God made his promise to Abraham, since there was no-one greater for him to swear by, he swore by himself, 14saying, ‘I will surely bless you and give you many descendants.’6:14 Gen. 22:17 15And so after waiting patiently, Abraham received what was promised.
16People swear by someone greater than themselves, and the oath confirms what is said and puts an end to all argument. 17Because God wanted to make the unchanging nature of his purpose very clear to the heirs of what was promised, he confirmed it with an oath. 18God did this so that, by two unchangeable things in which it is impossible for God to lie, we who have fled to take hold of the hope set before us may be greatly encouraged. 19We have this hope as an anchor for the soul, firm and secure. It enters the inner sanctuary behind the curtain, 20where our forerunner, Jesus, has entered on our behalf. He has become a high priest for ever, in the order of Melchizedek.
En moden tro
1La oss derfor slippe å gjenta det første vi måtte lære om Jesus Kristus. Det er tid til å gå videre til den undervisningen som passer for de mer modne. Vi vil ikke på nytt begynne fra begynnelsen med å undervise om elementære grunnsetninger som: At de skal forlate sine onde handlinger og tro på Gud. 2At de skal la seg døpe til fellesskap med Kristus. At de troende skal be og legge hendene på den døpte.6:2 På gresk: læren om dåp og håndspålegging. Ordet dåp står i flertall. Undervisningen handlet altså om forskjellen mellom forskjellige jødiske seremonier for å bli renset og dåpen sammen med Jesus Kristus. Handspåleggingen handlet om at de troende la hendene på de døpte for at de skulle få Guds Ånd. Se Apostlenes gjerninger – historien om de første troende 19:5,6. Men de la også hendene på folk da de ba for syke, eller da noen skulle innvies til en oppgave i menigheten. At dere er kjent med at de døde skal stå opp igjen. At alle som ikke tror på Gud, skal få evig straff. 3La oss nå gå videre i vår undervisning, dersom Gud tillater det.
Advarsel mot å forlate Jesus Kristus
4-6De personene som har forlatt troen på Jesus Kristus, kan vi ikke få til å vende tilbake. Nei, dersom de en gang har tatt imot det sanne budskapet, fått del i Guds gave og Ånd, fattet hvor godt Guds budskap er og opplevd kreftene i den kommende verden, men likevel forlater Kristus, da kan vi ikke få dem til å vende tilbake. Ved det de gjør, spikrer de på nytt Guds sønn til korset og vil latterliggjøre hans vei til korset.
7Et troende menneske er som en åker. Dersom åkeren suger til seg regnet som faller og gir bonden god avling, da vil Gud være god mot den. 8Men dersom åkeren bare gir tistler og tornekratt, da er den verdiløs, og risken er stor for at Gud en dag forkaster åkeren og svir den av.
9Nå tror vi ikke, kjære venner, at det er så dårlig stelt med dere, selv om vi snakker på denne måten. Tvert imot er vi sikre på at dere er på vei til å bli frelst for evig. 10Gud er ikke urettferdig, men husker hvor hardt dere har arbeidet for ham. Han ser hvor mye dere elsker ham, etter som dere stadig hjelper dem som tilhører Gud. 11Fortsett derfor å gjøre alt dette med den samme iver, slik at Gud en dag kan oppfylle håpet deres og frelse dere for evig. 12Vær ikke late og likegyldige, men ta som ideal dem som gjennom tro og tålmodighet får del i alt det gode Gud har lovet.
Gud holder løftene sine
13En av de som fikk et slikt løfte fra Gud, var Abraham. Gud sverget ved seg selv, etter som det ikke var noen høyere å sverge ved. 14Han sa: ”Jeg vil gi deg av alt det gode som er mitt og la dine etterkommere bli så mange at ingen kan telle dem.”6:14 Se Første Mosebok 22:17. 15Abraham ventet med stor tålmodighet og fikk til slutt en sønn, slik Gud hadde lovet.
16Også menneskene kan sverge sine eder. De tar Gud til vitne på at det de sier er sant, slik at det blir slutt på alle diskusjoner. 17Da Gud ga løftet sitt, sverget han en ed. Med det ville han vise dem som fikk løftet, at det var et løfte han aldri kunne tenkte seg å ta tilbake. 18Gud har gitt oss både løftet og eden sin. Disse to bekreftelsene står fast, etter som Gud aldri kan lyve. De er en sterk oppmuntring til oss som håper på Gud og stoler på at han en dag vil innfri løftet og frelse oss for evig.
19Dette håpet om at sjelene til slutt skal bli frelst for evig, er som et solid anker som sitter urokkelig fast hos Gud selv, innenfor forhenget til Det aller helligste6:19 ”Det aller helligste” var et rom lengst inn i templet, stedet for Guds nærvær. Framfor det rommet hang et forheng, og den eneste som fikk gå inn dit, var øverstepresten, da han en gang om året ofret blod for at folket skulle få syndene sine tilgitt. For en nærmere beskrivning, se 9:2-5. i himmelen. 20Forhenget ble spjæret i to deler da Jesus døde på korset.6:20 Se Matteus sin fortelling om Jesus 27:50-51, der det blir omtalt hvordan forhenget i templet i Jerusalem brast i to deler da Jesus døde. Gjennom det åpnet han veien til Gud for oss, og ble øversteprest for evig, akkurat som Melkisedek.
