ሕፃን ተወለደልን
1ነገር ግን ተጨንቀው የነበሩ ከእንግዲህ ተስፋ ቢስ አይሆኑም። በቀደመው ዘመን የዛብሎንንና የንፍታሌምን ምድር አዋረደ፤ በሚመጣው ዘመን ግን ከዮርዳኖስ ማዶ፣ በባሕር መንገድ አጠገብ ያለውን የአሕዛብን ገሊላ ያከብራል፤
2በጨለማ የሚኖር ሕዝብ
ታላቅ ብርሃን አየ፤
በሞት ጥላ9፥2 ወይም፣ በጨለማ ምድር። ምድር ለኖሩትም
ብርሃን ወጣላቸው።
3ሕዝብን አበዛህ፤
ደስታቸውንም ጨመርህ፤
ሰዎች ምርትን ሲሰበስቡ፣
ምርኮንም ሲከፋፈሉ
ደስ እንደሚላቸው ሁሉ፣
እነርሱም በፊትህ ደስ ይላቸዋል።
4ምድያም ድል በተመታ ጊዜ እንደ ሆነው፣
የከበዳቸውን ቀንበር፣
በትከሻቸው ላይ የነበረውን በትር፣
የተጨቈኑበትንም ዘንግ ሰብረህላቸዋል።
5የጦረኞች ጫማ ሁሉ፣
በደም የተለወሰ ልብስም ሁሉ፣
ለእሳት ይዳረጋል፤
ይማገዳልም።
6ሕፃን ተወልዶልናል፤
ወንድ ልጅም ተሰጥቶናል፤
አለቅነትም በጫንቃው ላይ ይሆናል።
ስሙም፣ ድንቅ መካር፣9፥6 ወይም፣ ድንቅ፣ መካር።
ኀያል አምላክ፣
የዘላለም አባት፣ የሰላም ልዑል ይባላል።
7ለመንግሥቱ ስፋት፣
ለሰላሙም ብዛት ፍጻሜ የለውም፤
ከአሁን ጀምሮ እስከ ዘላለም፣
መንግሥቱን በፍትሕና በጽድቅ ይመሠርታል፤
ደግፎ በመያዝም ያጸናዋል።
በዳዊት ዙፋን ይቀመጣል፤
አገሩንም ሁሉ ይገዛል፤
የሰራዊት ጌታ እግዚአብሔር ቅናት
ይህን ያደርጋል።
የእግዚአብሔር ቍጣ በእስራኤል ላይ
8ጌታ በያዕቆብ ላይ ቃል ላከ፤
በእስራኤልም ላይ ይወድቃል።
9ሕዝቡ በሙሉ፣
ኤፍሬምና የሰማርያ ነዋሪዎች
ይህን ያውቃሉ፤
በትዕቢትና በልብ እብሪትም እንዲህ ይላሉ፤
10“ጡቦቹ ወድቀዋል፤
እኛ ግን በጥርብ ድንጋይ መልሰን እንገነባለን፤
የሾላ ዛፎቹ ተቈርጠዋል፤
እኛ ግን በዝግባ እንተካለን።”
11ነገር ግን እግዚአብሔር የረአሶንን ጠላቶች ያጠናክራል፤
በእነርሱም ላይ ያመጣባቸዋል፤
ባለጋራዎቻቸውንም ያነሣሣባቸዋል።
12ሶርያውያን ከምሥራቅ፣ ፍልስጥኤማውያን ከምዕራብ፤
አፋቸውን ከፍተው እስራኤልን ይቦጫጭቋታል።
ይህም ሁሉ ሆኖ፣ ቍጣው ገና አልበረደም፤
እጁ እንደ ተዘረጋ ነው።
13ሕዝቡ ግን ወደ ቀጣቸው ፊታቸውን አልመለሱም፤
የሰራዊት ጌታ እግዚአብሔርንም አልፈለጉም።
14ስለዚህ እግዚአብሔር ራስንና ጅራትን፣
የዘንባባውን ቅርንጫፍና ሸንበቆውን ከእስራኤል በአንድ ቀን ይቈርጣል።
15ሽማግሌዎችና የተከበሩ ሰዎች ራስ፣
ሐሰትን የሚያስተምሩ ነቢያት ደግሞ ጅራት ናቸው።
16ይህን ሕዝብ የሚመሩት ያስቱታል፤
የሚመራውም ሕዝብ ከመንገድ ወጥቶ ይባዝናል።
17ስለዚህ ጌታ በጐበዛዝት ደስ አይሰኝም፤
አባት ለሌላቸውና ለመበለቶች አይራራም፤ ሁሉም ፈሪሀ እግዚአብሔር ያላደረበትና ክፉ አድራጊ ነው፤
የሁሉ አፍ አስጸያፊ ቃል ይናገራልና።
ይህም ሁሉ ሆኖ፣ ቍጣው ገና አልበረደም፤
እጁም እንደ ተዘረጋ ነው።
18እንግዲህ ርኩሰት እንደ እሳት ይቀጣጠላል፤
እሾኽንና ኵርንችትን ይበላል፤
ጥቅጥቅ ያለውን ደን ያነድዳል፤
ጢሱም ተትጐልጕሎ እንደ ዐምድ ይቆማል።
19በሰራዊት ጌታ በእግዚአብሔር ቍጣ ምድር ትጋያለች፤
ሕዝቡም እሳት ውስጥ እንደሚጨመር
ማገዶ ይሆናል፤
ወንድሙንም ማዳን የሚችል ማንም የለም።
20በቀኝ በኩል ይጐርሳሉ፤
ነገር ግን ራባቸው አይታገሥም፤
በግራም በኩል ይበላሉ፤
ነገር ግን አይጠግቡም፤
እያንዳንዱም የገዛ ወገኑን9፥20 ወይም፣ ክንዱን ሥጋ ይበላል።
21ምናሴ ኤፍሬምን፣ ኤፍሬም ምናሴን ይበላል፤
በይሁዳም ላይ በአንድነት ይነሣሉ፤
ይህም ሁሉ ሆኖ፣ ቍጣው ገና አልበረደም፤
እጁም እንደ ተዘረጋ ነው።
1Det folk, som går rundt i mørke,
skal se et strålende lys.
Lyset vil skinne på alle,
som lever i dødsskyggens land.
2Herre, du gør jubelen stor,
du fylder os med glæde,
som når høstfolk fryder sig over høsten,
som krigere jubler, når de deler byttet.
3For du bryder det tunge åg,
som hviler på vores skuldre,
knækker slavefogedens kæp,
som da du frelste os fra midjanitterne.
4Støvler, der trampede i krigen,
og kapper, som er sølet i blod
skal brændes op,
fortæres af ilden.
5For et barn er født os!
En søn er os givet!
Han skal herske over os,
og han skal kaldes:
„Underfuld Rådgiver”,
„Vældig Gud”,
„Evig Fader”,
„Fredsfyrste”.
6Når han bliver konge i Davidsriget,
bliver hans magt uden grænser,
og han skaber fred overalt.
For han bygger sit rige på retfærdighed
fra nu af og til evig tid.
Herren, den Almægtige,
vil gøre, hvad han har besluttet.
Herrens dom over Nordriget
7Herren har udtalt sin dom over Israels rige, over Jakobs slægt. 8Alle i Samaria har hørt det, det er kendt i Efraims land. Alligevel siger de i hovmod og trods: 9„Hvis landet lægges i ruiner, bygger vi det bare op igen, så det bliver bedre end før. Vi bruger tilhugne natursten i stedet for brændte lersten, og vi erstatter det ødelagte morbærfigentræ med cedertræ.” 10Herren vil svare på deres hovmod ved at føre fjender imod dem, 11aramæerne fra øst og filistrene fra vest. Med vidtåbne gab kommer de og opsluger Israel. Alligevel er Herrens vrede ikke forbi. Hans hånd er stadig løftet til slag.
12Men de angrede ikke over for ham, der straffede dem. De søgte stadig ikke Herren, den Almægtige. 13-14Derfor vil Herren hugge hoved og hale af Israel og tilintetgøre både høj og lav på samme dag. Landets ledere er hovedet, de løgnagtige profeter er halen. 15Folkets ledere førte dem vild, de viste dem vej til afgrunden.
16Derfor vil Herren ikke hjælpe de unge krigere, og han har ikke medynk med dem, der bliver enker, og dem, der bliver faderløse. De er jo alle onde og gudløse, og de taler som tåber. Derfor er Herrens vrede endnu ikke forbi. Hans hånd er stadig løftet til slag.
17Ondskaben brænder som en ild, der fortærer tjørn og tidsel og antænder skovens tætte krat, så røgen hvirvler op. 18-19Herren den Almægtiges vrede afsvider landet, og folket bliver ildens bytte. Ingen hjælper hinanden, men de slås med deres nærmeste om føden. De stjæler mad fra hinanden, men bliver ikke mætte. De æder alt, hvad de kan finde af spiseligt, men er lige sultne. Nogle vil endda fortære deres egne børn. 20Manasse er imod Efraim, Efraim er imod Manasse—og sammen overfalder de Judas stamme. Alligevel er Herrens vrede endnu ikke forbi. Hans hånd er stadig løftet til slag.
