1ጻድቅ ይሞታል፤
ይህን ግን ማንም ልብ አይልም፤
ለእግዚአብሔር ያደሩ ሰዎች ይወሰዳሉ፤
ጻድቃን ከክፉ ይድኑ ዘንድ፣
መወሰዳቸውን፣
ማንም አያስተውልም።
2በቅንነት የሚሄዱ፣
ሰላም ይሆንላቸዋል፤
መኝታቸው ላይ ያርፋሉ።
3“እናንት የአስማተኛዪቱ ልጆች ግን፣
እናንት የአመንዝራውና የጋለሞታዪቱ ዘር፤ እናንት፣ ወዲህ ኑ፤
4የምትሣለቁት በማን ላይ ነው?
የምታሽሟጥጡት ማንን ነው?
ምላሳችሁንስ አውጥታችሁ የምታሾፉት በማን ላይ ነው?
እናንት የዐመፀኞች ልጆች፣
የሐሰተኞች ዘር አይደላችሁምን?
5በባሉጥ ዛፎች መካከል፣
ቅጠሉ በተንዠረገገ ዛፍ ሥር በዝሙት የምትቃጠሉ፣
በሸለቆዎች፣ በዐለት ስንጣቂዎችም ውስጥ
ልጆቻችሁን የምትሠዉ አይደላችሁምን?
6በሸለቆው በሚገኙት ለስላሳ ድንጋዮች
ውስጥ ያሉት ጣዖቶች የአንቺ ናቸው፤
እነርሱም ዕጣ ፈንታዎችሽ ናቸው፤
ርግጥ ነው፣ በእነርሱ ላይ የመጠጥ ቍርባን አፍስሰሻል፤
የእህል ቍርባንም አቅርበሻል፤
ታዲያ፣ ስለ እነዚህ ነገሮች ዝም እላለሁን?
7ዐልጋሽን ከፍ ባለውና በረጅሙ ኰረብታ ላይ አነጠፍሽ፤
በዚያም መሥዋዕትሽን ልታቀርቢ ወጣሽ።
8ከመዝጊያሽና ከመቃንሽ ጀርባ፣
የጣዖት ምስሎችሽን ሰቀልሽ፤
እኔን ትተሽ መኝታሽን ገላለጥሽ፤
በላይም ወጥተሽ በጣም ገለጥሽው፤
መኝታቸውን ከወደድሽላቸው ጋር ስምምነት አደረግሽ፤
ዕርቃናቸውንም አየሽ።
9የወይራ ዘይት ይዘሽ፣
ሽቶ በላዩ ጨምረሽ ወደ ሞሎክ57፥9 ወይም ወደ ንጉሡ ሄድሽ፤
መልእክተኞችሽን57፥9 ወይም፣ ጣዖቶችሽን ወደ ሩቅ አገር ላክሽ፤
እስከ ራሱ እስከ ሲኦልም ዘለቅሽ።
10በመንገድ ብዛት ደከምሽ፤
ነገር ግን ‘ተስፋ የለውም’ አላልሽም፤
የጕልበት መታደስ አገኘሽ፤
ስለዚህም አልዛልሽም።
11“እኔን የዋሸሽኝ፤
ማንን ፈርተሽ፣ ማንንስ ሠግተሽ ነው?
እኔን ያላስታወስሽው፣
ይህንም በልብሽ ያላኖርሽው፣
እኔን ያልፈራሽው፣
ዝም ስላልሁ አይደለምን?
12ጽድቅሽንና ሥራሽን አጋልጣለሁ፤
እነርሱም አይጠቅሙሽም።
13ለርዳታ በምትጮኺበት ጊዜ፣
የሰበሰብሻቸው ጣዖቶች እስቲ ያድኑሽ!
ነፋስ ጠራርጎ ይወስዳቸዋል፤
ሽውሽውታም ይበትናቸዋል።
እኔን መጠጊያው ያደረገ ሰው ግን፣
ምድሪቱን ይወርሳል፤
የተቀደሰ ተራራዬንም ገንዘቡ ያደርገዋል።”
ልባቸው ለተሰበረ መጽናናት
14እንዲህ ይባላል፤
“አብጁ፤ አብጁ፤ መንገድ አዘጋጁ፤
ከሕዝቤ መንገድ ዕንቅፋት አስወግዱ።”
15ከፍ ከፍ ያለውና ልዕልና ያለው እርሱ፣
ስሙም ቅዱስ የሆነው፣ ለዘላለም የሚኖረው እንዲህ ይላል፤
“የተዋረዱትን መንፈሳቸውን ለማነሣሣት፣
የተሰበረ ልብ ያላቸውን ለማነቃቃት፣
ከፍ ባለውና በቅዱሱ ስፍራ እኖራለሁ፤
የተሰበረ ልብ ካለውና በመንፈሱ ከተዋረደው ጋር እሆናለሁ።
16የሰው መንፈስ በፊቴ እንዳይዝል፣
የፈጠርሁትም ሰው እስትንፋስ እንዳይቆም፣
ለዘላለም አልወቅሥም፤
ሁልጊዜም አልቈጣም።
17ኀጢአት ስለ ሞላበት ስግብግብነቱ ተቈጣሁት፤
ቀጣሁት፤ ፊቴንም በቍጣ ከእርሱ ሸሸግሁ፤
ያም ሆኖ በገዛ መንገዱ ገፋበት።
18መንገዶቹን አይቻለሁ፤ ቢሆንም እፈውሰዋለሁ፤
እመራዋለሁ፤ ለእርሱና ስለ እርሱ ለሚያለቅሱትም
መጽናናትን እመልሳለሁ፤
19በእስራኤል አልቃሾች ከንፈር ላይ ምስጋና እፈጥራለሁ።
በቅርብና በሩቅ ላሉት ሰላም፣ ሰላም ይሁን፤
እኔ እፈውሳቸዋለሁ” ይላል እግዚአብሔር።
20ክፉዎች ግን ማዕበሉ ጭቃና ጕድፍ እንደሚያወጣ፣
ጸጥ ማለት እንደማይችል፣
እንደሚናወጥ ባሕር ናቸው።
21አምላኬ፣ “ለክፉዎች ሰላም የላቸውም” ይላል።
Israels umoral og afgudsdyrkelse
1Gode mennesker går til grunde, uden at nogen griber ind. Retskafne rives bort før tiden, og ingen lægger mærke til det. Det er på grund af ondskaben, at de lider den skæbne. 2Men de hviler i fred i deres grave, for de levede i lydighed mod Gud.
3Herren siger: „Hør engang, I horeunger og hekseyngel! 4Hvor tør I gøre nar af mig? I rækker tunge og laver grimasser. I er fulde af løgn og synd. 5I kommer i ekstase ved jeres orgier i offerlundene. I slagter jeres egne børn, ofrer mennesker i dalene og i kløfter mellem klipperne. 6I har valgt at dyrke guder af sten i stedet for mig, og I bringer dem drikofre og afgrødeofre. Skal jeg finde mig i det? 7-8I udstiller åbenlyst jeres utroskab imod mig ved at ofre til afguderne på højene. Men også bag hjemmets vægge har I opstillet jeres afguder. I har vendt mig ryggen og overgivet jer til dem med hud og hår. I har prostitueret jer selv. I betaler til afguderne for at tilfredsstille jeres lyst med dem. 9I ofrer parfume og vellugtende olier til Molok, mens I søger med lys og lygte efter nye afguder overalt—ja, selv blandt de døde. 10I er udmattede af at søge, men I giver alligevel ikke op. Tanken om nye afguder giver jer styrke til at fortsætte. 11Hvorfor er I mere bange for dem end for mig? Hvorfor er I utro mod mig og lever på en løgn? Hvorfor har I glemt mig? Er det, fordi jeg stiltiende har båret over med jer så længe?
12Lad mig sige jer en ting: Jeres afgudsdyrkelse vil ikke gavne jer. 13Når I råber om hjælp, så lad jeres guder redde jer! De er selv så hjælpeløse, at et vindstød kan vælte dem omkuld. Men den, der søger hjælp hos mig, skal få landet og mit hellige bjerg i eje.
Gud vil genoprette sit folk
14Jeg, Herren, siger: Ban vej! Ban vej for mit folk! Ryd sten og forhindringer af vejen, hvor mit folk skal gå.”
15Den evige og højhellige Gud siger: „Jeg er hellig, jeg bor i det høje. Men jeg bor også hos mennesker med ydmyge og sønderknuste hjerter. Jeg trøster dem og heler deres brudte hjerter. 16Jeg vil ikke blive ved at være vred på mit folk og anklage dem, for så ville de miste livsmodet og give op. 17Jeg blev vred over deres grådighed og skjulte mig for dem, men de fremturede bare i deres synd og fortsatte med at gøre, som de ville. 18Jeg har set deres elendighed og frafald, men nu vil jeg genoprette dem. Jeg vil trøste dem, der sørger over deres synd. 19Jeg tilbyder fred til alle, både fjern og nær, for jeg vil føre mit folk hjem. 20Men de gudløse, som forkaster mig, er som et oprørt hav, der ikke kan falde til ro, men skyller mudder og snavs op på stranden.”
21De gudløse har ingen fred, siger min Gud.
