Hebreerne 9 – LB & BDS

En Levende Bok

Hebreerne 9:1-28

Prestens oppgave i den første pakten

1I det første pakten mellom Gud og hans folk var det en lang liste med regler for hvordan prestene skulle tjene Gud i teltet9:1 Teltet ble reist under ledelse av Moses og finnes beskrevet i Andre Mosebok 25–31. i ørkenen som de brukte til helligdom her på jorden. 2Teltet besto av to rom. Det første inneholdt en lysestake og et bord med tolv brød som representerte Israels tolv stammer. Dette rommet ble kalt Det hellige. 3Helt bak i dette rommet var det et forheng. Bak forhenget var det et nytt rom som ble kalt Det aller helligste. 4Der inne sto et alter av gull for røkelse og en kiste kledd av gull som ble kalt Paktens ark. I arken oppbevarte de tre forskjellige gjenstander: En krukke av gull fylt med manna9:4 Manna var det brød Israels folk spiste i ørkenen. Se Andre Mosebok 16:32-33., Aron sin stav, som en gang hadde skutt friske skudd,9:4 Se Fjerde Mosebok 17:8-10. og steintavlene med de ti budene. 5Oppe på arken sto to modeller av kjeruber9:5 Kjerubene var en slags engler., et symbol på Guds nærhet. Vingene brettet seg ut over lokket på arken og ble kalt ”plassen der Gud tilgir”. Men vi har ikke tid til å gå inn på hver detalj i disse tingene.

6Etter at alt dette var gjort klart, gikk prestene regelmessig inn i Det hellige rommet i teltet for å utføre sin tjeneste for Gud. 7Men i Det aller helligste rommet innerst i teltet, måtte bare øverstepresten gå inn. Det gjorde han en gang i året. Da hadde han alltid med blod for å ofre til Gud for at både han og folket skulle få tilgivelse for syndene de hadde begått i sin tankeløshet.

8Gjennom denne symbolske handlingen viser Guds Hellige Ånd at veien til Gud og Det aller helligste rommet var stengt for menneskene så lenge det første rommet og regelverket for prestene ennå sto ved lag. 9Bilde viser også til vår egen tid, for menneskene bærer fortsatt fram gaver og offer som ikke kan gjøre dem fullkomne eller gi dem en ren samvittighet. 10Menneskene følger en lang liste med regler for det de har lov til å spise, drikke og ulike seremonier av renselse for å bli verdige å komme innfor Gud. Alt dette er bare ytre regler for å tjene Gud, og skulle bare gjelde inntil den nye pakten kom med en ny og bedre ordning.

Jesus Kristus ofret sitt blod

11Nå har altså Jesus Kristus kommet som øversteprest for den nye pakten, med alle fordelene dette fører med seg. Han har gått inn i den store og fullkomne helligdommen, som ikke er bygd av mennesker og derfor heller ikke tilhører denne verden. 12En gang for alle gikk han inn med blod i Det aller helligste9:12 ”Det aller helligste” var et rom lengst inn i templet, stedet for Guds nærvær. Den eneste som fikk gå inn dit, var øverstepresten, da han en gang om året ofret blod for at folket skulle få syndene sine tilgitt. For en nærmere beskriving, se 9:2-5. i himmelen. Men det var ikke med blod fra geiter og kalver.9:12 Se Tredje Mosebok 16:14-15. Nei, han ofret sitt eget blod, og gjennom det har vi fått tilgivelse for syndene våre og blitt frelst for evig.

13Dersom menneskene i den første pakten hadde gjort noe som ut fra Moseloven9:13 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok. var forbudt, kunne blodet fra geiter og okser, og vann blandet med asken fra en kvige,9:13 Se Fjerde Mosebok 19. på en symbolsk måte sette dem fri fra skyld og gjøre dem verdige å komme innfor Gud. 14Hvor mye mer vil ikke da blodet fra Kristus sette oss fri fra skyld, slik at vi blir verdige til å tjene Gud, han som gir liv. Kristus bar fram seg selv som et feilfritt offer til Gud gjennom kraften i Guds evige Ånd.

15Kristus er altså mellommann i en ny og bedre pakt mellom Gud og menneskene. Han døde for å ta straffen for de syndene menneskene hadde begått i den første pakten, ja, han kjøpte oss fri fra vårt slaveri under synden. Gjennom dette kan alle som takker ja til Guds tilbud, få del i Guds arv, det evige liv han har lovet oss. 16-17En pakt fungerer nemlig som et testamente9:16-17 Gresken har samme ord for pakter og testamente.. Ingen kan arve noe før det er bevist at personen som skrev testamentet er død. Da først trår det i kraft. 18Derfor var blodet bevis for at døden hadde funnet sted og nødvendig for at den første pakten skulle tre i kraft. 19Da Moses hadde lest opp alle budene i loven for hele folket, tok han blod fra kalver og geiter som var slaktet, og blandet det med vann. Etterpå dyppet han stilkene fra isopplanten og rød ull i blodet og stenket det over lovboken og alt folket. 20Så sa han: ”Dette blodet bekrefter den pakten som Gud har fastsatt at dere skal holde.” 21På samme måten stenket han blod på helligdommen og alle gjenstandene som ble brukt.9:21 Se Andre Mosebok 24:3-8. 22Ja, Moseloven krever at nesten alt og alle som skal komme innfor Gud, må gå gjennom denne seremonien for renselse og bli stenket med blod. Uten blod og død finnes det ingen tilgivelse.

23Helligdommen og alt som var i den, det vil si de symbolske bildene av det som finnes i himmelen, må altså bli renset gjennom denne seremonien før de kan bli brukt i gudstjenesten. Men forbildene i himmelen, den virkelige helligdommen, forlangte et mye bedre offer. 24Kristus har ikke gått inn i noen vanlig helligdom, som er bygd av mennesker og bare er et bilde på den virkelige. Nei, han gikk inn i selv himmelen med sitt blod og trådte fram for Gud på grunn av vår skyld. 25Offeret hans var ikke et offer som må bli gjentatt gang etter gang, slik som offer med blod fra dyrene som øversteprestene hvert år bærer inn i helligdommen. 26Nei, da hadde Kristus måtte lide og dø gang på gang helt fra verdens skapelse. Nå kom han til jorden ved tidenes slutt for en gang for alle å ofre seg på korset, for at vi skulle få tilgivelse for syndene våre.

27Gud har bestemt at vi mennesker skal dø en gang, og at vi etterpå skal bli dømt av ham. 28Derfor døde også Kristus bare en gang for å ta straffen for alle syndene på seg. Kristus skal likevel komme til jorden for andre gang, men ikke for å ofre seg selv for syndene våre. Nei, denne gangen kommer han for å frelse for evig alle de som venter på han.

La Bible du Semeur

Hébreux 9:1-28

L’imperfection du rituel de l’ancienne alliance

1Certes, la première alliance avait un rituel pour le culte, ainsi qu’un sanctuaire qui était terrestre. 2On avait, en effet, installé une tente – le tabernacle – partagée en deux : dans la première partie se trouvaient le chandelier et la table avec les pains offerts à Dieu. On l’appelait le « lieu saint ». 3Derrière le second rideau venait la partie de la tente qu’on appelait le « lieu très saint ». 4Là étaient placés un brûle-parfum en or et le coffre de l’alliance, entièrement plaqué d’or. Ce coffre contenait un vase d’or avec de la manne, le bâton d’Aaron qui avait fleuri et les tablettes de pierre sur lesquelles étaient gravées les paroles de l’alliance.

5Au-dessus du coffre, les chérubins glorieux couvraient le propitiatoire de l’ombre de leurs ailes. Mais ce n’est pas le moment de parler de chacun de ces objets en détail. 6Cet ensemble étant ainsi installé, les prêtres entrent en tout temps dans la première partie du tabernacle pour accomplir leur service. 7Dans la seconde, le grand-prêtre est le seul à pénétrer, et cela une seule fois par an. Or, il ne peut y entrer sans apporter le sang de sacrifices qu’il offre pour lui-même et pour les fautes que le peuple a commises par ignorance.

8Le Saint-Esprit montre par là que l’accès au lieu très saint n’est pas ouvert tant que subsiste le premier tabernacle. 9Nous avons là une représentation symbolique en vue de l’époque actuelle. Elle signifie que les offrandes et les sacrifices qu’on présente ainsi à Dieu sont incapables de donner une conscience parfaitement nette à celui qui rend un tel culte.

10En effet, il n’y a là que des prescriptions portant sur des rites d’ordre matériel, concernant des aliments, des boissons et des ablutions diverses. Elles ne devaient rester en vigueur que jusqu’au temps où Dieu instituerait un ordre nouveau.

Christ, grand-prêtre des biens qu’il nous a acquis

11Or, Christ est venu en tant que grand-prêtre pour nous procurer les biens qu’il nous a désormais acquis9.11 Certains manuscrits ont : les biens à venir.. Il a traversé un tabernacle plus grand et plus parfait que le sanctuaire terrestre, un tabernacle qui n’a pas été fabriqué par des mains humaines, c’est-à-dire qui n’appartient pas à ce monde créé. 12Il a pénétré une fois pour toutes dans le sanctuaire ; il y a offert, non le sang de boucs ou de veaux, mais son propre sang. Il nous a ainsi acquis un salut éternel. 13En effet, le sang des boucs et des taureaux et les cendres d’une vache que l’on répand sur des personnes rituellement impures 14leur rendent la pureté extérieure. Mais Christ s’est offert lui-même à Dieu, sous la conduite de l’Esprit éternel, comme une victime sans défaut. A combien plus forte raison, par conséquent, son sang purifiera-t-il notre conscience des œuvres qui mènent à la mort afin que nous servions le Dieu vivant.

La nouvelle alliance, conclue par le sacrifice de Christ

15Voilà pourquoi il est le médiateur d’une alliance nouvelle, afin que ceux qui sont appelés reçoivent l’héritage éternel que Dieu leur avait promis. Car une mort est intervenue pour libérer de leur culpabilité les hommes qui avaient péché sous la première alliance.

16En effet, là où il y a alliance, il est nécessaire que la mort de celui qui conclut l’alliance soit produite, 17car une alliance est établie par la mise à mort d’animaux9.17 La mise à mort d’animaux représentait le sort auquel s’exposait celui qui, après avoir conclu l’alliance, la transgressait.. Elle n’entre pas en vigueur tant que celui qui la conclut est encore en vie9.17 C’est-à-dire tant que la mort de celui qui conclut l’alliance n’a pas été symboliquement représentée par la mise à mort d’animaux au cours de la procédure de conclusion d’alliance. Autre traduction, v. 16-17 : 16 En effet, lorsqu’il est question de testament, il faut que la mort du testateur soit constatée, 17 car un testament n’entre en vigueur qu’après le décès de celui qui l’a établi : il est sans effet tant qu’il est en vie. Une telle compréhension s’appuie sur le fait qu’en grec, le même mot signifie testament et alliance.. 18C’est pourquoi la première alliance non plus n’est pas entrée en vigueur sans aspersion de sang. 19En effet, Moïse a d’abord exposé au peuple entier tous les commandements tels qu’ils se trouvent consignés dans la Loi. Puis il a pris le sang des veaux et des boucs avec de l’eau, de la laine rouge et une branche d’hysope, et il en a aspergé le livre ainsi que tout le peuple, 20en disant : Ceci est le sang de l’alliance que Dieu a conclue avec vous9.20 Ex 24.8..

21Puis il a aspergé aussi, avec le sang, le tabernacle et tous les ustensiles du culte. 22En fait, selon la Loi, presque tout est purifié avec du sang, et il n’y a pas de pardon des péchés sans que du sang soit versé. 23Ces objets, qui représentaient des réalités célestes, devaient donc être purifiés de cette manière-là. Il fallait de même que les réalités célestes le soient, elles, par des sacrifices bien meilleurs.

Une fois pour toutes

24Car ce n’est pas dans un sanctuaire construit par des hommes, simple image du véritable, que Christ est entré : c’est dans le ciel même, afin de se présenter maintenant devant Dieu pour nous.

25De plus, c’est chaque année que le grand-prêtre de l’ancienne alliance pénètre dans le sanctuaire avec du sang qui n’est pas le sien ; mais Christ, lui, n’y est pas entré pour s’offrir plusieurs fois en sacrifice. 26Autrement, il aurait dû souffrir la mort à plusieurs reprises depuis le commencement du monde. Non, il est apparu une seule fois, à la fin des temps, pour ôter les péchés par son sacrifice.

27Et comme le sort de tout homme est de mourir une seule fois – après quoi vient son jugement par Dieu – 28de même, Christ s’est offert une seule fois en sacrifice pour porter les péchés de beaucoup d’hommes. Et il viendra une seconde fois, non plus pour ôter les péchés, mais pour sauver ceux qui attendent de lui leur salut.