Paulus møter lederne i menighetene i Jerusalem
1Etter 14 år kom jeg tilbake til Jerusalem sammen med Barnabas. Titus var også med oss. 2Den gangen reiste jeg dit fordi Gud hadde vist meg at jeg skulle gjøre det. Ved en spesiell anledning møtte jeg lederne i menigheten og fortalte om innholdet i det glade budskap jeg sprer til folk som ikke er jøder. Jeg ville at de skulle anerkjenne undervisningen min, slik at jeg ikke hadde arbeidet, eller fortsatte å arbeide forgjeves blant andre folk. 3De aksepterte undervisningen min. De krevde ikke en gang at min reisekamerat Titus, som ikke er jøde, skulle bli omskåret.
4Spørsmålet om omskjærelse av personer som ikke er jøder, var en av de sakene vi diskuterte. Noen falske troende hadde nemlig lurt seg inn blant oss for å spionere på den friheten vi har i Jesus Kristus. Disse personene ville gjøre oss til slaver under jødiske regler og lover. 5Ikke et øyeblikk ga vi etter og bøyde oss for kravene deres. For vi ville at alle som ikke er jøder, også i framtiden skulle få høre et uforandret budskap om Jesus.
6Lederne for menigheten i Jerusalem aksepterte altså undervisningen min. At disse lederne før hadde vært Jesu nærmeste disipler, teller ikke i denne sammenhengen, for i Guds øyne er alle like. Disse mennene, som nå har så høy anseelse blant de troende, ville altså ikke legge noe til i undervisningen min. 7Tvert imot innså de at jeg hadde fått oppdraget med å spre det glade budskapet om Jesus til folk som ikke er jøder, mens Peter hadde fått oppdraget å arbeide blant jødene. 8Den samme Gud som hadde gitt Peter kraft til å være utsending blant jødene, hadde gitt meg kraft til å arbeide blant folk som ikke er jøder. 9Når da de fremste lederne i menigheten, Jakob, Peter og Johannes, forsto hvilket oppdrag Gud i sin godhet hadde gitt meg, rakte de meg og Barnabas hånden som et tegn på vårt samarbeid. Vi skulle fortsette å arbeide blant folk som ikke er jøder, mens de selv skulle arbeide blant jødene. 10Det eneste de ba oss om, var at vi skulle hjelpe de fattige blant de troende i Jerusalem, og det har jeg virkelig forsøkt å gjøre.
Paulus og Peter blir uenige
11Da Peter kom til Antiokia, ble jeg nødt til åpent å anklage ham, etter som han handlet helt galt. 12Før han kom til oss, brukte han å spise sammen med de troende som ikke var jøder, men etter at andre troende kom hit fra Jakob og menigheten i Jerusalem, våget han ikke lenger å spise sammen med dem som ikke var jøder. Han var redd for å bli uvenn med de representantene som forlangte at alle troende menn som ikke var jøder, måtte bli omskåret. 13De andre troende jødene oppførte seg på samme feige måten. Til og med Barnabas ble dratt med i dette.
14Da jeg så at de handlet stikk i strid med det sanne budskapet om Jesus, sa jeg til Peter mens alle de troende hørte på: ”Du er født jøde, men har nå lenge fulgt skikker som ikke er jødiske i stedet for de jødiske tradisjonene. Hvorfor vil du plutselig nå tvinge dem som ikke er jøder, til å følge jødiske tradisjoner igjen?
15Du og jeg ble født som jøder. Vi er ikke noen ’syndere’ som ikke kjenner til Moseloven2:15 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok.. 16Men vi innså at alle blir skyldfri innfor Gud ved å tro på Jesus Kristus, og ikke gjennom det å være lydige mot loven. Derfor begynte vi selv å tro på Kristus, slik at vi kunne bli skyldfri innfor Gud ved troen på Kristus og ikke på grunn av at vi var lydige mot loven. Ingen kan noen gang bli skyldfri innfor Gud gjennom det å være lydige mot loven.
17Vi som ville bli skyldfri innfor Gud gjennom troen på Kristus, ble altså i jødene sine øyne lik disse ’synderne’ som ikke kjenner til Moseloven. Men betyr det at Kristus har fått oss til å synde? Nei, naturligvis ikke! 18Om jeg derimot bygger opp det jeg har revet ned, og enda en gang forsøker å bli skyldfri gjennom å være lydig mot loven, da blir jeg en virkelig synder. 19Det er jo loven som får meg til å synde, og derfor har jeg forlatt loven, etter som den likevel ikke kunne frelse meg. Ja, jeg døde bort fra loven for å leve for Gud, da jeg lot mitt gamle ego bli spikret fast på korset sammen med Kristus. 20Nå lever jeg selv om mitt gamle ego er avgått ved døden, for Kristus lever i meg. Så lenge jeg lever her på jorden, lever jeg altså gjennom troen på Guds sønn, han som elsket meg og ga livet sitt for å ta straffen for syndene mine på seg. 21Jeg tilhører ikke dem som sier at den nåden Gud viste oss, var uten mening. Om vi kunne lykkes med å være lydige mot hele Moseloven, og gjennom det blitt skyldfri innfor Gud, da trengte ikke Kristus ha gått i døden for oss.”
Manzanni sun karɓi Bulus
1Bayan shekara goma sha huɗu sai na sāke haurawa zuwa Urushalima, a wannan lokaci na tafi tare da Barnabas. Na kuma ɗauki Titus muka tafi tare. 2Na tafi ne bisa ga wani wahayi. Da na kai can, sai na bayyana musu bisharar da nake wa’azi a cikin Al’ummai. Na yi haka a keɓance a gaban waɗanda suke shugabanni, don tsoro kada gudun da nake yi, ko kuwa na riga na yi, yă zama a banza. 3Amma ko Titus ma da yake tare da ni, ba a ce dole sai ya yi kaciya ba, ko da yake shi mutumin Al’ummai ne. 4Wannan zancen kaciya ya taso domin waɗansu ’yan’uwan ƙarya sun shiga cikinmu domin su yi leƙe a kan ’yancin da muke da shi a cikin Kiristi Yesu, su kuma mai da mu bayi. 5Ba mu kuwa ba su zarafi ba ko kaɗan, don gaskiyar bishara ta ci gaba da kasance tare da ku.
6Game da waɗanda aka ɗauka a dā a kan su wani abu ne, ko wane ne su, duk ɗaya ne a wurina; gama Allah ba ya nuna bambanci, ina dai gaya muku waɗannan da suke wani abu ne a dā, ba su ƙara mini kome ba. 7A maimakon haka, sun ga cewa an danƙa mini hakkin wa’azin bishara ga Al’ummai,2.7 Girik marasa kaciya kamar yadda aka danƙa wa Bitrus ga Yahudawa.2.7 Girik masu kaciya; haka ma a ayoyi 8 da kuma 9 8Gama Allah wanda ya yi aiki a cikin hidimar Bitrus a matsayin manzo ga Yahudawa, haka ma ya yi aiki a cikin hidimata a matsayin manzo ga Al’ummai. 9Yaƙub, Bitrus da Yohanna waɗanda suke fitattun ginshiƙai, sun karɓe ni da Barnabas da hannu biyu biyu sa’ad da suka gane alherin da aka ba ni. Suka kuma yarda cewa ya kamata mu tafi wajen Al’ummai, su kuwa su tafi wajen Yahudawa. 10Abin da dai suka roƙa shi ne ya kamata mu riƙa tuna da matalauta, abin nan da nake marmarin yi.
Bulus ya tsawata wa Bitrus
11Sa’ad da Bitrus ya zo Antiyok, na tsawata masa ido da ido don laifinsa a fili yake. 12Kafin waɗansu mutane su zo daga wurin Yaƙub, yakan ci abinci tare da Al’ummai. Amma da suka iso, sai ya fara janyewa, ya kuma ware kansa daga wajen Al’ummai domin yana tsoron waɗanda suke ƙungiyar masu kaciya. 13Sauran Yahudawa suka haɗa kai da shi a munafuncinsa har Barnabas ma ya bauɗe.
14Da na ga cewa ba sa yin daidai da gaskiyar bishara, sai na ce wa Bitrus a gabansu duka, “Kai mutumin Yahuda ne, duk da haka kana rayuwa kamar Ba’al’umme ba kamar mutumin Yahuda ba. To, yaya aka yi, kana tilasta Al’ummai su bi al’adun Yahudawa?
15“Mu da muke Yahudawa ta wurin haihuwa ba Al’ummai masu zunubi ba, 16mun san cewa mutum ba ya samun kuɓuta ta wurin kiyaye Doka, sai dai ta wurin bangaskiya cikin Kiristi Yesu. Saboda haka, mu ma, muka sa bangaskiyarmu cikin Kiristi Yesu don mu sami kuɓuta ta wurin bangaskiya cikin Kiristi ba ta wurin kiyaye Doka ba, domin ba wanda zai kuɓuta ta wurin bin Doka.
17“In kuwa ya zama muna so mu sami zaman marasa laifi a gaban Allah ta wurin dogara ga Kiristi, sa’an nan an same mu mu kanmu ma masu zunubi ne, ashe, ko wannan zai nuna Kiristi yana ƙarfafa zunubi ke nan? A’a, ko kusa! 18In na sāke gina abin da na rushe, na zama mai karyar Doka ke nan.
19“Gama ta wurin Doka na mutu ga Doka saboda in rayu ga Allah. 20An gicciye ni tare da Kiristi. Yanzu ba ni ne nake raye ba, Kiristi ne yake raye a cikina. Rayuwar da nake yi a jiki, ina rayuwa ce ta wurin bangaskiya cikin Ɗan Allah, wanda ya ƙaunace ni ya kuma ba da kansa domina. 21Ba na ajiyar alherin Allah a gefe, gama da a ce ana samun adalci ta wurin Doka, ai, da Kiristi ya mutu a banza ke nan!”
