1. Korinter 14 – LB & CCB

Budskapet fra Gud er viktigere enn å snakke i fremmede språk

1Be altså at Gud må hjelpe dere til å elske andre mennesker. Be også om at han gir dere de evnene som trengs i menigheten, helst evnene til å bringe fram budskap fra ham.

2Den som snakker i et ukjent språk, snakker ikke til menneskene, men til Gud. Ingen mennesker forstår det han sier, etter som Guds Ånd lar ham snakke i gåter.14:2 En annen tolkning: han taler hemmeligheter i sin Ånd. 3Den som bringer fram budskap fra Gud, snakker til menneskene, ordene hans styrker troen til andre gjennom advarsel eller oppmuntring. 4Den som snakker et ukjent språk, blir selv styrket i troen på Jesus, men den som bringer budskap fra Gud, hjelper hele menigheten til å få en sterkere tro.

5Jeg vil at dere alle skal snakke fremmede språk, men jeg vil enda mer at dere bringer forskjellige budskap fra Gud. Det å kunne holde fram et budskap fra Gud med hjelp av Guds Ånd, er nemlig viktigere enn å kunne snakke fremmede språk, dersom de ikke har fått evnen til å tyde det fremmede språket slik at troen i menigheten blir styrket.

6Kjære søsken, tenk om jeg kom til dere og bare snakket et ukjent språk. Ville det hjelpe dere? Må jeg ikke heller fortelle om det Gud har vist meg eller om kunnskapen han har betrodd meg? Må jeg ikke heller gi dere budskap fra ham eller undervise dere? 7La meg forklare dette med et nytt bilde: Dersom et instrument, en fløyte eller en harpe, gir fra seg uklare toner som ikke kan skilles fra hverandre, hvordan skal de da kunne høre hvilken melodi som blir spilt? 8Dersom et signal fra trompeten er utydelig, hvordan skal da soldatene kunne gjøre seg klare til strid? 9På samme måten er det med dere når dere snakker. Dersom tungen former uforståelige ord, hvordan skal da noen kunne forstå hva dere mener? Det blir jo bare nonsens.

10Verden er full av språk. Alle inneholder lyder som det går an å forstå for dem som snakker språket. 11Dersom en person snakker til meg på et språk med lyder som jeg ikke kan tyde, da står vi der som fremmede for hverandre. 12På samme måten er det med dere når dere snakker i fremmede språk i menigheten. Når dere med iver ber om at Gud må gi dere forskjellige evner, skal dere be om slike evner som de andre i menigheten kan forstå, slik at troen kan bli styrket. 13Den som allerede har fått evnene til å snakke i fremmede språk, skal be om at Gud gir ham evnene til å tyde det han sier. 14Når vi snakker i et ukjent språk, forstår vi ikke selv det vi sier, etter som det er vår Ånd som ber og fornuften ikke tar del i det.

15Hva skal vi da gjøre? Jo, vi skal be på to måter. Vi skal be med vår Ånd, men også med ord som alle forstår. Vi skal synge med vår Ånd, men også med tekster som alle forstår. 16Dersom du takker Gud bare med din Ånd, hvordan vil personene rundt deg da kunne ta del i din takk til Gud? De forstår ikke det du sier. 17Det er bra at du takker Gud, men det hjelper ikke de andre til å få en sterkere tro. 18Selv er jeg takknemlig for at Gud har gitt meg evner til å snakke i fremmede språk, og jeg bruker evnene mine oftere enn noen av dere. 19Når jeg derimot møter andre troende, vil jeg heller snakke fem ord som alle forstår og kan lære av, enn ti tusen ord i et ukjent språk.

20Kjære søsken, vær ikke så barnslig begeistret over evnene dere har fått, at dere ikke er i stand til å bruke dem på en voksen måte. Det eneste området dere skal være barnslige og uskyldige på, er når det gjelder å gjøre det som er ondt. 21-22Dere må innse at evnen til å bringe fram budskap fra Gud er viktigere enn å kunne snakke fremmede språk. Å snakke i et ukjent språk er nemlig ikke et tegn fra Gud som fører til at menneskene tror. Det står i Skriften:

” ’Jeg skal snakke til dette folket i fremmede språk

og med hjelp av fremmede folks lepper.

Likevel vil de nekte å høre på meg’,

sier Herren.”

Bringer de derimot fram et budskap fra Gud, er det et tegn som styrker troen hos mennesker som hører. 23Tenk dere at alle er samlet og alle samtidig snakker i fremmede språk. Dersom det da kommer inn personer som ikke forstår det dere holder på med, eller noen som slett ikke tror på Jesus, da mener de selvfølgelig at dere er fullstendig fra sans og samling. 24Dersom alle derimot har forskjellige budskap å bringe fram fra Gud, og det da kommer inn noen som ikke tror på Jesus, eller noen som ikke forstår de åndelige sannhetene, da får tilhørerne dårlig samvittighet av det de hører, og innser at de lever i synd. 25Deres innerste tanker kommer til å bli avslørt, de kaster seg ned og tilber Gud og roper: ”Hos dere er virkelig Gud til stede.”

Regler for møter og gudstjenester hos de troende

26Hvordan skal møtene og gudstjenestene foregå, kjære søsken? Jo, når dere kommer sammen, skal hver og en bidra med sine ulike evner: En synger, en underviser, en forteller noe som Gud har vist ham, en snakker fremmede språk, og en annen tolker det Gud vil si gjennom det fremmede språket. Målet med alt dere gjør, skal være at menigheten får en enda sterkere tro på Jesus. 27Når dere snakker i fremmede språk i gudstjenestene skal bare to eller tre si noe hver gang, og alltid en om gangen. Dessuten må noen tyde det som blir sagt. 28Dersom ingen av dem som er til stede, har fått evnen til å tyde, da må den som snakker fremmede språk, tie i gudstjenesten og bare snakke til Gud.

29På samme måten må bare to eller tre holde fram budskapet fra Gud i en og samme gudstjeneste. De andre skal teste om budskapet virkelig er fra Gud. 30-31Dere må snakke en om gangen. Dersom Gud åpenbarer noe for en annen i møtet, da skal den første slutte å snakke. På denne måten kan flere få anledning til å holde fram det budskapet de har fått fra Gud, og hele menigheten kan lære og bli oppmuntret. 32Den som har fått evnen til å holde fram budskap fra Gud, har også fått evnen til å ha herredømme over det han skal si. 33-34Gud liker ikke at det er uorden og rot, for han er den som skaper fred. Derfor skal heller ikke kvinnene sitte og diskutere høyt i møtene og gudstjenestene. Denne regelen følger alle menighetene der de troende kommer sammen. Kvinnene skal gjøre slik det står i Skriften14:33-34 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. Paulus siktet til Første Mosebok 3:16., og la mennene lede møtene. 35Dersom de begynner å lure på noe, kan de spørre mennene sine når de kommer hjem, ettersom det ikke er akseptert at en kvinne snakker under gudstjenestens gang.14:35 Kvinnene hadde rett å be høyt ved møtene og å bruke de åndelige evnene Gud hadde gitt dem, men samfunnet aksepterte ikke at en kvinne underviste mennene.

36Hva kommer det av at noen av dere ikke vil følge de reglene som blir praktisert i andre menigheter? Har dere rett til selv å bestemme hvordan Guds budskap skal tolkes? Hvor var det budskapet kom fra i begynnelsen? 37Alle dere som tror at Guds Ånd har gitt dere evnene til å holde fram forskjellige budskap fra Gud, eller at dere har fått andre evner av ham, dere burde være de første til å innse at det jeg skriver til dere, er en befaling fra Herren Jesus selv. 38Dersom noen ikke vil akseptere det som er fra Herren, skal heller ikke dere godkjenne de personene.

39Som en konklusjon på alt dette vil jeg si, kjære søsken: Be Gud om evnene til å holde fram budskap fra ham og ikke hindre noen fra å snakke i fremmede språk. 40Se bare til at alt skjer verdig og med orden.