1Budući da imamo ta obećanja, dragi moji, očistimo se od svega što prlja naše tijelo i naš duh. Trudimo se biti što je više moguće svetima, u strahu Božjemu.
Pavao se raduje pokajanju Crkve
2Otvorite za nas srca jer nikome od vas nismo nanijeli zla, nikoga nismo zaveli na krivi put, niti smo koga na prevaru iskoristili. 3Ne kažem vam to da bih vas osuđivao. Rekao sam vam već da ste zauvijek u našemu srcu. Živimo i umiremo s vama. 4Čvrsto se u vas pouzdajem i veoma se ponosim vama. Uvelike ste me utješili unatoč svoj našoj nevolji. Silno se radujem.
5Kad smo stigli u Makedoniju, nije bilo odmora za naša slaba ljudska bića. Sa svih su nas strana, naprotiv, snašle nevolje: izvana sukobi, a iznutra tjeskoba. 6Ali nas je Bog, koji tješi potištene, utješio Titovim dolaskom. 7Ne samo njegovim dolaskom nego i ohrabrenjem koje ste mu pružili. Kad nam je kazao o vašoj velikoj želji da vas posjetim, o tome koliko ste žalosni zbog onoga što se dogodilo i o vašoj žarkoj ljubavi prema meni, još sam se više razveselio.
8Nije mi više žao što sam vam napisao ono pismo, iako mi je bilo žao jer znam da sam vas njime nakratko ražalostio. 9Ali sada se radujem—ne što sam vas ražalostio, već zato što vas je ta žalost navela na pokajanje. Bila je to žalost po Božjoj volji, pa vam tako nismo nanijeli nikakvu štetu. 10Božja žalost donosi pokajanje koje vodi spasenju, kao što žalost ovoga svijeta vodi u smrt. 11Pogledajte samo kakvu je gorljivost proizvela u vama ta žalost po Božjoj volji! Takvo opravdavanje! Takvo negodovanje, takav strah! Toliku čežnju! Toliki žar! Toliku želju da se krivac kazni! Postupili ste najispravnije što ste mogli. 12Nisam vam pisao ni radi prijestupnika ni radi onoga kome je nanesena nepravda, već zato da pred Bogom pokažete svoju žarku ljubav prema nama.
13Uz to ohrabrenje posebno smo se razveselili i Titovoj radosti zbog toga što ste ga umirili da ne bude zabrinut. 14Ja sam vas i prije pred njim hvalio i niste me postidjeli. Kao što sam vama govorio istinu, tako se i ono čime sam se hvalio pred Titom pokazalo istinitim. 15Njegovo je srce prema vama još otvorenije kad se prisjeti kako ste ga primili s velikim poštovanjem, duboko zabrinuti. 16Radujem se što se u svemu mogu pouzdati u vas.
1Kjære venner, Gud har lovet at vi skal få være hans eget folk. La oss derfor holde oss borte fra all synd, det være seg slikt som gjelder handlinger eller tanker. La oss vise respekt for det Gud har sagt og leve fullt og helt for ham.
Paulus gleder seg over at menigheten angrer
2Jeg ber enda en gang om at dere gir meg plass i hjertene. Jeg har ikke handlet urett, lurt eller utnyttet noen. 3Dette sier jeg ikke for at dere skal føle dere skyldige. Nei, jeg har allerede sagt at jeg elsker dere uansett hva som skjer. 4Jeg stoler fullt og helt på dere og er svært stolt over dere. Nå har dere virkelig oppmuntret meg og gjort meg jublende glad midt i alle vanskelighetene mine.
5Da jeg kom fram til Makedonia, fikk jeg ikke ro over meg. Rundt meg var det stridigheter, og innvendig var jeg fylt av frykt og uro. 6Men Gud, som oppmuntrer den som er nedtrykt, han møtte meg gjennom det at Titus kom. 7Det var ikke bare det at han kom som gjorde meg glad. Nei, det som virkelig gledet meg, var at han selv hadde blitt oppmuntret hos dere. Nå kunne han fortelle at dere lengtet etter besøket mitt, at dere var lei dere over det som hadde skjedd og at dere fortsatt ville meg alt godt.
8Jeg angrer ikke lenger på at jeg sendte mitt første brev til dere, selv om jeg en tid var bekymret for hvordan dere ville reagere på det jeg skrev. Jeg innså at deres fortvilelse snart ville gå over. 9Nå er jeg i stedet glad, ikke for at dere ble lei dere, men fordi deres fortvilelse fikk dere til å vende om til Gud. Deres fortvilelse kom jo av at dere innså at dere hadde handlet galt mot Gud, og derfor skadet jeg ingen ved brevet mitt. 10Den fortvilelsen Gud lar oss kjenne, virker slik at vi vender om til ham og får evig liv. Denne type fortvilelse vil ingen behøve å angre på. Vanlig menneskelig fortvilelse derimot, den driver oss mot døden. 11Husk på så mye godt det har kommet ut av den fortvilelsen Gud lot dere føle. Dere stilte dere straks på min side. Dere ble opprørt over den synden som mannen i menigheten hadde begått. Dere ble urolige for konsekvensene det kunne få. Dere har lengtet etter meg og ville følge rådene mine og straffe den skyldige. Ja, dere gjorde alt for å handle rett. 12Jeg skrev ikke brevet bare med tanke på den mannen som hadde syndet, eller på dere som måtte lide for det han gjorde. Jeg ville også at dere med Guds hjelp skulle innse hvor helhjertet dere egentlig støtter meg.
13Den iveren dere nå viser, har virkelig oppmuntret meg. Dessuten ble jeg veldig glad for Titus sin skyld. Han var så lykkelig og lettet etter å ha truffet dere. 14Jeg hadde allerede før snakket med Titus hvor stolt jeg er over dere, og jeg trengte virkelig ikke å skjemmes over dere. Alt jeg hadde sagt til Titus om dere, viste seg å være sant, akkurat som alt det andre er sant som jeg har sagt. 15Han elsker dere nå mer enn noen gang, etter som han husker med hvilken respekt dere lyttet til ham og var villige til å følge rådene hans. 16Ja, jeg er virkelig glad for at jeg så fullt og helt kan stole på dere.
