Straffen for undertrykkelse
1Ve jer, der misbruger jeres magt
og undertrykker de svage.
Om natten udtænker I onde planer
og fører dem ud i livet, så snart det bliver lyst.
2I begærer jeres nabos hus og marker
og overtager dem uden at have skrupler.
I tilraner jer andre folks ejendom,
som er gået i arv fra deres forfædre.
3Derfor siger jeg, Herren:
„Også jeg har udtænkt en plan
som straf for al jeres ondskab.
Jeg vil lægge et tungt åg på jeres skuldre,
og så er det jer, der kommer ned med nakken.”
4Når det sker, vil jeres fjender håne jer
ved at synge en klagesang for jer:
„Åh, vi er helt knust,
for Guds folk har mistet sit land.
Herren har selv taget det fra os
og delt det ud til ugudelige folkeslag.”
5I, der har undertrykt andre,
får ikke arvelod blandt Guds folk.
6„Hold op med dine dommedagsprædikener,” siger folk.
„Det kunne Gud da aldrig få sig selv til at gøre!”
7Har Herren ikke været tålmodig med jer, Israels folk?
Er det hans skyld, at han bliver nødt til at straffe jer?
For de, der gør det gode,
er det godt at høre profetens ord.
8Herren siger: „I, som er mit folk,
er nu blevet mine fjender.
I kræver den fattiges kappe som betaling for et lån
og river tøjet af folk, der går fredeligt på gaden.
9I smider enker ud af deres hjem
og fratager faderløse børn deres værdighed.
10I har gjort landet urent med jeres synd,
derfor kommer ulykken over jer.
I bliver sendt bort fra det land, jeg gav jer,
et land, hvor der skulle være ro og fred.
11For I vil kun høre på løgneprofeter,
der lover jer fest og glade dage.
Et løfte om genoprettelse
12Engang vil jeg kalde Israels folk sammen,
for jeg vil samle den tiloversblevne rest.
Jeg vil lede dem som en mægtig fåreflok
på vej til en frodig græsmark.
Der bliver et mylder af glade mennesker.
13Jeg nedbryder fangenskabets port
og fører mit folk hjem til deres eget land.
Kongen selv går foran dem,
Herren vil lede dem hjem.”
سرنوشت ظالمان
1وای بر شما كه شب، بر بستر خود نقشههای شوم میكشيد و صبح زود بر میخيزيد تا آنها را عملی سازيد. هر كار بدی كه از دستتان برآيد انجام میدهيد. 2به زمينها و خانههای مردم طمع میكنيد و آنها را از چنگشان درمیآوريد. اموال و خانهٔ كسی از دست شما در امان نيست.
3پس خداوند میفرمايد: «من قصد دارم بر سر شما بلا نازل كنم و شما قادر نخواهيد بود از آن فرار كنيد. روزگارتان سياه خواهد شد و ديگر با تكبر راه نخواهيد رفت، 4بلكه نوحهسرايی خواهيد كرد و خواهيد گفت: ”خانه خراب و نابود شديم. خداوند سرزمين ما را از ما گرفته و ما را آواره نموده و اموالمان را به ديگران داده است.“ آنگاه مردم شما را مسخره كرده به شما خواهند خنديد. 5هنگامی كه سرزمين قوم من به آنان بازگردانده شود، شما سهمی از آن نخواهيد داشت.»
6ولی آنان میگويند: «اين چيزها را بر زبان نياور، در اين مورد صحبت نكن! ما هرگز اينچنين رسوا نخواهيم شد.»
7خداوند میفرمايد: «ای خاندان يعقوب، آيا فكر میكنيد صبر من تمام شده است كه اينچنين با خشونت با شما صحبت میكنم؟ مگر نمیدانيد كه من با كسانی كه راستكردار باشند با مهربانی سخن میرانم؟ 8ولی شما بر ضد من برخاستهايد و بر برادرانتان ظلم میكنيد و پيراهن كسی را كه به شما اطمينان دارد میرباييد. 9بيوهزنان را از خانههايشان بيرون میرانيد و فرزندانشان را از هرگونه حق خدادادی محروم میكنيد. 10برخيزيد و برويد! اينجا ديگر در امنيت و آسايش نخواهيد بود، زيرا به خاطر گناهان شما اين مكان محكوم به فنا شده است.
11«اگر آدم ولگرد و دروغگويی بيايد و از لذت شراب و بادهنوشی برايتان حرف بزند، فوری او را به پيغمبری قبول میكنيد.
وعدهٔ بازگشت
12«ای اسرائيل، زمانی میرسد كه من بازماندگان قوم تو را مانند گوسفندان به آغل باز میگردانم و سرزمين تو، بار ديگر مانند مرتعی مملو از گوسفند، پر از جمعيت خواهد شد. 13من راه را برای ايشان باز میكنم تا از ميان دروازههای شهرهايی كه در آنها اسير هستند عبور كرده، به سرزمين خود بازگردند. من كه خداوند و پادشاه ايشان هستم ايشان را رهبری خواهم كرد.»