Onyankopɔn Ne Ne Manfo
1Mereka nokware sɛ Okristoni, na mʼahonim a Honhom Kronkron di no adanse kyerɛ me sɛ minni atoro. 2Midi awerɛhow na mete daa yaw wɔ me koma mu ma me nkurɔfo. 3Wɔn nti anka mepɛ sɛ Onyankopɔn nnome ba me so na ɔtew me fi Kristo ho. 4Wɔyɛ Onyankopɔn manfo a wɔayi wɔn de wɔn ayɛ ne mma de wɔn asan atena nʼanuonyam mu. Ɔne wɔn yɛɛ apam no na ɔde mmara no maa wɔn; ɔkyerɛɛ ɔkwan pa a wɔfa so som maa wɔn nsa kaa bɔhyɛ no. 5Wɔyɛ tete agyanom asefo, na esiane sɛ Kristo baa onipasu mu nti ɔyɛ wɔn aseni. Ayeyi nka Onyankopɔn a ɔyɛ ade nyinaa so tumfo no daadaa. Amen.
6Menka sɛ Onyankopɔn bɔhyɛ no amma mu, efisɛ ɛnyɛ Israelfo nyinaa na Onyankopɔn ayi wɔn sɛ ne manfo. 7Saa ara nso na ɛnyɛ Abraham asefo nyinaa na wɔyɛ Onyankopɔn mma. Onyankopɔn ka kyerɛɛ Abraham se, “Ɛnam Isak so na wʼase bɛtrɛw.” 8Eyi kyerɛ sɛ ɛnyɛ wɔn a wɔyɛ Abraham mma, na mmom wɔn a wɔnam Onyankopɔn bɔhyɛ so woo wɔn no na wɔyɛ Abraham asefo turodoo. 9Onyankopɔn nam saa bɔhyɛ nsɛm a ɛka se, “Ampa ara, mɛsan aba wo nkyɛn bio bere a ɛsɛ mu no, na wo yere Sara awo ɔba” no so na ɛhyɛɛ saa bɔ no.
10Ɛnyɛ eyi nko. Rebeka mma baanu no nyinaa fii agya koro a ɔne yɛn agya Isak. 11Na sɛnea ɛbɛyɛ a Onyankopɔn nam ɔba baako so bɛma ne pɛ ada adi no nti, 12ɔka kyerɛɛ Rebeka sɛ, “Ɔpanyin no bɛsom akumaa no.” Ɔkaa eyi ansa na ɔrewo wɔn ama wɔayɛ papa anaa bɔne. Enti na Onyankopɔn pɛ no gyina ne frɛ a ɔfrɛɛ wɔn no so, na ɛnyɛ wɔn nneyɛe so, 13sɛnea Kyerɛwsɛm no ka se, “Medɔɔ Yakob na metan Esau” no.
14Afei asɛm bɛn na yɛbɛka? Sɛ Onyankopɔn nyɛ ɔnokwafo ana? Dabi da! 15Efisɛ, ɔka kyerɛɛ Mose sɛ,
“Nea mepɛ sɛ mihu no mmɔbɔ no, mehu no mmɔbɔ,
na nea mepɛ sɛ meyɛ no adɔe nso, mɛyɛ no adɔe.”
16Eyi kyerɛ sɛ, ennyina nea obi pɛ so anaa ne nnwuma so, na mmom egyina Onyankopɔn ahummɔbɔ so. 17Kyerɛwsɛm no mu, Onyankopɔn ka kyerɛɛ Farao se, “Eyi ara nti na misii wo hene nam so daa me tumi adi, sɛnea ɛbɛyɛ a, me tumi bɛda adi wɔ mmaa nyinaa.” 18Ɛno de, Onyankopɔn hu nea ɔpɛ sɛ ohu no mmɔbɔ biara no mmɔbɔ, na nea ɔpɛ sɛ ɔma no yɛ asoɔden nso ɔma no yɛ saa.
19Afei obi bebisa se, “Sɛ yentumi nsiw Onyankopɔn pɛ ho kwan a, adɛn nti na ɔbɔ yɛn sobo?” 20Onua, wone hena a wubetumi akasa akyerɛ Onyankopɔn? Kuku mmisa ne nwemfo se, “Adɛn nti na wonwen me sɛɛ?” 21Ɔnwemfo no wɔ ho kwan sɛ ɔde dɔte no nwen nea ɔpɛ biara. Otumi nwen nkuku abien fi dɔte mu, na ɔde mu baako adi dwuma titiriw bi, na ɔde baako no nso ayɛ nea ɔpɛ biara.
22Saa ara na ade biara a Onyankopɔn ayɛ no te. Ɔpɛɛ sɛ ɔda nʼabufuw adi na ɔma wohu ne tumi. Nanso ɔtɔɔ ne bo ase maa wɔn a anka ofi nʼabufuwhyew mu rebɛsɛe wɔn no. 23Ɔyɛɛ eyi de kyerɛɛ sɛnea nʼanuonyam no te, bere a onyaa ayamhyehye maa wɔn a wayi wɔn dedaw sɛ wɔmmɛyɛ nʼanuonyam no fafafo. 24Ɛnyɛ wɔn a wɔfrɛɛ wɔn fii Yudafo mu nko ara, na mmom amanamanmufo nso. 25Wɔka wɔ Hosea nhoma mu se,
“Mɛfrɛ wɔn a wɔnyɛ me nkurɔfo no ‘me nkurɔfo,’
na nea ɔnyɛ me dɔfo no mɛfrɛ no ‘me dɔfo,’ ”
26na
“Beae koro no ara a wɔka kyerɛɛ wɔn se,
‘Monnyɛ me nkurɔfo’ no,
ɛhɔ ara na wɔbɛfrɛ wɔn se ‘Onyankopɔn teasefo no mma.’ ”
27Na Yesaia dii Israelfo ho yaw sɛ,
“Sɛ Israelfo dɔɔso sɛ mpoano nwea mpo a,
wɔn mu kakraa bi na wobegye wɔn nkwa.
28Efisɛ Awurade bɛyɛ ntɛm, na sɛnea ɛte biara no,
ɔbɛyɛ nea wabɔ ho kɔkɔ sɛ ɔbɛyɛ wɔ asase so no.”
29Yesaia nso kae se,
“Sɛ Asafo Awurade
annyaw yɛn asefo a,
anka yɛayɛ sɛ Sodom,
na yɛadan ayɛ sɛ Gomora.”
Israel Nnye Nni
30Afei asɛm bɛn na yɛbɛka bio? Yɛbɛka sɛ amanamanmufo a wɔanhwehwɛ trenee akyi kwan no nam gyidi so yɛɛ atreneefo; 31Nanso Israelfo a wɔpɛɛ sɛ wɔnam mmara so di so no bɛsɔ Onyankopɔn ani mpo, Onyankopɔn annye wɔn anto mu. 32Adɛn nti na ɛbaa saa? Efisɛ wɔpɛɛ sɛ wɔnam mmara so di so sɔ Onyankopɔn ani, nanso anka ɛsɛ sɛ wonya gyidi wɔ Onyankopɔn mu mmom. Wohintiw “hintibo” no. 33Sɛnea wɔakyerɛw se,
“Hwɛ, Mede ɔbo a ɛma nnipa hintiw ato Sion
ne ɔbotan a ɛma wɔhwe ase,
na nea ɔde ne ho to no so no anim rengu ase da.”
Guds løfte til Israels folk
1Det jeg nå vil si, understreker jeg sannheten av. Jeg lyver ikke, etter som jeg har fellesskap med Kristus. Nei, både min egen samvittighet og Guds Hellige Ånd forsikrer at sannheten er denne: 2Mitt hjerte er fylt av sorg og vedvarende angst. 3Jeg føler slik når jeg tenker på mitt eget folk, mine jødiske brødre og søstrer. Ja, jeg skulle heller ønske at jeg selv gikk evig fortapt og ble skilt fra Kristus, om det bare kunne frelse de andre. 4Folket mitt er israelitter9:4 Israelitter er et annet navn på jødene. Israelitt betyr etterkommere til Israel. Han hadde en sønn som het Juda, og som har gitt navn til jødene., og Gud så seg ut at de skulle være barna hans og få del i herligheten. Han inngikk en pakt med jødene og ga dem Moseloven.9:4 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok. Videre lærte han dem å tilbe på den rette måten og ga løftene om frelse. 5De er etterkommere av forfedrene våre, Abraham, Isak og Jakob9:5 Jakob ble kalt også Israel. Se Første Mosebok 32:27-28.. Kristus selv tilhørte som menneske dette folket. Kristus er Gud over alle ting og verd å bli hyllet for evig. Ja, dette er sant!9:5 I grunnteksten: Amen!
6Har da Gud mislyktes med å innfri løftet sitt til israelittene? Nei, slett ikke. Løftet om å bli Guds eget folk gjelder nemlig dem som er sanne israelitter, ikke dem som i fysisk betydning er Israels9:6 Jakob ble kalt også Israel. Se Første Mosebok 32:27-28. etterkommere. 7På samme måten er ikke alle som i fysisk betydning er Abrahams etterkommere, blitt de barna som Gud lovet Abraham. Gud sier i Skriften9:7 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.: ”Det er etterkommerne av Isak som skal bli regnet for det folket jeg lovet deg,”9:7 Se Første Mosebok 21:12. 8Dette til tross for at Abraham hadde flere barn. Det er med andre ord ikke de barna som blir født etter naturens fysiske lover, som får være Guds eget folk, men bare de som er født som et resultat av Guds løfte. 9Isak ble jo til som et resultat av løftet som Gud ga: ”Neste år på samme tid kommer jeg tilbake igjen, og da skal Sara ha en sønn.”9:9 Se Første Mosebok 18:10,14.
10Det samme skjedde også med vår stamfar Isak sine to tvillinggutter, som hans kone Rebekka fikk. 11-13Før de ble født, ja, før de hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til Rebekka: ”Den eldste gutten skal tjene den yngste.”9:11-13 Se Første Mosebok 25:23. Gud sier også i Skriften: ”Jeg elsket Jakob,9:11-13 Jakob ble kalt også Israel. Se Første Mosebok 32:27-28. men forkastet Esau.”9:11-13 Se Malaki 1:2-3. Dette viser at Gud har sin egen plan for å velge ut mennesker. Han velger ikke ut på grunn av deres gode gjerninger, men gjennom å innby for å tilhøre ham.
14Hva betyr dette? Er Gud urettferdig? Nei, naturligvis ikke! 15Gud sa til Moses:
”Jeg viser nåde mot den jeg vil,
og jeg viser medfølelse mot den jeg vil.”9:15 Se Andre Mosebok 33:19.
16Dersom Gud altså er god mot noen, er det ikke fordi den personen ville det eller gjorde noe helt spesielt. Nei, Gud bestemte seg bare for å vise denne personen medfølelse. Derfor kan vi heller ikke anklage Gud for å ha behandlet oss urettferdig.
17Det står for eksempel i Skriften at Gud sa til farao: ”Jeg har latt deg bli konge for at jeg skal kunne vise min makt gjennom det jeg gjør med deg, og for at alle folk skal høre om meg.”9:17 Se Andre Mosebok 9:16. 18Gud er altså god mot hvem han vil, og han gjør hjertet hardt hos den han måtte ønske.9:18 I følge Andre Mosebok var det Gud som gjorde faraos hjerte hardt, slik at han kunne sende plagene over Egypt.
Gud er fri til å velge sitt folk
19Nå vil kanskje noen si: Hvorfor anklager Gud oss når vi gjør galt? Det er jo hans vilje som styrer oss mennesker.
20Si meg, hvem tror du at du er? Forsøker du å kritisere Gud? Det som er skapt, kan vel ikke si til han som har skapt det: ”Hvorfor gjorde du meg slik som jeg er?” 21Når en pottemaker finner fram sin leire, har han ikke da rett til å forme en vakker krukke som er til pynt, og en annen gjenstand som dere kan bruke til å kaste søppel i av den samme leirklumpen? 22På samme måten har Gud rett til å gjøre det han vil med oss mennesker. Han vil vise sitt sinne og sin makt på onde mennesker ved til å la dem gå evig fortapt. Han har også rett til å ha tålmodighet med dem til tiden er ute. 23Samtidig har han rett til å gi av sin herlige rikdom til dem han i forveien hadde bestemt skulle få del i alt godt, og motta medfølelsen fra han. 24De som får nyte godt av hans rikdom, er vi som har takket ja til innbydelsen om å tilhøre ham, både blant jøder og andre folk.
25Gud uttaler seg om de folkene som ikke er jøder, når han sier ved profeten Hosea:
”De som ikke var mitt folk, skal jeg nå kalle for mitt folk,
og de som jeg før ikke elsket, de skal jeg nå elske.”9:25 Se Hosea 2:23.
26Og:
”På det stedet der jeg sa til dem:
’Dere er ikke mitt folk’,
der skal de nå bli kalt ’barna til den Gud som lever’.”9:26 Se Hosea 1:10.
27Gjennom profeten Jesaja roper Gud ut til Israels folk:
”Selv om israelittene teller like mange som sandkornene på havets strand,
så skal bare en brøkdel av dem bli frelst.
28Herren skal dømme alle mennesker,
raskt og en gang for alle.”9:28 Se Jesaja 10:22-23.
29Jesaja sier også på et annet sted:
”Dersom Herren Gud,
han som har all makt,
ikke hadde reddet noen fra vårt folk,
da hadde vi blitt tilintetgjort akkurat som Sodoma og Gomorra.”9:29 Se Jesaja 1:9.
Israels folk nekter å tro
30Hva skal vi da si til dette? Jo, at mennesker fra andre folk som ikke en gang forsøkte å bli skyldfri innfor Gud, nå har blitt skyldfri innfor ham ved å tro på Jesus Kristus. 31Men Israels folk, som forsøkte å bli skyldfri innfor Gud ved å være lydige mot hele Moseloven, de ble mislykket i sine anstrengelser. 32Hvorfor? Jo, fordi de forsøkte å bli skyldfrie gjennom sine gode gjerninger, og ikke ved å stole på Gud. De har snublet mot den anstøtssteinen, 33som Gud omtaler i Skriften9:33 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. når han sier:
”Lytt! Jeg legger i Jerusalem9:33 I grunnteksten: i Sion. Jerusalem er bygget på fjellet Sion. en stein som de snubler mot,
en stein som de faller over.
Men den som tror på ham skal ikke bli skuffet.”9:33 Se Jesaja 8:14 og 28:16.
