New International Version

Romans 9:1-33

Paul’s Anguish Over Israel

1I speak the truth in Christ—I am not lying, my conscience confirms it through the Holy Spirit— 2I have great sorrow and unceasing anguish in my heart. 3For I could wish that I myself were cursed and cut off from Christ for the sake of my people, those of my own race, 4the people of Israel. Theirs is the adoption to sonship; theirs the divine glory, the covenants, the receiving of the law, the temple worship and the promises. 5Theirs are the patriarchs, and from them is traced the human ancestry of the Messiah, who is God over all, forever praised!9:5 Or Messiah, who is over all. God be forever praised! Or Messiah. God who is over all be forever praised! Amen.

God’s Sovereign Choice

6It is not as though God’s word had failed. For not all who are descended from Israel are Israel. 7Nor because they are his descendants are they all Abraham’s children. On the contrary, “It is through Isaac that your offspring will be reckoned.”9:7 Gen. 21:12 8In other words, it is not the children by physical descent who are God’s children, but it is the children of the promise who are regarded as Abraham’s offspring. 9For this was how the promise was stated: “At the appointed time I will return, and Sarah will have a son.”9:9 Gen. 18:10,14

10Not only that, but Rebekah’s children were conceived at the same time by our father Isaac. 11Yet, before the twins were born or had done anything good or bad—in order that God’s purpose in election might stand: 12not by works but by him who calls—she was told, “The older will serve the younger.”9:12 Gen. 25:23 13Just as it is written: “Jacob I loved, but Esau I hated.”9:13 Mal. 1:2,3

14What then shall we say? Is God unjust? Not at all! 15For he says to Moses,

“I will have mercy on whom I have mercy,

and I will have compassion on whom I have compassion.”9:15 Exodus 33:19

16It does not, therefore, depend on human desire or effort, but on God’s mercy. 17For Scripture says to Pharaoh: “I raised you up for this very purpose, that I might display my power in you and that my name might be proclaimed in all the earth.”9:17 Exodus 9:16 18Therefore God has mercy on whom he wants to have mercy, and he hardens whom he wants to harden.

19One of you will say to me: “Then why does God still blame us? For who is able to resist his will?” 20But who are you, a human being, to talk back to God? “Shall what is formed say to the one who formed it, ‘Why did you make me like this?’ ”9:20 Isaiah 29:16; 45:9 21Does not the potter have the right to make out of the same lump of clay some pottery for special purposes and some for common use?

22What if God, although choosing to show his wrath and make his power known, bore with great patience the objects of his wrath—prepared for destruction? 23What if he did this to make the riches of his glory known to the objects of his mercy, whom he prepared in advance for glory— 24even us, whom he also called, not only from the Jews but also from the Gentiles? 25As he says in Hosea:

“I will call them ‘my people’ who are not my people;

and I will call her ‘my loved one’ who is not my loved one,”9:25 Hosea 2:23

26and,

“In the very place where it was said to them,

‘You are not my people,’

there they will be called ‘children of the living God.’ ”9:26 Hosea 1:10

27Isaiah cries out concerning Israel:

“Though the number of the Israelites be like the sand by the sea,

only the remnant will be saved.

28For the Lord will carry out

his sentence on earth with speed and finality.”9:28 Isaiah 10:22,23 (see Septuagint)

29It is just as Isaiah said previously:

“Unless the Lord Almighty

had left us descendants,

we would have become like Sodom,

we would have been like Gomorrah.”9:29 Isaiah 1:9

Israel’s Unbelief

30What then shall we say? That the Gentiles, who did not pursue righteousness, have obtained it, a righteousness that is by faith; 31but the people of Israel, who pursued the law as the way of righteousness, have not attained their goal. 32Why not? Because they pursued it not by faith but as if it were by works. They stumbled over the stumbling stone. 33As it is written:

“See, I lay in Zion a stone that causes people to stumble

and a rock that makes them fall,

and the one who believes in him will never be put to shame.”9:33 Isaiah 8:14; 28:16

En Levende Bok

Romerne 9:1-33

Guds løfte til Israels folk

1Det jeg nå vil si, understreker jeg sannheten av. Jeg lyver ikke, etter som jeg har fellesskap med Kristus. Nei, både min egen samvittighet og Guds Hellige Ånd forsikrer at sannheten er denne: 2Mitt hjerte er fylt av sorg og vedvarende angst. 3Jeg føler slik når jeg tenker på mitt eget folk, mine jødiske brødre og søstrer. Ja, jeg skulle heller ønske at jeg selv gikk evig fortapt og ble skilt fra Kristus, om det bare kunne frelse de andre. 4Folket mitt er israelitter9:4 Israelitter er et annet navn på jødene. Israelitt betyr etterkommere til Israel. Han hadde en sønn som het Juda, og som har gitt navn til jødene., og Gud så seg ut at de skulle være barna hans og få del i herligheten. Han inngikk en pakt med jødene og ga dem Moseloven.9:4 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok. Videre lærte han dem å tilbe på den rette måten og ga løftene om frelse. 5De er etterkommere av forfedrene våre, Abraham, Isak og Jakob9:5 Jakob ble kalt også Israel. Se Første Mosebok 32:27-28.. Kristus selv tilhørte som menneske dette folket. Kristus er Gud over alle ting og verd å bli hyllet for evig. Ja, dette er sant!9:5 I grunnteksten: Amen!

6Har da Gud mislyktes med å innfri løftet sitt til israelittene? Nei, slett ikke. Løftet om å bli Guds eget folk gjelder nemlig dem som er sanne israelitter, ikke dem som i fysisk betydning er Israels9:6 Jakob ble kalt også Israel. Se Første Mosebok 32:27-28. etterkommere. 7På samme måten er ikke alle som i fysisk betydning er Abrahams etterkommere, blitt de barna som Gud lovet Abraham. Gud sier i Skriften9:7 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.: ”Det er etterkommerne av Isak som skal bli regnet for det folket jeg lovet deg,”9:7 Se Første Mosebok 21:12. 8Dette til tross for at Abraham hadde flere barn. Det er med andre ord ikke de barna som blir født etter naturens fysiske lover, som får være Guds eget folk, men bare de som er født som et resultat av Guds løfte. 9Isak ble jo til som et resultat av løftet som Gud ga: ”Neste år på samme tid kommer jeg tilbake igjen, og da skal Sara ha en sønn.”9:9 Se Første Mosebok 18:10,14.

10Det samme skjedde også med vår stamfar Isak sine to tvillinggutter, som hans kone Rebekka fikk. 11-13Før de ble født, ja, før de hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til Rebekka: ”Den eldste gutten skal tjene den yngste.”9:11-13 Se Første Mosebok 25:23. Gud sier også i Skriften: ”Jeg elsket Jakob,9:11-13 Jakob ble kalt også Israel. Se Første Mosebok 32:27-28. men forkastet Esau.”9:11-13 Se Malaki 1:2-3. Dette viser at Gud har sin egen plan for å velge ut mennesker. Han velger ikke ut på grunn av deres gode gjerninger, men gjennom å innby for å tilhøre ham.

14Hva betyr dette? Er Gud urettferdig? Nei, naturligvis ikke! 15Gud sa til Moses:

”Jeg viser nåde mot den jeg vil,

og jeg viser medfølelse mot den jeg vil.”9:15 Se Andre Mosebok 33:19.

16Dersom Gud altså er god mot noen, er det ikke fordi den personen ville det eller gjorde noe helt spesielt. Nei, Gud bestemte seg bare for å vise denne personen medfølelse. Derfor kan vi heller ikke anklage Gud for å ha behandlet oss urettferdig.

17Det står for eksempel i Skriften at Gud sa til farao: ”Jeg har latt deg bli konge for at jeg skal kunne vise min makt gjennom det jeg gjør med deg, og for at alle folk skal høre om meg.”9:17 Se Andre Mosebok 9:16. 18Gud er altså god mot hvem han vil, og han gjør hjertet hardt hos den han måtte ønske.9:18 I følge Andre Mosebok var det Gud som gjorde faraos hjerte hardt, slik at han kunne sende plagene over Egypt.

Gud er fri til å velge sitt folk

19Nå vil kanskje noen si: Hvorfor anklager Gud oss når vi gjør galt? Det er jo hans vilje som styrer oss mennesker.

20Si meg, hvem tror du at du er? Forsøker du å kritisere Gud? Det som er skapt, kan vel ikke si til han som har skapt det: ”Hvorfor gjorde du meg slik som jeg er?” 21Når en pottemaker finner fram sin leire, har han ikke da rett til å forme en vakker krukke som er til pynt, og en annen gjenstand som dere kan bruke til å kaste søppel i av den samme leirklumpen? 22På samme måten har Gud rett til å gjøre det han vil med oss mennesker. Han vil vise sitt sinne og sin makt på onde mennesker ved til å la dem gå evig fortapt. Han har også rett til å ha tålmodighet med dem til tiden er ute. 23Samtidig har han rett til å gi av sin herlige rikdom til dem han i forveien hadde bestemt skulle få del i alt godt, og motta medfølelsen fra han. 24De som får nyte godt av hans rikdom, er vi som har takket ja til innbydelsen om å tilhøre ham, både blant jøder og andre folk.

25Gud uttaler seg om de folkene som ikke er jøder, når han sier ved profeten Hosea:

”De som ikke var mitt folk, skal jeg nå kalle for mitt folk,

og de som jeg før ikke elsket, de skal jeg nå elske.”9:25 Se Hosea 2:23.

26Og:

”På det stedet der jeg sa til dem:

’Dere er ikke mitt folk’,

der skal de nå bli kalt ’barna til den Gud som lever’.”9:26 Se Hosea 1:10.

27Gjennom profeten Jesaja roper Gud ut til Israels folk:

”Selv om israelittene teller like mange som sandkornene på havets strand,

så skal bare en brøkdel av dem bli frelst.

28Herren skal dømme alle mennesker,

raskt og en gang for alle.”9:28 Se Jesaja 10:22-23.

29Jesaja sier også på et annet sted:

”Dersom Herren Gud,

han som har all makt,

ikke hadde reddet noen fra vårt folk,

da hadde vi blitt tilintetgjort akkurat som Sodoma og Gomorra.”9:29 Se Jesaja 1:9.

Israels folk nekter å tro

30Hva skal vi da si til dette? Jo, at mennesker fra andre folk som ikke en gang forsøkte å bli skyldfri innfor Gud, nå har blitt skyldfri innfor ham ved å tro på Jesus Kristus. 31Men Israels folk, som forsøkte å bli skyldfri innfor Gud ved å være lydige mot hele Moseloven, de ble mislykket i sine anstrengelser. 32Hvorfor? Jo, fordi de forsøkte å bli skyldfrie gjennom sine gode gjerninger, og ikke ved å stole på Gud. De har snublet mot den anstøtssteinen, 33som Gud omtaler i Skriften9:33 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. når han sier:

”Lytt! Jeg legger i Jerusalem9:33 I grunnteksten: i Sion. Jerusalem er bygget på fjellet Sion. en stein som de snubler mot,

en stein som de faller over.

Men den som tror på ham skal ikke bli skuffet.”9:33 Se Jesaja 8:14 og 28:16.