New Amharic Standard Version

ሰቆቃወ 4:1-22

14፥1 ይህ ምዕራፍ፣ ጥቅሶቹ ተከታታይ ፊደላት ባሉት የዕብራይስጥ ሆህያት የሚጀምር ቃል ወይም ዐረፍተ ነገር ያለው ግጥም ነው። ወርቁ እንዴት ደበሰ!

ንጹሑስ ወርቅ እንዴት ተለወጠ!

የከበሩ ድንጋዮች፣

በየመንገዱ ዳር ተበታትነዋል።

2 እንደ ወርቅ ይቈጠሩ የነበሩ፣

የከበሩ የጽዮን ወንዶች ልጆች፣

የሸክላ ሠሪ እጅ እንደ ሠራው፣

እንዴት አሁን እንደ ሸክላ ዕቃ ሆኑ!

3 ቀበሮዎች እንኳን ግልገሎቻቸውን ለማጥባት፣

ጡታቸውን ይሰጣሉ፤

ሕዝቤ ግን በምድረ በዳ እንዳሉ ሰጎኖች፣

ጨካኞች ሆኑ።

4 ከውሃ ጥም የተነሣ፣

የሕፃናት ምላስ ከላንቃቸው ጋር ተጣበቀ፤

ልጆቹ ምግብ ለመኑ፤

ነገር ግን ማንም አልሰጣቸውም።

5 ምርጥ ምግብ ይበሉ የነበሩ፣

ተቸግረው በየመንገዱ ላይ ተንከራተቱ፤

ሐምራዊ ግምጃ ለብሰው ያደጉ፣

አሁን በዐመድ ክምር ላይ ተኙ።

6 በሕዝቤ ላይ የደረሰው ቅጣት፣

የማንም እጅ ሳይረዳት፣

በድንገት ከተገለበጠችው፣

ሰዶም ላይ ከደረሰው ቅጣት ይልቅ ታላቅ ነው።

7 መሳፍንቶቻቸው ከበረዶ ይልቅ ብሩህ፣

ከወተትም ይልቅ ነጭ ነበሩ፤

ሰውነታቸው ከቀይ ዕንቍ የቀላ፣

መልካቸውም እንደ ሰንፔር4፥7 ወይም ላፒስ ላዙሊ ነበር።

8 አሁን ግን ከጥላሸት ይልቅ ጠቍረዋል፤

በመንገድም የሚያውቃቸው የለም፤

ቆዳቸው ከዐጥንታቸው ጋር ተጣብቆአል፤

እንደ ዕንጨትም ደርቀዋል።

9 በራብ ከሚሞቱት ይልቅ፣

በሰይፍ የተገደሉት ይሻላሉ፤

ምግብ በሜዳ ላይ ካለማግኘታቸው የተነሣ፣

በራብ ደርቀው ያልቃሉ።

10 ሕዝቤ ባለቀበት ጊዜ፣

ምግብ እንዲሆኑአቸው፣

ርኅሩኆቹ ሴቶች በገዛ እጆቻቸው፣

ልጆቻቸውን ቀቀሉ።

11 እግዚአብሔር ለመቅሠፍቱ መውጫ በር ከፈተ፤

ጽኑ ቍጣውን አፈሰሰ፤

መሠረትዋን እንዲበላ፣

በጽዮን እሳት ለኰሰ።

12 ጠላቶችም ሆኑ ወራሪዎች፣

የኢየሩሳሌምን በሮች ጥሰው ይገባሉ ብለው፣

የምድር ነገሥታት፣

ወይም ከዓለም ሕዝብ አንዳቸውም አላመኑም።

13 ይህ ግን ከነቢያት ኀጢአት፣

ከካህናቷም መተላለፍ የተነሣ ሆኖአል፤

በውስጧ፣

የጻድቃንን ደም አፍስሰዋልና።

14 እንደ ታወሩ ሰዎች፣

በየመንገዱ ላይ ይደናበራሉ፤

ማንም ሰው ደፍሮ ልብሳቸውን መንካት እስከማይችል ድረስ፣

በደም እጅግ ረክሰዋል።

15 ሰዎች “ሂዱ! እናንት ርኵሳን!” ብለው ይጮኹባቸዋል፤

“ወግዱ! ወግዱ! አትንኩ!” ይሏቸዋል፤

ሸሽተው በሚቅበዘበዙበትም ጊዜ፣

በአሕዛብ መካከል ያሉ ሰዎች፣

“ከእንግዲህ በዚህ መቀመጥ አይገባቸውም!” ይላሉ።

16 እግዚአብሔር ራሱ በትኖአቸዋል፤

ከእንግዲህ ወዲያ አይጠብቃቸውም፤

ካህናቱ አልተከበሩም፤

ሽማግሌዎቹም ከበሬታ አላገኙም።

17 ከሁሉም በላይ በከንቱ ርዳታን ስንጠባበቅ፣

ዐይኖቻችን ደከሙ፤

ከግንብ ማማችን ላይ ሆነን፣

ሊያድን ከማይችል ሕዝብ ርዳታ ጠበቅን።

18 ሰዎች እግር እግራችንን ተከታተሉን፤

ስለዚህ በመንገዳችን መሄድ አልቻልንም፤

መጨረሻችን ቀርቦአል፤ ቀኖቻችንም ተቈጥረዋል፤

ፍጻሜያችን መጥቶአልና።

19 ከሰማይ ንስሮች ይልቅ፣

ጠላቶቻችን ፈጣኖች ናቸው፤

በተራሮች ላይ አሳደዱን፤

በምድረ በዳም ሸመቁብን።

20 በእግዚአብሔር የተቀባው፣ የሕይወታችን እስትንፋስ፣

በወጥመዳቸው ተያዘ፤

በጥላው ሥር፣

በአሕዛብ መካከል እንኖራለን ብለን አስበን ነበር።

21 አንቺ በዖፅ ምድር የምትኖሪ፣

የኤዶምያስ ሴት ልጅ ሆይ፤ ደስ ይበልሽ፤ ሐሴትም አድርጊ

ነገር ግን ለአንቺም ደግሞ ጽዋው ይደርስሻል፤

ትሰክሪያለሽ፤ ዕርቃንሽንም ትጋለጫለሽ።

22 የጽዮን ልጅ ሆይ፤ ቅጣትሽ ያበቃል፤

እርሱም የስደትሽን ዘመን አያራ ዝምም፤

ነገር ግን አንቺ የኤዶምያስ ልጅ ሆይ፤

ኀጢአትሽን ይቀጣል፤

ክፋትሽንም ይፋ ያወጣል።

Bibelen på hverdagsdansk

Klagesangene 4:1-22

Hungersnødens gru

1Ak, Jerusalems guldklumper har mistet deres herlighed.

Hendes hellige øjestene ligger og vansmægter på hvert gadehjørne.

2Byens befolkning var deres vægt værd i guld,

men nu ligger de som værdiløse lerkar, en pottemagers værk.

3De vilde sjakaler giver deres unger die,

men mit folks mødre er følelseskolde som ørkenens strudse.

4Ethvert spædbarn skriger af tørst med tungen klæbende til ganen.

Småbørn tigger om mad, men ingen har noget at give.

5Folk, som var vant til festmiddage, er nu ved at forgå af sult.

De, som levede i luksus, roder nu efter føde i rendestenen.

6Går det ikke mit folk værre end Sodomas indbyggere?

De døde dog på et øjeblik ved Herrens direkte indgreb.

7Hendes fyrster havde hud som silke og struttede af sundhed,

deres ansigter var rødmossede og håret skinnede så smukt.

8Ingen ville kunne genkende dem nu, hvis de mødte dem på gaden,

for de er det rene skind og ben med ansigter sorte som sod.

9Ja, hellere dræbes af sværdet, end at dø langsomt af sult,

fordi madforsyninger ikke kan komme ind i byen.

10Kan man forestille sig, hvad der sker med en kærlig mor,

som tvinges til at koge og spise sine børn for at overleve?

11Landet er lamslået over Herrens forfærdelige vrede.

Jerusalem er ødelagt og brændt ned til grunden.

12Man mente ikke, det kunne lade sig gøre at indtage Jerusalem.

Ingen af jordens konger troede, det var muligt.

13Nedsablingen skete, fordi profeter og præster havde syndet.

De havde myrdet uskyldige folk midt i Herrens hellige by.

14Overalt i byen raver folk rundt i blinde.

De kan ikke undgå at røre ved blod, og derfor er de urene.

15„Pas på!” advarer folk hinanden, „der kommer en uren!”

Flygter de, siger de fremmede folkeslag: „Her kan I ikke bo!”

16Respekt for præsterne og landets ledere hører fortiden til,

for Herren har slået hånden af dem og spredt dem for alle vinde.

17Skildvagterne stod og spejdede efter hjælp, men forgæves.

Ingen af vores allierede havde magt til at redde os.

18Tidspunktet nærmede sig, hvor alt var forbi.

Vi kunne ikke gå ud på gaden af frygt for at blive dræbt.

19Uden at vise nåde kastede fjenderne sig over os som gribbe.

De forfulgte os i bjergene og lå på lur efter os i ørkenen.

20Vores egen konge, Herrens udvalgte, gik lige i deres fælde,

han, som vi troede kunne beskytte os fra enhver fjende.

21Østpå glæder I jer, Edoms folk, for denne gang var det ikke jer, der blev ramt.

Men en dag skal også I drikke Herrens vredes vin, så I mister besindelsen.

22Åh, Jerusalem, din straf var hård, men en dag bliver du genoprettet.

Edoms folk, derimod, vil blive straffet, fordi de svigtede os.