En Levende Bok

Lukas 9

Jesus sender ut sine tolv disipler

1En dag kalte Jesus sammen sine tolv disipler og ga dem makt til å drive ut alle slags onde ånder og kraft til å helbrede sykdommer. Etterpå sendte han dem ut for å fortelle at Gud vil frelse menneskene og gjøre dem til sitt eget folk, og for å helbrede syke.

Han sa: ”Ta ikke med dere noe på veien, ingen vandringsstav eller veske, ikke mat eller penger, og ingen ekstra klær. Når dere har blitt tilbudt å overnatte hos noen, stans da til dere vil fortsette til neste by. Dersom innbyggerne i en by ikke vil ta imot dere eller vil høre på dere, gå da bare videre og vær ikke mer bekymret for dem. Rist støvet fra byen av føttene deres som et tegn på at de selv får ta ansvaret for det de har gjort.”

Disiplene begynte å gå fra by til by og spredde det glade budskapet og helbredet syke.

Ryktet om Jesus gjør Herodes urolig

Da kong Herodes fikk høre snakk om alle miraklene som Jesus gjorde, ble han urolig og visste ikke hva han skulle tro. Noen sa at det var døperen Johannes som hadde stått opp fra de døde. Noen mente at det var Elia[a] som viste seg. Andre igjen sa at en eller annen av profetene, som før i tiden bar fram Guds budskap[b], hadde stått opp igjen.

Herodes sa: ”Jeg tillot å halshugge Johannes. Tenk om denne mannen som jeg hører så mye om viser seg å være Johannes?” Og han forsøkte å få møte Jesus.

Jesus gir mat til mer enn 5 000 personer

10 De tolv disiplene som Jesus hadde sendt ut, kom nå tilbake fra reisen sin og rapporterte om alt de hadde gjort. Jesus, sammen med de andre, trakk seg bort til byen Betsaida. 11 Folket fikk greie på hvor han gikk og fulgte etter. På nytt tok han imot folket og talte til dem om at Gud vil frelse menneskene og gjøre dem til sitt eget folk.[c] Han helbredet alle som trengte hjelp.

12 Da det begynte å bli kveld, kom de tolv disiplene og sa: ”Send folket av sted, slik at de kan gå til byene og gårdene her i nærheten, kjøpe seg mat og ordne et eller annet sted å sove. På dette øde stedet finnes det ingen mulighet.”

13 Jesus svarte: ”Dere kan selv gi dem mat!”

”Hvordan skal det gå til?” undret de. ”Alt vi har, er fem brød og to fisker. Mener du virkelig at vi skal gå og kjøpe mat nok så det rekker til alle disse folkene?” 14 Det var omkring 5 000 menn, og i tillegg kom kvinner og barn. ”Bare be dem om å slå seg ned i grupper på 50 personer”, svarte Jesus. 15 Disiplene gjorde som han sa og lot alle sette seg.

16 Så tok Jesus de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og takket Gud for maten. Etterpå brøt han brødene og fiskene i biter og ga til disiplene for at de skulle gi videre til folket. 17 Alle spiste og ble mette. Da de til slutt samlet opp det som var til overs, ble det tolv fulle kurver.

Peter kaller Jesus for Messias, den lovede kongen

18 En gang da Jesus hadde trukket seg tilbake for å be, og disiplene var med han, spurte han: ”Hvem sier folket at jeg er?”

19 ”Noen sier at du er døperen Johannes”, svarte de, ”og noen at du er Elia[d]. Andre sier at du er en eller annen av profetene, de som før i tiden bar fram Guds budskap[e] og som nå har stått opp fra de døde.”

20 Da spurte han: ”Hvem tror dere at jeg er?”

Peter svarte: ”Du er Messias, den kongen som Gud har lovet å sende.”

Jesus forutsier for første gangen at han skal dø

21 Jesus ga da streng befaling om at de ikke skulle snakke med noen om dette. 22 Han forklarte: ”Jeg, Menneskesønnen[f], må lide mye. Folkets ledere, øversteprestene og de skriftlærde[g] kommer til å ta avstand fra meg og passe på at jeg blir drept, men på den tredje[h] dagen skal jeg stå opp fra de døde.”

23 Så sa han til folket: ”Om noen vil bli disiplene mine, kan han ikke lenger tenke på seg selv, men han må følge mitt eksempel og alltid være beredt til å dø. 24 Ja, den som klamrer seg fast til livet, vil til sist miste det. Den som mister livet sitt for min skyld, han vil redde det. 25 Hva vinner et menneske om det blir gitt hele verden, dersom det samtidig mister det evige livet? 26 Den som skammer seg over meg og over de ordene jeg sier, han skal jeg, Menneskesønnen[i], være skamfull over den dagen jeg vender tilbake i min og min Fars herlighet sammen med englene hans. 27 Tro meg: Noen av dere som står her i dag, kommer ikke til å dø før dere har sett Gud i hans kongelige makt.[j]

Jesus blir forandret på fjellet

28 Omkring en uke seinere tok Jesus med seg Peter, Jakob og Johannes og gikk opp på et fjell for å be. 29 Mens han ba, forandret ansiktet hans seg, og klærne ble blendende hvite. 30 Så viste det seg to menn som sto og snakket med ham. Det var Moses og Elia.[k] 31 Også de strålte av et himmelsk lys, og snakket om hvordan Jesus i tråd med Guds plan ville dø i Jerusalem.

32 Peter og de to andre hadde vært så trette at de sovnet mens Jesus ba. Nå våknet de og fikk se Jesus stå der omstrålet av lys sammen med de to mennene. 33 Da Moses og Elia gjorde seg klar til å forlate Jesus, sa Peter til Jesus: ”Mester, dette er et fantastisk sted å være på! La oss bygge tre hytter, en til deg og en til Moses og en til Elia!” Han var så forvirret at han ikke helt visste hva han sa.

34 Mens han snakket, ble de innhyllet i en sky som senket seg over dem. De ble helt forskrekket. 35 Så hørte de en stemme fra skyen som sa: ”Dette er min Sønn, min utvalgte[l]. Lytt til ham.” 36 Da stemmen hadde stilnet, sto Jesus alene igjen.

Disiplene holdt det de hadde sett for seg selv. De fortalte det ikke til noen før langt seinere.

Jesus helbreder en gutt som er besatt av en ond Ånd

37 Neste dag, da de kom ned fra fjellet, ble de møtt av en stor folkemasse. 38 En mann ropte til Jesus: ”Mester, hjelp sønnen min, han er mitt eneste barn. 39 Rett som det er blir han angrepet av en ond Ånd. Da skriker han og vrir seg i kramper så fråden står om munnen. Når anfallet endelig er over, har ånden nesten tatt knekken på ham. 40 Jeg ba disiplene dine om å drive ut den onde ånden, men de klarte det ikke!”

41 ”Dere er håpløse mennesker som ikke vil tro!” utbrøt Jesus. ”Hvor lenge må jeg være blant dere og holde ut med dere? Kom hit med sønnen din.” 42 Mens gutten var på vei til Jesus, dyttet den onde ånden ham i bakken og slet og rykket voldsomt i ham. Jesus ga befaling om at ånden skulle forlate gutten. Han helbredet ham og ga ham til faren.

43 Alle som var til stede ble helt overveldet over Guds ubegrensede makt og veldige kraft.

Jesus forutsier for andre gangen at han skal dø

Mens folket fortsatt sto forundret og tenkte på alt han gjorde, sa Jesus til disiplene:

44 ”Lytt nøye, og husk på det jeg nå sier: Jeg, Menneskesønnen[m], skal bli forrådt og overgitt i menneskers hender.” 45 Men disiplene forsto ikke det han snakket om. Den virkelige betydningen av det Jesus forutsa, var skjult for dem, og de våget ikke spørre hva han mente.

Jesus forklarer hvem som er størst

46 Disiplene begynte nå å diskutere med hverandre om hvem av dem som var den største. 47 Jesus forsto hva som rørte seg i tankene deres. Derfor tok han et barn og stilte det ved siden av seg. 48 Han sa: ”Den som tar imot dette barnet fordi det tilhører meg, han tar imot meg! Og den som tar imot meg, han tar imot Gud, etter som Gud har sendt meg. Den som sier at han selv er liten og ubetydelig, han er den største.”

Disiplene forbyr en mann å gjøre mirakler i Jesu navn

49 Johannes, en av disiplene, sa: ”Mester, vi så en mann som drev ut onde ånder i ditt navn, men etter som han ikke var i følge med oss, forsøkte vi å stoppe ham.”

50 Da sa Jesus til Johannes: ”La ham holde på med sitt, for den som ikke er mot dere, han er for dere.”

Motstand i Samaria

51 Tiden hadde nå kommet da Gud bestemte at Jesus skulle vende tilbake til himmelen. Jesus besluttet derfor å begynne på veien mot Jerusalem.

52 En dag sendte han noen disipler i forveien for å ordne med overnatting i en samaritansk[n] by. 53 Men etter som Jesus var på vei mot Jerusalem, ville de ikke ha noe med ham å gjøre.

54 Da begge disiplene, som var Jakob og Johannes, fikk greie på det som hadde skjedd, ble de opprørte og sa: ”Herre, skal vi befale at ild må falle ned fra himmelen og brenne opp byen?”[o] 55 Jesus vendte seg om og irettesatte dem.[p] 56 Så gikk de videre til en annen by.

Prisen for å følge Jesus

57 Mens de gikk langs veien, sa en mann til Jesus: ”Jeg vil følge deg hvor du enn går.”

58 Jesus svarte: ”Du må forstå en ting, revene har hi og fuglene har reir, men jeg, Menneskesønnen[q], har ingen stedet der jeg kan hvile ut.”

59 Til en annen mann de møtte, sa Jesus: ”Kom og bli min disippel!” Men han svarte: ”La meg først få gå hjem og begrave min far.”[r]

60 Da sa Jesus: ”La de som er åndelig døde[s], begrave sine døde. Din oppgave er å spre budskapet om at Gud vil frelse menneskene og gjøre dem til sitt eget folk.[t]

61 En annen sa: ”Ja, Herre, jeg skal komme, men la meg først få ta avskjed med dem der hjemme.”

62 Da sa Jesus til ham: ”Den som gjør seg klar for å arbeide, men etterpå lar seg lokke bort fra arbeidet av andre, han kan ikke tjene Gud.[u]

Footnotes

  1. 9:8 Elia var en profet som bar fram Guds budskap, og som i stedet for å dø ble ført rett opp til Gud. Se Andre Kongebok 2:1-11.
  2. 9:8 Profetene sine budskap finnes skrevet ned i Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
  3. 9:11 På gresk: talte til dem om Guds rike.
  4. 9:19 Elia var en profet som bar fram Guds budskap, og som i stedet for å dø ble ført rett opp til Gud. Se Andre Kongebok 2:1-11.
  5. 9:19 Profetenes budskap finnes skrevet ned i Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
  6. 9:22 ”Menneskesønnen” er et hebraisk ord for å si ”av mennesker”. Det var en tittel på Messias, den lovede kongen, hentet fra Daniel 7:13-14.
  7. 9:22 Fariseerne var eksperter på loven, som er et annet navn for hele den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
  8. 9:22 I det greske språket, og på mange andre språk, regner de den dagen noe skjer, som dag nummer en. Jesus døde på en fredag og sto opp på søndagen.
  9. 9:26 ”Menneskesønnen” er et hebraisk ord for å si ”av mennesker”. Det var en tittel på Messias, den lovede kongen, hentet fra Daniel 7:13-14.
  10. 9:27 På gresk: sett Guds rike. Dette viser sannsynligvis til det som Peter, Jakob og Johannes fikk være med om i de følgende versene.
  11. 9:30 Moses og Elia representerte loven og profetene, to av delene i Det gamle testamente, Bibelens første del, som forutsier at Jesus skulle dø for syndene våre.
  12. 9:35 ”Den utvalgte” betyr her ”den jeg elsker”. Se Matteus sin fortelling om Jesus 17:5.
  13. 9:44 ”Menneskesønnen” er et hebraisk ord for å si ”av mennesker”. Det var en tittel på Messias, den lovede kongen, hentet fra Daniel 7:13-14.
  14. 9:52 Samaria lå mellom Galilea og Judea. Innbyggerne var jøder som var oppblandet med andre folk. Det rådde fiendskap mellom dem og jødene.
  15. 9:54 En del håndskrifter legger til: slik som Elia gjorde. Se Andre Kongebok 1:10,12.
  16. 9:55 En del håndskrifter legger til: Dere vet ikke hva slags Ånd dere er inspirert av. 56 Menneskesønnen har ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.
  17. 9:58 ”Menneskesønnen” er et hebraisk ord for å si ”av mennesker”. Det var en tittel på Messias, den lovede kongen, hentet fra Daniel 7:13-14.
  18. 9:59 Mannen ville sannsynligvis vente på at far hans først skulle dø.
  19. 9:60 Åndelig død er å være skilt fra Gud.
  20. 9:60 På gresk: å forkynne Guds rike.
  21. 9:62 På gresk: han passer ikke for Guds rike.

The Message

Luke 9

Keep It Simple

11-5 Jesus now called the Twelve and gave them authority and power to deal with all the demons and cure diseases. He commissioned them to preach the news of God’s kingdom and heal the sick. He said, “Don’t load yourselves up with equipment. Keep it simple; you are the equipment. And no luxury inns—get a modest place and be content there until you leave. If you’re not welcomed, leave town. Don’t make a scene. Shrug your shoulders and move on.”

Commissioned, they left. They traveled from town to town telling the latest news of God, the Message, and curing people everywhere they went.

7-9 Herod, the ruler, heard of these goings on and didn’t know what to think. There were people saying John had come back from the dead, others that Elijah had appeared, still others that some prophet of long ago had shown up. Herod said, “But I killed John—took off his head. So who is this that I keep hearing about?” Curious, he looked for a chance to see him in action.

10-11 The apostles returned and reported on what they had done. Jesus took them away, off by themselves, near the town called Bethsaida. But the crowds got wind of it and followed. Jesus graciously welcomed them and talked to them about the kingdom of God. Those who needed healing, he healed.

Bread and Fish for Five Thousand

12 As the day declined, the Twelve said, “Dismiss the crowd so they can go to the farms or villages around here and get a room for the night and a bite to eat. We’re out in the middle of nowhere.”

13-14 “You feed them,” Jesus said.

They said, “We couldn’t scrape up more than five loaves of bread and a couple of fish—unless, of course, you want us to go to town ourselves and buy food for everybody.” (There were more than five thousand people in the crowd.)

14-17 But he went ahead and directed his disciples, “Sit them down in groups of about fifty.” They did what he said, and soon had everyone seated. He took the five loaves and two fish, lifted his face to heaven in prayer, blessed, broke, and gave the bread and fish to the disciples to hand out to the crowd. After the people had all eaten their fill, twelve baskets of leftovers were gathered up.

Don’t Run from Suffering

18 One time when Jesus was off praying by himself, his disciples nearby, he asked them, “What are the crowds saying about me, about who I am?”

19 They said, “John the Baptizer. Others say Elijah. Still others say that one of the prophets from long ago has come back.”

20-21 He then asked, “And you—what are you saying about me? Who am I?”

Peter answered, “The Messiah of God.” Jesus then warned them to keep it quiet. They were to tell no one what Peter had said.

22 He went on, “It is necessary that the Son of Man proceed to an ordeal of suffering, be tried and found guilty by the religious leaders, high priests, and religion scholars, be killed, and on the third day be raised up alive.”

23-27 Then he told them what they could expect for themselves: “Anyone who intends to come with me has to let me lead. You’re not in the driver’s seat—I am. Don’t run from suffering; embrace it. Follow me and I’ll show you how. Self-help is no help at all. Self-sacrifice is the way, my way, to finding yourself, your true self. What good would it do to get everything you want and lose you, the real you? If any of you is embarrassed with me and the way I’m leading you, know that the Son of Man will be far more embarrassed with you when he arrives in all his splendor in company with the Father and the holy angels. This isn’t, you realize, pie in the sky by and by. Some who have taken their stand right here are going to see it happen, see with their own eyes the kingdom of God.”

Jesus in His Glory

28-31 About eight days after saying this, he climbed the mountain to pray, taking Peter, John, and James along. While he was in prayer, the appearance of his face changed and his clothes became blinding white. At once two men were there talking with him. They turned out to be Moses and Elijah—and what a glorious appearance they made! They talked over his exodus, the one Jesus was about to complete in Jerusalem.

32-33 Meanwhile, Peter and those with him were slumped over in sleep. When they came to, rubbing their eyes, they saw Jesus in his glory and the two men standing with him. When Moses and Elijah had left, Peter said to Jesus, “Master, this is a great moment! Let’s build three memorials: one for you, one for Moses, and one for Elijah.” He blurted this out without thinking.

34-35 While he was babbling on like this, a light-radiant cloud enveloped them. As they found themselves buried in the cloud, they became deeply aware of God. Then there was a voice out of the cloud: “This is my Son, the Chosen! Listen to him.”

36 When the sound of the voice died away, they saw Jesus there alone. They were speechless. And they continued speechless, said not one thing to anyone during those days of what they had seen.

37-40 When they came down off the mountain the next day, a big crowd was there to meet them. A man called from out of the crowd, “Please, please, Teacher, take a look at my son. He’s my only child. Often a spirit seizes him. Suddenly he’s screaming, thrown into convulsions, his mouth foaming. And then it beats him black-and-blue before it leaves. I asked your disciples to deliver him but they couldn’t.”

41 Jesus said, “What a generation! No sense of God! No focus to your lives! How many times do I have to go over these things? How much longer do I have to put up with this? Bring your son here.”

42-43 While he was coming, the demon slammed him to the ground and threw him into convulsions. Jesus stepped in, ordered the vile spirit gone, healed the boy, and handed him back to his father. They all shook their heads in wonder, astonished at God’s greatness, God’s majestic greatness.

Your Business Is Life

43-44 While they continued to stand around exclaiming over all the things he was doing, Jesus said to his disciples, “Treasure and ponder each of these next words: The Son of Man is about to be betrayed into human hands.”

45 They didn’t get what he was saying. It was like he was speaking a foreign language and they couldn’t make heads or tails of it. But they were embarrassed to ask him what he meant.

46-48 They started arguing over which of them would be most famous. When Jesus realized how much this mattered to them, he brought a child to his side. “Whoever accepts this child as if the child were me, accepts me,” he said. “And whoever accepts me, accepts the One who sent me. You become great by accepting, not asserting. Your spirit, not your size, makes the difference.”

49 John spoke up, “Master, we saw a man using your name to expel demons and we stopped him because he wasn’t of our group.”

50 Jesus said, “Don’t stop him. If he’s not an enemy, he’s an ally.”

51-54 When it came close to the time for his Ascension, he gathered up his courage and steeled himself for the journey to Jerusalem. He sent messengers on ahead. They came to a Samaritan village to make arrangements for his hospitality. But when the Samaritans learned that his destination was Jerusalem, they refused hospitality. When the disciples James and John learned of it, they said, “Master, do you want us to call a bolt of lightning down out of the sky and incinerate them?”

55-56 Jesus turned on them: “Of course not!” And they traveled on to another village.

57 On the road someone asked if he could go along. “I’ll go with you, wherever,” he said.

58 Jesus was curt: “Are you ready to rough it? We’re not staying in the best inns, you know.”

Jesus said to another, “Follow me.”

59 He said, “Certainly, but first excuse me for a couple of days, please. I have to make arrangements for my father’s funeral.”

60 Jesus refused. “First things first. Your business is life, not death. And life is urgent: Announce God’s kingdom!”

61 Then another said, “I’m ready to follow you, Master, but first excuse me while I get things straightened out at home.”

62 Jesus said, “No procrastination. No backward looks. You can’t put God’s kingdom off till tomorrow. Seize the day.”