En Levende Bok

1. Korinter 13:1-13

Størst av alt er kjærligheten

1Dersom jeg har fått evner til å snakke fremmede språk, både jordiske og himmelske, men ikke viser kjærlighet, da ligner jeg en gongong eller cymbal som bare lager støyende, tom lyd. 2Dersom jeg har fått evner til å bringe fram budskap fra Gud, kjenner til alle Guds hemmeligheter og har kunnskap fra Gud, om jeg har tro som er så sterk at jeg kan flytte fjell, men ikke viser kjærlighet, da er mine evner verdiløse. 3Dersom jeg gir alt jeg eier, til de fattige, til og med er villig til å dø for troen, men ikke viser kjærlighet, da har jeg likevel ikke gjort noe av verdi.

4Den som elsker andre, viser tålmodighet og omsorg. Han er ikke misunnelig eller skrytende eller hovmodig. 5Han er ikke støtende eller egoistisk. Han blir ikke ergerlig for bagateller, og er ikke langsint. 6Den som elsker andre, blir ikke glad når de gjør noe dumt, men blir glad når de holder seg til det sanne budskapet. 7Den som elsker, gir ikke opp. Han tror på andre, håper i det lengste og er tålmodig til å holde ut gjennom alt.

8Kjærliheten vil alltid eksistere. Det å holde fram budskap fra Gud, snakke i fremmede språk eller fortelle kunnskap fra Gud, er derimot evner som det ikke alltid vil være bruk for. 9Den kunnskapen vi får fra Gud, og de budskapene han gir oss å bringe fram, gir oss bare et glimt av Gud. 10Når Jesus kommer igjen, da trenger vi ikke lenger disse evnene som er begrenset til vår verden.

11La meg forklare dette med et bilde: Da jeg var barn, snakket, tenkte og resonnerte jeg som et barn. Etter at jeg ble voksen, tenker jeg ikke lenger som et barn. 12På samme måten er det med vår kunnskap om Gud. Vi er fortsatt som barn, vi ser bare i et uklart speilbilde. Når Jesus kommer igjen, skal vi møte Gud ansikt til ansikt. Da skal vi lære Gud å kjenne like pressist som han kjenner oss.

13Tre ting kommer alltid til å være viktige: Å tro på Jesus, å holde fast ved håpet om vår endelige frelse og å vise kjærlighet til våre medmennesker. Det aller viktigste er at vi viser kjærlighet.

King James Version

1 Corinthians 13:1-13

1Though I speak with the tongues of men and of angels, and have not charity, I am become as sounding brass, or a tinkling cymbal. 2And though I have the gift of prophecy, and understand all mysteries, and all knowledge; and though I have all faith, so that I could remove mountains, and have not charity, I am nothing. 3And though I bestow all my goods to feed the poor, and though I give my body to be burned, and have not charity, it profiteth me nothing. 4Charity suffereth long, and is kind; charity envieth not; charity vaunteth not itself, is not puffed up, 5Doth not behave itself unseemly, seeketh not her own, is not easily provoked, thinketh no evil; 6Rejoiceth not in iniquity, but rejoiceth in the truth; 7Beareth all things, believeth all things, hopeth all things, endureth all things. 8Charity never faileth: but whether there be prophecies, they shall fail; whether there be tongues, they shall cease; whether there be knowledge, it shall vanish away. 9For we know in part, and we prophesy in part. 10But when that which is perfect is come, then that which is in part shall be done away. 11When I was a child, I spake as a child, I understood as a child, I thought as a child: but when I became a man, I put away childish things. 12For now we see through a glass, darkly; but then face to face: now I know in part; but then shall I know even as also I am known. 13And now abideth faith, hope, charity, these three; but the greatest of these is charity.