La Parola è Vita

Ebrei 12:1-29

1Anche noi, dunque, davanti a questa grande folla di uomini di fede, dobbiamo sbarazzarci di tutto ciò che ci ostacola o ci trattiene, specialmente di quei peccati che ci imprigionano così facilmente; e dobbiamo correre con decisione la corsa che Dio ci ha proposto.

2Teniamo lo sguardo fisso su Gesù, nostra guida ed esempio perfetto di fede. Su Gesù che, in vista della gioia che avrebbe avuto, sopportò una morte vergognosa sulla croce, ed ora si è seduto al posto dʼonore alla destra del trono di Dio.

3Se volete evitare di perdervi dʼanimo e di stancarvi, pensate a Gesù che sopportò tanti attacchi da parte dei peccatori. 4Dopo tutto, non avete ancora lottato contro il peccato e la tentazione fino alla morte.

A che servono le punizioni di Dio?

5Avete forse dimenticato le parole incoraggianti che Dio vi ha detto come a dei figli? «Figlio mio, non dare poca importanza alla punizione del Signore. Non scoraggiarti, quando Dio ti dimostra dove hai sbagliato, 6perché il Signore corregge quelli che ama e usa il bastone con tutti quelli che riconosce come suoi figli».

7Lasciatevi dunque correggere dal Signore! Così facendo, egli vi tratta come figli. E quale è quel figlio che non viene mai corretto dal padre? 8Se Dio non vi punisce quando ne avete bisogno, come fa con tutti gli altri, allora significa che siete bastardi e non veri figli di Dio, insomma non fate parte della sua famiglia. 9E poi, se abbiamo rispettato i nostri padri carnali, che ci correggevano, a maggior ragione dobbiamo sottometterci a Dio per avere la vita!

10Infatti, i nostri padri terreni ci educavano solo per pochi anni, e secondo il loro criterio; Dio invece ci corregge per il nostro bene, per farci essere santi come è santo lui.

11È vero che essere puniti, lì sul momento, non piace a nessuno, anzi, fa male! In seguito, però, quelli che sono passati per questa scuola ne godono i frutti: una vita di pace e di giustizia.

12Perciò, risollevate le braccia stanche e restate saldi sulle ginocchia indebolite! 13Muovete i vostri passi sulla strada giusta, affinché chi vi segue, anche se debole e zoppo, non vada fuori strada, ma piuttosto guarisca!

14Fate ogni sforzo per vivere in pace con tutti ed essere santi, perché senza la santità nessuno vedrà il Signore. 15Badate che nessuno resti privo della grazia di Dio, e fate attenzione che non spuntino germogli velenosi a darvi fastidio e a contaminare la vita spirituale di molti di voi.

16Attenti che tra voi non ci siano persone immorali o che disprezzano il Signore, come fece Esaù, che barattò i suoi diritti di primogenito per un piatto di minestra.

17Sapete bene che in seguito, quando rivolle indietro quei diritti, era troppo tardi e, nonostante invocasse la benedizione di suo padre con le lacrime agli occhi, non trovò modo di riparare al suo errore. Ricordate e state attenti!

La maestà di Dio

18Voi non dovete avvicinarvi a una montagna di questo mondo, come fecero gli Israeliti che si avvicinarono al Monte Sinai, quando Dio diede loro le sue leggi.

Là cʼerano le fiamme, la caligine, le tenebre e la tempesta.

19Voi non dovete udire squilli di tromba spaventosi, e neppure una voce tanto terribile, che quelli che la udirono pregarono Dio di non parlare più. 20Infatti gli Israeliti non potevano sopportare il divieto di Dio: «Se anche una bestia tocca il monte sia lapidata».

21Mosè stesso rimase talmente spaventato davanti a quello spettacolo terribile che disse: «Ho paura e tremo».

22Voi, invece, vi siete avvicinati al Monte Sion, alla città del Dio Vivente, la Gerusalemme del cielo. Vi siete accostati ad una miriade di angeli gioiosi, tutti riuniti in assemblea, 23composta dai primogeniti di Dio che hanno il proprio nome scritto nel cielo. Vi siete avvicinati a Dio che è giudice di tutti, agli spiriti degli uomini giusti finalmente portati alla perfezione. 24Vi siete avvicinati a Gesù stesso, che ci ha portato il suo nuovo patto meraviglioso; al suo sangue sparso che porta il perdono, anziché gridare vendetta come quello di Abele.

25Perciò fate bene attenzione! Non rifiutate di ascoltare colui che vi parla. Perché, se non scamparono gli Israeliti, quando si rifiutarono di ascoltare il Signore, tramite Mosè qui in terra, tanto meno scamperemo noi, se voltiamo le spalle a Dio che ci parla dal cielo! 26Quandʼegli parlò dal Monte Sinai, la sua voce fece tremare la terra, ma: «La prossima volta», ha promesso il Signore, «non scuoterò soltanto la terra, ma anche il cielo». 27Con queste parole Dio intende che, delle cose create, eliminerà tutte quelle che non hanno solide fondamenta, perché rimangano soltanto quelle incrollabili.

28Siccome abbiamo un regno che non può essere distrutto, cerchiamo dunque di piacere a Dio, servendolo con cuore riconoscente, con timore e rispetto.

29Perché, come dicono le Scritture, il nostro Dio è anche «un fuoco che consuma».

En Levende Bok

Hebreerne 12:1-29

Vær utholdende

1Når vi nå har hørt om denne lange rekken av personer som holdt fast ved troen på Gud, da la oss i fantasien se alle dem som står rundt oss og heier oss fram på troens løpebane. La oss gjøre som de gjorde og kaste av oss alt som bremser oss, all synd som vil fange oss og få oss til å snuble. La oss holde ut mot målet i det løpet som er lagt opp for oss. 2Jesus står og venter på oss. Fest blikket på ham som først fikk oss å tro, og i tillegg vil hjelpe oss til å nå målet. Jesus så også fram imot den gleden som ventet ham. Derfor kunne han holde ut både døden på korset og den skam det innebar å bli henrettet. Nå sitter han på Guds høyre side og regjerer.12:2 Se Salmenes bok 110:1. Den som sitter på Guds høyre side, deler hans makt og regjerer sammen med ham. 3Ja, tenk på Jesus som selv måtte holde ut med så mye hat og fiendskap fra syndige mennesker. Da må dere ikke bli trette og gi opp. 4Ennå har dere ikke behøvd å ofre livet deres i kampen mot synden, slik som han måtte gjøre.

Gud oppdrar barna sine

5Kan dere ikke huske de trøstende ordene Gud ga dere som er hans barn? Det står i Skriften12:5 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.:

”Mitt barn, vær takknemlig når Herren oppdrar deg.

Tap ikke motet, når han snakker deg til rette.

6Herren oppdrar alle dem han elsker.

Han straffer alle dem han har akseptert som sine barn.”12:6 Se Salomos Ordspråk 3:11-12.

7Hold ut og lær av den lidelsen dere må gå gjennom. Det er bare Guds måte for å oppdra dere. Han behandler dere som sine barn. Hvem har noen ganger hørt om et barn som aldri blir snakket til rette? 8Ja, dersom dere aldri blir irettesatt, som alle andre, da er dere ikke Guds ekte barn. Da må dere være barn til noen andre.

9Våre fedre her på jorden irettesatte oss, og vi var lydige og respekterte dem. Har vi da ikke mye større grunn til å akseptere at vår Far i himmelen oppdrar oss, slik at vi får leve evig? 10Våre fedre her på jorden oppdro oss i noen korte år, og de gjorde så godt de kunne. Når Gud oppdrar oss, er det alltid til vårt beste. Hans oppdragelse leder til at vi blir lik Gud, han som er hellig. 11All tilrettevisning kjennes smertefull og ubehagelig i øyeblikket. Dersom de tar lærdom av å bli vist til rette, leder det til at de følger Guds vilje og lever i fred både med ham og mennesker. 12La derfor Gud fylle dere som er svake med ny kraft. 13Pass på at dere lever etter Guds vilje, slik at ingen av dere vakler i troen og går under, men blir sterke på nytt.12:13 Samme tankegangen finnes utryk i Jesaja 35:3 og Salomos Ordspråk 4:26, skjønt da i poetiske bilder.

Advarsel mot å avvise Gud

14Ja, strev etter å leve i fred med alle mennesker, og lev fullt og helt for Gud. Bare den som gir seg helt til Gud, vil en dag få se Herren. 15Ta hånd om hverandre slik at ingen går glipp av Guds kjærlighet og tilgivelse. La dere ikke bli grepet av bitterhet mot Gud og mot hverandre. Det kan ødelegge livet for mange. 16Pass på at ingen av dere lever i seksuell løssluppenhet, og pass på at ingen kaster bort det dere har fått av Gud. Vær ikke som Esau, som solgte sin arverett for et eneste måltid mat. 17Som dere vet, ville han seinere svært gjerne få ut arven sin, men da var det for seint å angre seg. Far hans nektet å gi ham arven, det til tross for at Esau med tårer ba og tigget.12:17 Se Første Mosebok 25:33-34 og 27:30-40.

18Gud har talt til dere, men ikke slik som han talte til Israels folk. Dere står ikke ved noe fjell her på jorden, et fjell dekket av ild, svarte skyer, stummende mørke og voldsomt uvær. 19Dere har ikke hørt trompetstøt og en stemme som taler slik at dere ikke ønsker å høre mer. Den gangen ba Israels folk at Gud måtte slutte å tale til dem. 20De holdt ikke ut med å høre befalingen hans: ”Til og med det dyret som kom borti fjellet, måtte bli steinet til døde.”12:20 Se Andre Mosebok 19:12-13,16-22 og Femte Mosebok 4:11 og 5:22. 21Ja, synet av Guds hellighet var så fryktelig at Moses selv sa: ”Jeg skjelver av skrekk.”12:21 Se Femte Mosebok 9:19.

22Nei, dere er blitt innbudt til å komme til Sions fjell12:22 Jerusalem er bygd på fjellet Sion., til det nye Jerusalem, byen som finnes i himmelen hos Gud, han som gir liv. Dere får stå for tusener av engler 23som er samlet til fest. Dere har blitt Guds barn og får arve alt det gode som Gud har lovet, etter som deres navn er skrevet i det himmelske folkeregister.12:23 Se Andre Mosebok 32:32 og Salmenes bok 69:29, der det snakk om ”livets bok”, et register over alle som får evig liv. Dere har tatt tilflukt til Gud, han som en dag vil dømme alle mennesker. Ja, dere er innbudt til fest hos Gud sammen med alle forfedrene som fulgte Guds vilje og nå står skyldfri innfor Gud på grunn av troen. 24Dere har kommet til Jesus, han som ble mellommann til en ny pakt mellom Gud og menneskene da han ofret sitt blod på korset. Hans blod roper ikke på hevn slik som Abels blod gjorde.12:24 Se Første Mosebok 4:3-10. Nei, det roper til Gud om tilgivelse.

25Se derfor til at dere ikke avviser Gud når han taler til dere. Dersom Israels barn ble straffet da de nektet å være lydig mot Gud når han talte til dem her på jorden, hvor mye hardere skal da ikke vi bli straffet dersom vi avviser Gud når han taler til oss fra himmelen. 26Da Gud talte fra Sinaifjellet, fikk stemmen hans jorden til å riste. I Skriften12:26 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. har Gud lovet: ”En siste gang vil jeg riste ikke bare jorden, men også himmelen.”12:26 Se Haggaj 2:7. 27Dette betyr at alt det skapte vil bli tilintetgjort og forsvinne. Det som dere har bygget på en evig grunn vil derimot bestå.

28Vi tilhører Guds eget folk og har bygd våre liv på det evige fundamentet som aldri skal forsvinne. La oss derfor være takknemlige og tjene Gud slik som han vil. Vi frykter Gud og gir ham æren. 29Vår Gud er som en fortærende ild når han straffer dem som er utro mot ham.12:29 Se Femte Mosebok 4:24 og 9:3.