O Livro

Marcos 3

Jesus cura um homem com mão paralisada

(Mt 12.9-14; Lc 6.6-11)

1Jesus foi de novo à sinagoga e aí reparou num homem que tinha uma mão aleijada. E vigiavam atentamente Jesus, para ver se ele curaria o homem no dia de sábado, para terem de que o acusar. Jesus pediu ao homem com a mão paralisada: “Levanta-te e vem aqui ao meio.” Então, voltando-se para os que o observavam, perguntou: “É legítimo praticar o bem num sábado ou praticar o mal? É dia para salvar vidas ou para destruí-las?” Mas eles não foram capazes de lhe responder.

Olhando indignado em volta, e profundamente triste, por causa dos seus corações endurecidos, Jesus disse ao homem: “Estende o braço!” Ele assim fez e imediatamente a sua mão ficou completamente normal.

Os fariseus saíram e tiveram um encontro com os herodianos, a fim de combinarem como haveriam de o matar.

As multidões seguem Jesus

(Mt 4.23-25; 12.15-16; Lc 6.17-19)

Entretanto, Jesus e os discípulos foram para a beira-mar e uma enorme massa de gente o seguia, vinda da Galileia, da Judeia, de Jerusalém, da Idumeia, de além do rio Jordão e até do outro lado de Tiro e Sídon. Ao ouvirem falar do que ele fizera, muita gente acorreu para o ver.

Jesus disse aos discípulos que tivessem um bote pronto para o recolher se a multidão na praia o apertasse. 10 Com efeito, tinha realizado muitas curas, de modo que todos os que tinham males o comprimiam, procurando tocar-lhe.

11 E onde quer que os possuídos de espíritos impuros o vissem, caíam à sua frente, clamando: “És o Filho de Deus!” 12 Contudo, advertia-os expressamente que não revelassem quem ele era.

São nomeados os doze discípulos

(Mt 10.2-4; Lc 6.14-16; At 1.13)

13 Jesus subiu a uma montanha, reuniu aqueles que entendeu e estes foram juntar-se a ele.

14 Nomeou então doze, a quem designou apóstolos, para o acompanharem, enviá-los a pregar 15 e a expulsar demónios.

16 Assim se chamavam os doze que escolheu: Simão (a quem pôs o nome de Pedro); 17 Tiago e João, filhos de Zebedeu, a quem Jesus chamou filhos do Trovão; 18 André; Filipe; Bartolomeu; Mateus; Tomé; Tiago, filho de Alfeu; Tadeu; Simão, o zelote; 19 e Judas Iscariotes que viria a traí-lo.

Jesus e Satanás

(Mt 12.22-29; Lc 11.14-23; 12.10)

20 Quando Jesus voltou para a casa, o povo começou a juntar-se outra vez. E não tardou que ficasse tão cheia que nem Jesus, nem os discípulos, tinham tempo para comer. 21 Quando os seus familiares souberam o que estava a acontecer tentaram levá-lo dali e diziam: “Está fora de si!”

22 Porém, os especialistas na Lei que tinham chegado de Jerusalém diziam: “Ele está mas é dominado por Belzebu[a]; por isso expulsa os demónios pelo líder dos demónios.”

23 Jesus chamou então estes homens e perguntou-lhes por meio de uma parábola: “Como pode Satanás expulsar Satanás? 24 Se um reino está dividido contra si mesmo não pode subsistir. 25 E se uma está dividida contra si mesma também não poderá subsistir. 26 Ora, se Satanás luta contra si próprio e está dividido, não pode subsistir; antes é o seu fim. 27 Ninguém pode entrar na casa do homem forte e levar os seus bens, sem antes amarrá-lo. Só então poderá roubar-lhe a casa.

28 É realmente como vos digo: qualquer pecado dos homens pode ser perdoado, incluindo a blasfémia. 29 Mas a ofensa contra o Espírito Santo, essa não pode nunca ser perdoada. É um pecado que fica para sempre.” 30 Disse-lhes isto porque afirmavam que os seus milagres eram feitos por um espírito impuro.

A mãe e os irmãos de Jesus

(Mt 12.46-50; Lc 8.19-21)

31 Entretanto, sua mãe e irmãos apareceram do lado de fora da casa onde ele estava e mandaram chamá-lo. 32 Havia uma multidão sentada à volta dele. E disseram-lhe: “A tua mãe, irmãos e irmãs estão lá fora à tua procura!”

33 Jesus respondeu: “Quem é a minha mãe e quem são os meus irmãos?” 34 E, olhando para os que o rodeavam, acrescentou: “Estes é que são a minha mãe e os meus irmãos! 35 Todo aquele que faz a vontade de Deus é meu irmão, minha irmã e minha mãe.”

Notas al pie

  1. 3.22 Belzebu, nome habitualmente designativo de Satanás, príncipe dos demónios. Na origem, era uma expressão honorífica para designar Baal, a divindade suprema cananeia (Baal-Zebul), e que significaria Baal ou Senhor Príncipe. Os Hebreus alteraram o nome, por meio de um jogo paronímico, para Beel-Zebub(Senhor das Moscas), uma referência sarcástica aos deuses de outros povos.

En Levende Bok

Markus 3

Jesus helbreder en mann på hviledagen

1En annen gang gikk Jesus inn i en synagoge[a]. Der satt det en mann som hadde en handikappet hånd.

Etter som det var hviledag[b], holdt fariseerne[c] skarpt øye med Jesus. Skulle han våge å helbrede hånden til mannen på hviledagen? I så tilfelle ville de få noe å anklage ham for.

Jesus sa til mannen med den handikappede hånden: ”Reis deg og kom fram til meg.” Så spurte han fariseerne: ”Hva er tillatt å gjøre på hviledagen i følge Moseloven[d]? Skal vi gjøre godt eller skal vi gjøre ondt? Skal vi redde liv eller skal vi ta liv?” Men ingen ville svare ham. Da så han på dem med sinne i blikket, dypt bedrøvet over den likegyldigheten de hadde for menneskelig nød. Til mannen sa han: ”Rekk fram hånden din.” Da mannen gjorde det, ble hånden frisk og normal igjen!

Men fariseerne dro fra synagogen og begynte straks å legge planer sammen med tilhengerne til kong Herodes[e], om å få Jesus arrestert og drept.

Mye folk følger Jesus

7-8 Jesus og disiplene trakk seg nå tilbake til stranden ved Genesaretsjøen. Mye folk fra Galilea, Judea, Jerusalem og Idumea, og fra den andre siden av Jordan og helt borte fra Tyrus og Sidon, fulgte ham. Ryktet om alle miraklene hans hadde spredd seg vidt og bredt omkring, og folket strømmet nå til for å se hva som foregikk.

Jesus ba disiplene om å få tak i en båt og legge den klar i tilfelle folkemassen kom til å presse ham ut i vannet. 10 Mange hadde blitt helbredet denne dagen, og de syke presset på fra alle kanter for å røre ved ham.

11 Da mannen som var besatt av onde ånder, fikk øye på han falt han ned ved føttene hans og ropte: ”Du er Guds sønn!” 12 Men Jesus forbød åndene å avsløre hvem han var.

Jesus velger ut sine tolv nærmeste disipler

13 Senere gikk Jesus opp på et fjell og tok med seg noen av dem han hadde valgt ut. Da de var samlet rundt ham, 14 valgte han tolv av dem for å følge ham, og for å bli sendt ut med budskapet til folket. 15 Han ga dem makt til å drive ut onde ånder.[f] 16 De tolv han hadde valgt, var: Simon, som han ga navnet Peter, 17 Sebedeus sine sønner som het Jakob og Johannes, og som han kalte ”tordensønnene”, 18 Andreas, Filip, Bartolomeus, Matteus, Tomas og Jakob, sønnen til Alfeus, Taddeus og Simon ”seloten”[g] 19 og Judas Iskariot, han som seinere forrådte Jesus.

Jesus blir beskyldt for å være besatt av djevelen

20 Da Jesus kom tilbake til huset der han bodde, begynte folk å samle seg på nytt. Snart var huset så fullt at verken Jesus eller disiplene fikk tid til å spise. 21 Da familien hans fikk høre dette, gikk de dit for å ta hånd om ham. ”Han er gått fra vettet!” sa de.

22 Men de skriftlærde[h] som hadde kommet fra Jerusalem, sa: ”Han er besatt av Satan[i], høvdingen over de onde ånder. Det er derfor de onde åndene er lydige mot ham.”

23 Jesus kalte da til seg disse mennene og forklarte saken ved å illustrere med et bilde. Han sa: ”Hvordan kan Satan drive ut sine egne onde ånder? 24 Et rike som kommer i strid med seg selv, går jo under. 25 Og en familie der medlemmene strider mot hverandre, opphører snart å eksistere som en enhet. 26 Dersom Satan strider mot seg selv, da kan han ikke fortsette å styre riket sitt. Da er det snart ute med han. 27 Nei, nå skal dere høre hvordan det er: Satan er som en sterk mann. Vil noen gå inn i huset til den sterke mannen og rane ham for det han eier, da må de først binde ham. Etterpå kan de gå inn i huset og rane verdiene hans.

28 En ting vil jeg at dere skal ha klart for dere: Menneskene kan få tilgivelse for alle slags synder, til og med hån og spott[j] mot Gud, uansett hvor grovt de enn spotter. 29 Men den som håner og spotter Guds Hellige Ånd, kan aldri få tilgivelse. Det er en utilgivelig synd.”

30 Dette sa han fordi de påsto at han gjorde miraklene sine ved Satans kraft og ikke i kraften fra Guds Ånd.

Jesu ekte familie

31-32 Nå kom moren til Jesus og brødrene hans til det overfylte huset der han underviste. Etter som de selv ikke kunne komme inn, sendte de bud til ham og ba ham å komme ut.

De som satt rundt Jesus, sa til han: ”Moren din og brødrene dine står utenfor og vil treffe deg.” 33 Men han svarte: ”Moren min og brødrene mine! Hvem er det?” 34 Han så på dem som satt rundt seg og sa: ”Dette er moren min og søsknene mine. 35 Hver og en som gjør Guds vilje, er min bror og min søster og moren min.”

Notas al pie

  1. 3:1 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester.
  2. 3:2 I grunnteksten: Sabbaten. Jødene sin hviledag er den sjuende dagen i deres uke, altså lørdagen. Den dagen utfører ikke de praktiserende jødene noe unødvendig arbeid. Hviledagen ble innstiftet av Gud allerede i Første Mosebok 2:3.
  3. 3:2 Fariseerne var et religiøst parti blant jødene. De var svært nøye med å følge hele Moseloven og hadde for øvrig lagt til egne regler og forskrifter.
  4. 3:4 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok.
  5. 3:6 Herodes sine tilhengere støttet romerne. De ville få bort Jesus av politiske grunner, etter som de trodde at han skulle gjøre opprør mot romerne.
  6. 3:15 En del håndskrifter legger til: Han kalte dem disipler eller apostler.
  7. 3:18 På gresk: ”seloten” eller ”kananaios”, det er senere dannet av et arameisk ord. Simon tilhørte sannsynligvis ”selotene”, et politisk parti som ville gjøre opprør mot romerne.
  8. 3:22 Fariseerne var eksperter på loven, som er et annet navn for hele den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.
  9. 3:22 Grunnteksten har: ”Beelsebul”, et hebraisk navn på en avgud som har blitt et synonym til Satan.
  10. 3:28 Å spotte er å håne og snakke stygt om noe hellig.