O Livro

2 Coríntios 12

A visão e o problema de Paulo

1Não é bom, claro está, que eu esteja a enaltecer­me. Mas vou continuar ainda com as visões que tive e as revelações do Senhor. Há catorze anos fui levado ao terceiro céu. Eu mesmo não sei se o meu próprio corpo também lá esteve, ou se foi apenas o meu espírito. Deus o sabe. Mas de qualquer maneira estive no paraíso, e ouvi coisas que ultrapassam as capacidades humanas para descrevê­las; e até nem é lícito fazê­lo. Uma tal experiência é certamente assinalável. E nem é disso que me gabo, mas antes da minha própria fraqueza. Não me faltariam pois razões para me enaltecer; mas não quero que ninguém pense de mim mais do que aquilo que pode ver através da minha vida e da minha mensagem.

E para que estas excepcionais revelações não me exaltassem, Deus deu­me um espinho na carne, um mensageiro de Satanás para me atormentar, a fim de que não caia no orgulho. Por três vezes implorei ao Senhor que me livrasse. De cada vez ele me disse: “A minha graça te basta. É na fraqueza que o meu poder melhor se revela.” E assim sinto­me feliz nas fraquezas, para que o poder de Cristo possa trabalhar através de mim. 10 Tenho pois alegria nas fraquezas, nos insultos, nas privações, nas perseguições, nas dificuldades; pois que as suporto por amor de Cristo. Porque, quando estou fraco, é então que sou forte.

O cuidado de Paulo pelos crentes de Corinto

11 Fui insensato em vos ter falado de tudo isto, mas foram vocês que me levaram a fazê­lo. Porque são vocês que deviam mostrar a vossa apreciação por mim. Em coisa alguma fui inferior a esses tais grandes pseudo­apóstolos, ainda que por mim mesmo eu nada seja. 12 Quando aí estive no vosso meio, dei todas as provas de ser verdadeiramente um apóstolo, enviado por Deus mesmo; porque constantemente vocês puderam verificá­lo através de milagres, sinais e obras poderosas. 13 A única coisa que realmente não fiz no vosso meio, que faço nas outras igrejas, foi ser­vos materialmente pesado em coisa alguma. Não me levem a mal, se considerarem isso uma ofensa!

14 E agora é a terceira vez que vou ver­vos, e de novo sem vos ser pesado; porque não são bens materiais que procuro em vocês, meus filhos: é o bem para as vossas vidas! Normalmente não são os filhos que ganham para os pais, são os pais quem ajuntam para os filhos. 15 E eu sinto­me feliz em me dar totalmente a mim mesmo e tudo quanto tenho para vosso bem espiritual, embora pareça que quanto mais vos amo, menos vocês me amem.

16 Alguns de vocês pensam que em nada vos fui pesado, mas que, de alguma maneira, com astúcia, algum proveito material devo ter tirado disso. 17 Mas como? Tive eu algum benefício material de vocês, por intermédio das pessoas que vos enviei? 18 Quando pedi a Tito que vos visitasse, acompanhado de outro irmão, tiraram eles também para si algum proveito? Naturalmente que não. Porque eles e eu agimos no mesmo espírito, fazendo as coisas do mesmo modo.

19 Não são desculpas que estamos a apresentar. Diante de Deus vos garanto que foi para vos edificar em Cristo que vos escrevi estas coisas. 20 Pois receio que, quando for de novo visitar­vos, me venha a desgostar do vosso estado espiritual e que a minha forma de actuar, em consequência, se torne desagradável a vossos olhos. Tenho medo de vos encontrar em desavenças, invejas, zangas, disputas, ofendendo­se uns aos outros, perdendo energias com mexericos, e reivindicações e discussões. 21 Sim, é isso que eu queria evitar: que Deus me humilhe no vosso meio e que me entristeça profundamente por esses que têm pecado, sem se terem ainda arrependido da impureza, do vício e da imoralidade sexual que praticaram.

En Levende Bok

2 Korintierne 12

Kristus virker i den som er avhengig av Gud

1Å skryte på denne måten føles helt galt. Likevel må jeg fortsette. Nå kommer jeg til det som har med syner å gjøre og som Herren Jesus har vist meg. Det føles som sagt helt galt å skryte over dette, men la meg i alle fall fortelle så mye som at for 14 år siden ble en viss person[a], en som lever i fellesskap med Jesus Kristus, ført helt opp til Gud i himmelen. 3-4 Om det skjedde i eller utenfor kroppen, vet jeg ikke. Gud alene vet det. Jeg vet i alle fall at mannen, der oppe i paradis, fikk høre ord som ikke noe menneske kan eller skal uttale. Denne mannen kunne jeg skryte av, men jeg avstår. Det eneste jeg vil være stolt av, er min egen svakhet og min avhengighet av Gud. Selv om jeg begynte å skryte over dette, så ville jeg ikke være fra forstanden, for dette har virkelig skjedd. Men til tross for det foretrekker jeg å la være, for ingen skal den dagen de får se og høre meg, tro at jeg er noe spesielt.

Men for at jeg ikke skal bli hovmodig over alt det fantastiske Gud har avslørt for meg, så har jeg fått en torn i kroppen som stikker meg. Den er en utsending fra Satan som stadig rammer meg med sine smerter, for at jeg ikke skal bli hovmodig.[b] Tre ganger har jeg bedt Herren Jesus at denne tornen må bli tatt fra meg. Men Herren har svart meg: ”Min hjelp er alt du behøver. Jo svakere du er, desto mer kan min kraft virke i deg.” Derfor vil jeg heller skryte av min svakhet, for på grunn av den kan kraften fra Kristus virke i meg. 10 Jeg er glad for å være svak og avhengig av Gud. Jeg er glad for å lide, for å bli forulempet, forfulgt og for å gå gjennom vanskeligheter for Kristi skyld. For når jeg er svak, da er jeg sterk.

Paulus har omsorg for korinterne

11 Dere har tvunget meg til å skryte og handle som en gal. Egentlig burde dere selv ha forsvart meg. Dere vet godt at jeg ikke på noe vis er underlegen for disse oppskrytte utsendingene som kommer med falske budskap, selv om jeg i egen person ikke er noe som helst. 12 Da jeg var hos dere, beviste jeg på alle måter at jeg er en ekte utsending gjennom igjen og igjen å utføre de mest fantastiske mirakler og tegn i Guds kraft. 13 Det eneste jeg ikke gjorde hos dere, og som jeg bruker å gjøre i andre menigheter, var å la dere forsørge meg. Jeg håper at dere kan tilgi meg det!

14 Nå kommer jeg snart til dere for tredje gangen. Heller ikke da vil jeg ha noen betaling. Det er kjærligheten deres jeg vil ha, ikke eiendelene. Dere er jo barna mine, etter som jeg førte dere til tro. Det er ikke barna som skal spare og samle til foreldrene sine, men det er foreldrene som skal forsørge barna sine. 15 Jeg er bare glad over å kunne gi meg selv og mine eiendeler til dere for å kunne hjelpe dere. Jeg håper at dere ikke elsker meg mindre fordi jeg elsker dere så høyt.

16 Dere vet selv at dere ikke trengte å forsørge meg da jeg var hos dere. Visse personer mener at jeg er så slu, at jeg kanskje har lurt dere på andre måter? 17 Har jeg kanskje latt dere forsørge noen av de medarbeiderne jeg sendte til dere, slik at dere likevel ble utnyttet? 18 Jeg ba Titus om å reise til dere og sendte en annen troende mann med ham. Har Titus kanskje utnyttet dere? Nei, det er umulig, for han og jeg tenker og handler på nøyaktig samme måten.

19 Nå har dere kanskje hele tiden tenkt at jeg har skrytt på denne måten for å forsvare meg for dere. Men Gud kan vitne om at jeg som tjener for Kristus, har gjort dette for at troen deres skal bli sterkere, kjære venner. 20 Jeg er nemlig redd for at jeg skal finne menigheten i en helt annen tilstand enn jeg ønsker. Da vil jeg også fortelle dere noe helt annet enn det dere ønsker å høre. Jeg er redd at jeg skal finne at dere er i konflikt med hverandre, og at dere er fylt av misunnelse og sinne, at dere lar dere bruke til intriger, baktalelser og sladder, og at dere er hovmodige og ikke holder orden. 21 Ja, jeg er redd for at jeg skal måtte skjemmes over dere for Gud. At jeg blir tvunget til å sørge over alle som fortsatt lar seg bruke til seksuell løssluppenhet, umoral og grenseløse orgier, til tross for at de nå tror på Kristus.

Notas al pie

  1. 12:2 Paulus snakket om seg selv som en annen person, en vanlig måte i gresk fortellerstil for å gjøre seg selv liten, men de mente egentlig det motsatte.
  2. 12:7 Bildet om tornen er hentet fra Fjerde Mosebok 33:55, der fiendene til Israels folk bli sammenlignet med torner og brodder. Utsendingene fra Satan kan være en av de falske disiplene som Paulus snakket om i 11:14-15.