El don de lenguas y el de profecía
1Esfuércense en seguir el amor y ambicionen los dones espirituales, sobre todo el de profecía. 2Porque el que habla en lenguas no habla a los demás, sino a Dios. En realidad, nadie entiende lo que dice, pues habla misterios por el Espíritu.14:2 por el Espíritu. Alt. en su espíritu. 3En cambio, el que profetiza habla a los demás para edificarlos, animarlos y consolarlos. 4El que habla en lenguas se edifica a sí mismo; en cambio, el que profetiza edifica a la iglesia. 5Yo quisiera que todos ustedes hablaran en lenguas, pero mucho más que profetizaran. El que profetiza aventaja al que habla en lenguas, a menos que este también interprete, para que la iglesia reciba edificación.
6Hermanos, si ahora fuera a visitarlos y hablara en lenguas, ¿de qué serviría a menos que presentara alguna revelación, conocimiento, profecía o enseñanza? 7Aun en el caso de los instrumentos musicales, tales como la flauta o el arpa, ¿cómo se reconocerá lo que tocan si no dan distintamente sus sonidos? 8Y si la trompeta no da un toque claro, ¿quién se va a preparar para la batalla? 9Así sucede con ustedes. A menos que su lengua pronuncie palabras comprensibles, ¿cómo se sabrá lo que dicen? Será como si hablaran al aire. 10¡Quién sabe cuántos idiomas hay en el mundo! Además, ninguno carece de sentido. 11Pero si no capto el sentido de lo que alguien dice, seré como un extranjero para el que me habla y él lo será para mí. 12Por eso ustedes, que desean dones espirituales, procuren que estos abunden para la edificación de la iglesia.
13Por esta razón, el que habla en lenguas pida en oración el don de interpretar lo que diga. 14Porque, si yo oro en lenguas, mi espíritu ora, pero mi entendimiento no se beneficia en nada. 15¿Qué debo hacer entonces? Pues orar con el espíritu, pero también con el entendimiento; cantar con el espíritu, pero también con el entendimiento. 16De otra manera, si alabas a Dios con el espíritu, ¿cómo puede quien no es instruido14:16 quien no es instruido. Lit. el que ocupa el lugar del indocto. decir «amén» a tu acción de gracias, puesto que no entiende lo que dices? 17En ese caso tu acción de gracias es admirable, pero no edifica al otro.
18Doy gracias a Dios porque hablo en lenguas más que todos ustedes. 19Sin embargo, en la iglesia prefiero emplear cinco palabras comprensibles y que me sirvan para instruir a los demás que diez mil palabras en lenguas.
20Hermanos, no sean niños en su modo de pensar. Sean niños en cuanto a la malicia, pero adultos en su modo de pensar. 21En la Ley está escrito:
«Por medio de gente de labios extranjeros
y lenguas extrañas
hablaré a este pueblo,
pero ni aun así me escucharán»,14:21 Is 28:11,12.
dice el Señor.
22De modo que el hablar en lenguas es una señal no para los creyentes, sino para los incrédulos; en cambio, la profecía no es señal para los incrédulos, sino para los creyentes. 23Así que, si toda la iglesia se reúne y todos hablan en lenguas, y entran algunos que no entienden o no creen, ¿no dirán que ustedes están locos? 24Pero si uno que no cree o uno que no entiende entra cuando todos están profetizando, se sentirá reprendido y juzgado por todos, 25y los secretos de su corazón quedarán al descubierto. Así que se postrará ante Dios y lo adorará, exclamando: «¡Realmente Dios está entre ustedes!».
Orden en los cultos
26¿Qué concluimos, hermanos? Que, cuando se reúnan, cada uno puede tener un salmo, una enseñanza, una revelación, un mensaje en lenguas o una interpretación. Todo esto debe hacerse para la edificación de la iglesia. 27Si se habla en lenguas, que hablen dos —o cuando mucho tres—, cada uno por turno y que alguien interprete. 28Si no hay intérprete, que guarden silencio en la iglesia y cada uno hable para sí mismo y para Dios.
29En cuanto a los profetas, que hablen dos o tres y que los demás examinen con cuidado lo dicho. 30Si alguien que está sentado recibe una revelación, el que esté hablando ceda la palabra. 31Así todos pueden profetizar por turno, para que todos reciban instrucción y aliento. 32El don de profecía está14:32 El don … está. Lit. Los espíritus de los profetas están. bajo el control de los profetas, 33porque Dios no es un Dios de desorden, sino de paz.
Como es costumbre en las congregaciones de los creyentes, 34guarden las mujeres silencio en la iglesia, pues no les está permitido hablar. Que estén sumisas, como lo establece la Ley. 35Si quieren saber algo, que se lo pregunten en casa a sus esposos; porque no está bien visto que una mujer hable en la iglesia.
36¿Acaso la palabra de Dios procedió de ustedes? ¿O son ustedes los únicos que la han recibido? 37Si alguno se cree profeta o espiritual, reconozca que esto que escribo es mandato del Señor. 38Si no lo reconoce, tampoco él será reconocido.14:38 tampoco … reconocido. Var. que no lo reconozca.
39Así que, hermanos míos, ambicionen el don de profetizar y no prohíban que se hable en lenguas. 40Pero todo debe hacerse de una manera apropiada y con orden.
Budskapet fra Gud er viktigere enn å snakke i fremmede språk
1Be altså at Gud må hjelpe dere til å elske andre mennesker. Be også om at han gir dere de evnene som trengs i menigheten, helst evnene til å bringe fram budskap fra ham.
2Den som snakker i et ukjent språk, snakker ikke til menneskene, men til Gud. Ingen mennesker forstår det han sier, etter som Guds Ånd lar ham snakke i gåter.14:2 En annen tolkning: han taler hemmeligheter i sin Ånd. 3Den som bringer fram budskap fra Gud, snakker til menneskene, ordene hans styrker troen til andre gjennom advarsel eller oppmuntring. 4Den som snakker et ukjent språk, blir selv styrket i troen på Jesus, men den som bringer budskap fra Gud, hjelper hele menigheten til å få en sterkere tro.
5Jeg vil at dere alle skal snakke fremmede språk, men jeg vil enda mer at dere bringer forskjellige budskap fra Gud. Det å kunne holde fram et budskap fra Gud med hjelp av Guds Ånd, er nemlig viktigere enn å kunne snakke fremmede språk, dersom de ikke har fått evnen til å tyde det fremmede språket slik at troen i menigheten blir styrket.
6Kjære søsken, tenk om jeg kom til dere og bare snakket et ukjent språk. Ville det hjelpe dere? Må jeg ikke heller fortelle om det Gud har vist meg eller om kunnskapen han har betrodd meg? Må jeg ikke heller gi dere budskap fra ham eller undervise dere? 7La meg forklare dette med et nytt bilde: Dersom et instrument, en fløyte eller en harpe, gir fra seg uklare toner som ikke kan skilles fra hverandre, hvordan skal de da kunne høre hvilken melodi som blir spilt? 8Dersom et signal fra trompeten er utydelig, hvordan skal da soldatene kunne gjøre seg klare til strid? 9På samme måten er det med dere når dere snakker. Dersom tungen former uforståelige ord, hvordan skal da noen kunne forstå hva dere mener? Det blir jo bare nonsens.
10Verden er full av språk. Alle inneholder lyder som det går an å forstå for dem som snakker språket. 11Dersom en person snakker til meg på et språk med lyder som jeg ikke kan tyde, da står vi der som fremmede for hverandre. 12På samme måten er det med dere når dere snakker i fremmede språk i menigheten. Når dere med iver ber om at Gud må gi dere forskjellige evner, skal dere be om slike evner som de andre i menigheten kan forstå, slik at troen kan bli styrket. 13Den som allerede har fått evnene til å snakke i fremmede språk, skal be om at Gud gir ham evnene til å tyde det han sier. 14Når vi snakker i et ukjent språk, forstår vi ikke selv det vi sier, etter som det er vår Ånd som ber og fornuften ikke tar del i det.
15Hva skal vi da gjøre? Jo, vi skal be på to måter. Vi skal be med vår Ånd, men også med ord som alle forstår. Vi skal synge med vår Ånd, men også med tekster som alle forstår. 16Dersom du takker Gud bare med din Ånd, hvordan vil personene rundt deg da kunne ta del i din takk til Gud? De forstår ikke det du sier. 17Det er bra at du takker Gud, men det hjelper ikke de andre til å få en sterkere tro. 18Selv er jeg takknemlig for at Gud har gitt meg evner til å snakke i fremmede språk, og jeg bruker evnene mine oftere enn noen av dere. 19Når jeg derimot møter andre troende, vil jeg heller snakke fem ord som alle forstår og kan lære av, enn ti tusen ord i et ukjent språk.
20Kjære søsken, vær ikke så barnslig begeistret over evnene dere har fått, at dere ikke er i stand til å bruke dem på en voksen måte. Det eneste området dere skal være barnslige og uskyldige på, er når det gjelder å gjøre det som er ondt. 21-22Dere må innse at evnen til å bringe fram budskap fra Gud er viktigere enn å kunne snakke fremmede språk. Å snakke i et ukjent språk er nemlig ikke et tegn fra Gud som fører til at menneskene tror. Det står i Skriften:
” ’Jeg skal snakke til dette folket i fremmede språk
og med hjelp av fremmede folks lepper.
Likevel vil de nekte å høre på meg’,
sier Herren.”
Bringer de derimot fram et budskap fra Gud, er det et tegn som styrker troen hos mennesker som hører. 23Tenk dere at alle er samlet og alle samtidig snakker i fremmede språk. Dersom det da kommer inn personer som ikke forstår det dere holder på med, eller noen som slett ikke tror på Jesus, da mener de selvfølgelig at dere er fullstendig fra sans og samling. 24Dersom alle derimot har forskjellige budskap å bringe fram fra Gud, og det da kommer inn noen som ikke tror på Jesus, eller noen som ikke forstår de åndelige sannhetene, da får tilhørerne dårlig samvittighet av det de hører, og innser at de lever i synd. 25Deres innerste tanker kommer til å bli avslørt, de kaster seg ned og tilber Gud og roper: ”Hos dere er virkelig Gud til stede.”
Regler for møter og gudstjenester hos de troende
26Hvordan skal møtene og gudstjenestene foregå, kjære søsken? Jo, når dere kommer sammen, skal hver og en bidra med sine ulike evner: En synger, en underviser, en forteller noe som Gud har vist ham, en snakker fremmede språk, og en annen tolker det Gud vil si gjennom det fremmede språket. Målet med alt dere gjør, skal være at menigheten får en enda sterkere tro på Jesus. 27Når dere snakker i fremmede språk i gudstjenestene skal bare to eller tre si noe hver gang, og alltid en om gangen. Dessuten må noen tyde det som blir sagt. 28Dersom ingen av dem som er til stede, har fått evnen til å tyde, da må den som snakker fremmede språk, tie i gudstjenesten og bare snakke til Gud.
29På samme måten må bare to eller tre holde fram budskapet fra Gud i en og samme gudstjeneste. De andre skal teste om budskapet virkelig er fra Gud. 30-31Dere må snakke en om gangen. Dersom Gud åpenbarer noe for en annen i møtet, da skal den første slutte å snakke. På denne måten kan flere få anledning til å holde fram det budskapet de har fått fra Gud, og hele menigheten kan lære og bli oppmuntret. 32Den som har fått evnen til å holde fram budskap fra Gud, har også fått evnen til å ha herredømme over det han skal si. 33-34Gud liker ikke at det er uorden og rot, for han er den som skaper fred. Derfor skal heller ikke kvinnene sitte og diskutere høyt i møtene og gudstjenestene. Denne regelen følger alle menighetene der de troende kommer sammen. Kvinnene skal gjøre slik det står i Skriften14:33-34 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. Paulus siktet til Første Mosebok 3:16., og la mennene lede møtene. 35Dersom de begynner å lure på noe, kan de spørre mennene sine når de kommer hjem, ettersom det ikke er akseptert at en kvinne snakker under gudstjenestens gang.14:35 Kvinnene hadde rett å be høyt ved møtene og å bruke de åndelige evnene Gud hadde gitt dem, men samfunnet aksepterte ikke at en kvinne underviste mennene.
36Hva kommer det av at noen av dere ikke vil følge de reglene som blir praktisert i andre menigheter? Har dere rett til selv å bestemme hvordan Guds budskap skal tolkes? Hvor var det budskapet kom fra i begynnelsen? 37Alle dere som tror at Guds Ånd har gitt dere evnene til å holde fram forskjellige budskap fra Gud, eller at dere har fått andre evner av ham, dere burde være de første til å innse at det jeg skriver til dere, er en befaling fra Herren Jesus selv. 38Dersom noen ikke vil akseptere det som er fra Herren, skal heller ikke dere godkjenne de personene.
39Som en konklusjon på alt dette vil jeg si, kjære søsken: Be Gud om evnene til å holde fram budskap fra ham og ikke hindre noen fra å snakke i fremmede språk. 40Se bare til at alt skjer verdig og med orden.