Autoritatea lui Isus
(Mt. 21:23-27; Mc. 11:27-33)
1Într‑una din zile, în timp ce Isus dădea învățătură poporului în Templu și vestea Evanghelia, au venit conducătorii preoților și cărturarii, împreună cu bătrânii, 2și L‑au întrebat, zicând:
– Spune‑ne, cu ce autoritate faci aceste lucruri și cine Ți‑a dat această autoritate?
3Isus, răspunzând, le‑a zis:
– Vă voi întreba și Eu un lucru. Spuneți‑Mi: 4botezul lui Ioan era din cer sau de la oameni?
5Ei însă discutau între ei, zicând:
– Dacă vom răspunde: „Din cer!“, va întreba: „Atunci de ce nu l‑ați crezut?“, 6iar dacă vom răspunde: „De la oameni!“, tot poporul ne va ucide cu pietre, fiindcă este convins că Ioan a fost un profet.
7Așa că I‑au răspuns că ei nu știu de unde era.
8Atunci Isus le‑a zis:
– Nici Eu nu vă spun cu ce autoritate fac aceste lucruri.
Pilda viticultorilor
(Mt. 21:33-46; Mc. 12:1-12)
9Apoi a început să spună poporului următoarea pildă:
– Un om a plantat o vie9 Vezi Is. 5:1-7., a arendat‑o unor viticultori și a plecat într‑o călătorie pentru un timp îndelungat. 10La vremea potrivită a trimis un sclav la viticultori, ca să‑i dea din rodul viei.
Viticultorii însă l‑au bătut și l‑au trimis înapoi cu mâinile goale. 11Stăpânul a trimis un alt sclav, dar și pe acela l‑au bătut și, după ce l‑au umilit, l‑au trimis înapoi cu mâinile goale. 12A mai trimis un al treilea, dar și pe acesta l‑au rănit și l‑au alungat.
13Atunci stăpânul viei a zis: „Ce să fac? Îl voi trimite pe fiul meu preaiubit. Poate că pe acesta îl vor respecta!“ 14Dar viticultorii, când l‑au văzut, și‑au zis unii altora: „Acesta este moștenitorul! Să‑l omorâm pentru ca moștenirea să fie a noastră!“ 15Și l‑au scos afară din vie și l‑au omorât.
Așadar, ce le va face stăpânul viei? 16El va veni și‑i va nimici pe viticultorii aceia, iar via o va da altora.
Când au auzit ei aceste cuvinte, au zis:
– Să nu se întâmple așa!
17Dar El, uitându‑Se la ei, a zis:
– Atunci ce înseamnă cuvântul acesta care a fost scris:
„Piatra pe care au respins‑o zidarii
a devenit Piatra din capul unghiului.“17 Vezi Ps. 118:22.?
18Oricine cade peste piatra aceea va fi zdrobit, iar pe acela peste care cade ea, îl va spulbera.
19Chiar în ceasul acela cărturarii și conducătorii preoților au căutat să pună mâna pe El, dar le‑a fost frică de popor. Căci știau că împotriva lor spusese această pildă.
Tributul datorat Cezarului
(Mt. 22:15-22; Mc. 12:13-17)
20Atunci L‑au urmărit îndeaproape și au trimis niște oameni perfizi, care se prefăceau că sunt drepți, ca să‑L prindă cu vorba și să‑L poată da astfel pe mâna conducerii și autorității guvernatorului.
21Aceștia L‑au întrebat:
– Învățătorule, știm că vorbești și‑i înveți pe oameni ce este drept, că nu ai în vedere fața oamenilor, 21 Cu sensul de: nu ești părtinitor. ci‑i înveți calea lui Dumnezeu potrivit cu adevărul. 22Se cuvine să plătim tribut Cezarului22, 24-25 Vezi nota de la 2:1. sau nu?
23El însă, observând viclenia lor, le‑a zis:
24– Arătați‑Mi un denar24 Moneda romană cea mai comună în acele vremuri. Pe o parte avea chipul împăratului roman, cu inscripția Ti(berius) Caesar Divi(ni) Augus(ti) F(ilius) Augustus (adică Tiberius, Caesar, fiul Divinului August, Augustus), iar pe cealaltă imaginea Liviei (mama lui Tiberius) cu inscripția Pontifex Maximus (Mare Preot). De vreme ce Augustus a fost declarat divin de către Senatul Roman, Tiberius avea pretenția că este fiu de dumnezeu. Pentru valoarea denarului, vezi nota de la 7:41.! Chipul și inscripția de pe el, ale cui sunt?
Ei au zis:
– Ale Cezarului.
25El le‑a zis:
– Prin urmare, dați înapoi Cezarului ce este al Cezarului, iar lui Dumnezeu ce este al lui Dumnezeu!25 Probabil o aluzie la pretenția afirmației de pe monedă. Vezi nota de la 20:24.
26Astfel, ei n‑au putut să‑L prindă cu vorba înaintea poporului și, uimiți de răspunsul Lui, au tăcut.
Despre înviere
(Mt. 22:23-33; Mc. 12:18-27)
27Apoi s‑au apropiat niște saduchei27 Saducheii formau gruparea cea mai influentă pe plan politic, membrii ei făcând parte din familiile preoțești. Ei respingeau învățăturile despre înviere, îngeri și duhuri (vezi F.A. 23:8; Flavius Josephus, Istoria II.8.14 și Antichități XVIII.1.4)., care zic că nu există înviere, și L‑au întrebat:
28– Învățătorule, Moise ne‑a scris: „Dacă fratele cuiva moare, având o soție, dar fără să aibă copii, fratele lui s‑o ia de soție pe văduvă și să‑i ridice un urmaș28 Lit.: o sămânță. fratelui său.“28 Vezi Deut. 25:5-6. În conformitate cu legea leviratului (lat.: levir, cumnat), fiul care avea să se nască era moștenitorul celui decedat, pentru a‑i duce numele mai departe, pentru a nu înstrăina posesiunea familiei și pentru a‑i asigura văduvei un trai liniștit. 29Erau deci șapte frați. Primul, după ce și‑a luat o soție, a murit fără să aibă copii. 30Al doilea a luat‑o de soție pe văduvă, dar și acesta a murit fără să aibă copii. 31Al treilea a luat‑o și el de soție, și tot așa toți cei șapte. Ei n‑au lăsat în urmă copii și au murit. 32La urmă, a murit și femeia. 33Deci, la înviere, soția căruia dintre ei va fi ea? Căci toți șapte au avut‑o de soție!
34Isus le‑a zis:
– Oamenii34 Lit.: Fiii, cu referire atât la bărbați, cât și la femei. veacului acestuia se însoară și se mărită, 35dar cei care au fost considerați vrednici să aibă parte de veacul acela și de învierea dintre cei morți, nici nu se însoară, nici nu se mărită, 36căci ei nici nu mai pot muri, pentru că sunt ca îngerii și sunt fii ai lui Dumnezeu, fiind fii ai învierii. 37Iar cu privire la faptul că cei morți sunt înviați, însuși Moise a făcut cunoscut acest lucru, acolo unde scrie despre rug, când vorbește despre Domnul ca fiind Dumnezeul lui Avraam, Dumnezeul lui Isaac și Dumnezeul lui Iacov37 Vezi Ex. 3:6.. 38El nu este un Dumnezeu al celor morți, ci al celor vii, căci pentru El toți sunt vii.
39Atunci unii dintre cărturari, răspunzând, au zis:
– Învățătorule, bine ai zis!
40Căci nu mai îndrăzneau să‑L întrebe nimic.
Al cui fiu este Cristos?
(Mt. 22:41-46; Mc. 12:35-37)
41Însă El i‑a întrebat:
– Cum de zic ei despre Cristos că este fiul lui David? 42Căci David însuși, în cartea Psalmilor, spune:
„Domnul I‑a zis Domnului meu42 În TM (Ps. 110:1), termenii pentru Domnul sunt diferiți: Domnul (YHWH) I‑a zis Domnului meu (Adoni). În textul grecesc sunt folosiți aceiași termeni: Domnul (Kurios) I‑a zis Domnului (Kurios) meu.:
«Șezi la dreapta Mea,
43până‑i voi pune pe dușmanii Tăi
scăunaș43 Cu referire la scăunașul pe care un rege își odihnea picioarele, atunci când ședea pe tron (vezi 2 Cron. 9:18; Ps. 110:1). pentru picioarele Tale!»“43 Vezi Ps. 110:1.
44Așadar, David Îl numește „Domn“. Deci cum este El fiul lui?
Modul de viață ipocrit al cărturarilor
(Mt. 23:1-7; Mc. 12:38-39)
45Apoi le‑a vorbit ucenicilor în auzul întregului popor: 46„Păziți‑vă de cărturari, cărora le place să umble în robe lungi și care iubesc saluturile în piețe, scaunele de onoare în sinagogi și locurile de onoare la mese. 47Ei devorează casele văduvelor și fac rugăciuni lungi de ochii lumii. Aceștia vor primi o condamnare mult mai mare.“
Lederne stiller spørsmål ved Jesu oppdrag
1En dag da Jesus underviste folket på tempelplassen og talte til dem om det glade budskapet fra Gud, kom øversteprestene, de skriftlærde20:1 Fariseerne var eksperter på loven, som er et annet navn for hele den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. og folkets ledere bort til ham. 2De forlangte å få vite hvilken rett han hadde til å gjøre alt det han gjorde, og hvem som hadde gitt ham dette oppdraget.
3”Det skal jeg snart si dere”, sa Jesus, ”dersom bare dere først svarer meg på et annet spørsmål. 4Hva mener dere om dette: Var døperen Johannes sin dåp fra Gud eller ikke?”
5De begynte straks å diskutere med hverandre og sa: ”Dersom vi sier at det var på Guds befaling, da kommer han til å spørre hvorfor vi ikke trodde på ham. 6Men om vi sier at Gud ikke hadde sendt ham, da kommer folket til å steine oss. De er jo helt overbevist om at Johannes var en profet som bar fram Guds budskap.” 7Derfor svarte de til slutt: ”Vi vet ikke.”
8Da sa Jesus: ”I så tilfelle sier heller ikke jeg hvem som har gitt meg i oppdrag å gjøre det jeg gjør.”
Mannen som forpaktet ut vingården sin
9Jesus vendte seg til folket og fortalte et bilde for dem. Han sa: ”En mann plantet en vingård og forpaktet den ut til noen som dyrket druer mens han selv reiste til utlandet og var borte i mange år. 10Da tiden for å høste var inne, sendte han en av tjenerne sine til forpakterne for å hente den delen av avlingen som var hans. Men de overfalt tjeneren og sendte ham tomhendt tilbake. 11Eieren sendte da en annen tjener, det samme gjentok seg med ham. Han ble mishandlet, forulempet og ble sendt bort uten å ha fått noe. 12Også en tredje tjener ble sendt, men også ham skamslo de og jaget bort.
13’Hva skal jeg gjøre?’ sa eieren. ’Jo, nå vet jeg det! Jeg sender min egen elskede sønn. Han må de vel ha respekt for.’
14Men da forpakterne fikk se sønnen, sa de til hverandre: ’Her kommer han som skal arve hele vingården. Kom så dreper vi ham og legger selv beslag på den!’ 15De dro sønnen ut av vingården og drepte ham.”
”Hva tror dere eieren gjør med disse forpakterne?” spurte Jesus. 16”Jo, han vil selv komme dit, og da henretter han de kriminelle bøllene og gir vingården til andre.”
Da folket hørte dette, protesterte de høylytt: ”Nei! Det kommer aldri til å skje!”
17Men Jesus møtte blikket deres og sa: ”Hva betyr det som står i Skriften20:17 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.:
’Den steinen som ikke var brukbar for bygningsmennene,
den har blitt til selve hjørnesteinen.’20:17 Se Salmenes bok 118:22. Jesus forklarer her at profetiene om Messias, den lovede kongen, i Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente, handler om ham.
18Den som snubler på denne steinen, blir skadet, og den som denne steinen faller på, blir fullstendig knust.20:18 Se Daniel 2:34 og Jesaja 8:14-15.”
19Øversteprestene og de skriftlærde20:19 Fariseerne var eksperter på loven, som er et annet navn for hele den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. ville arrestere Jesus direkte, etter som de forsto at det var dem han siktet til i sin fortelling, men de var redde for folket.
Er det rett å betale skatt til keiseren?
20Mens myndighetene holdt Jesus under oppsikt og ventet på sin anledning, sendte de noen menn som skulle late som om de var nøye med å følge Guds vilje, men i virkeligheten var de ute etter å ta Jesus for noe de kunne arrestere ham for. De ville etterpå overgi ham til de romerske myndighetene.
21”Mester”, sa de til ham. ”Vi vet hvor ærlig du er når du underviser. Du gir ikke etter for det andre mener og tenker, men sier rett ut det som er Guds vilje. 22Fortell oss nå om det er rett eller galt å betale skatt til den romerske keiseren?”
23Jesus gjennomskuet den listige falskheten deres og sa: 24”Vis meg en romersk mynt. Hvem sitt bilde er det på den, og hvem sin signatur står under?”
”Keiseren”, svarte de.
25”Da så”, sa han, ”gi keiseren det som er hans. Men det som tilhører Gud, det skal dere gi til Gud.”
26De klarte altså ikke å sette ham fast for noe av det han sa mens folket hørte på. Tvert imot var de så overrasket over svarene hans, at de ble helt tause.
Skal de døde stå opp igjen?
27Noen saddukeere20:27 Sadukeerne var et religiøst parti blant jødene. De var mest interessert i politikk og var lojale mot romerne. De trodde verken på evig liv, engler eller ånder. oppsøkte ham. Det er de som påstår at de døde ikke skal stå opp igjen, og derfor spurte de:
28”Mester, i Moseloven20:28 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok. står det at om en mann dør barnløs, da skal broren hans gifte seg med enken og passe på at den døde får en sønn som kan gi ham20:28 Se Femte Mosebok 25:5-6. etterkommere. 29Nå var det en familie med sju brødre. Den eldste giftet seg og døde barnløs. 30Da giftet bror nummer to seg med enken, men heller ikke han fikk noen barn. 31På samme måten gikk det med den tredje, og så fortsatte det til alle sju hadde vært gift med henne og var døde uten å etterlate seg noen barn. 32Til slutt døde også kvinnen. 33Hva skal skje med henne når de døde står opp igjen? Hvem sin kone blir hun da? Alle sju har jo vært gift med henne!”
34-35Jesus svarte saddukeerne: ”Det er bare her på jorden at menn og kvinner gifter seg. De som er verdige til å være med i den kommende verden, etter at de har stått opp fra de døde, kommer ikke til å gifte seg. 36De skal heller ikke dø, men blir som englene. De er Guds barn, for de har stått opp fra de døde til et nytt liv.
37At de døde står opp beviser Moses når han forteller om hvordan Gud viste seg for ham i den brennende tornebusken. Han kaller Gud for Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.20:37 Se Andre Mosebok 3:6. 38Gud er altså ikke en gud for døde, men for levende. Alle mennesker er levende for ham.20:38 Gud taler om Abraham, Isak og Jakob som levende, til tross for at de har vært døde i hundrevis av år.”
39”Det var bra svart, Mester”, sa noen av de skriftlærde20:39 Fariseerne var eksperter på loven, som er et annet navn for hele den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. som sto der. 40Og nå våget ingen å stille flere spørsmål til ham.
Er Messias etterkommer av kong David?
41Jesus spurte: ”Hvordan kan dere påstå at Messias, den lovede kongen, er etterkommer av kong David20:41 På gresk: Davids sønn. Dette var en tittel som jødene ga Messias, den lovede kongen.? 42David selv skrev jo i Salmenes bok:
’Gud sa til min Herre:
Kom og sitt på min høyre side for å regjere,
43til jeg har lagt dine fiender som en skammel under føttene dine.’20:43 Se Salmenes bok 110:1. Den som sitter på Guds høyre side, deler hans makt og regjerer sammen med ham.
44Mener dere virkelig at David ville kalle en av sine etterkommere for Herre?”
Jesus advarer mot dobbelmoral
45Mens folket lyttet, vendte Jesus seg mot disiplene og sa: 46”Ta dere i vare for de skriftlærde20:46 Fariseerne var eksperter på loven, som er et annet navn for hele den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente., som elsker å gå omkring i lange kapper og gjerne vil bli hilst med respekt på torget. Ved gudstjenestene tar de plassene på fremste rekke, og de elsker å sitte på hedersplassene under festene. 47I sin griskhet bedrar de hjelpeløse enker og tar alt de eier, mens de later som om de lever etter Guds vilje ved å be lange bønner når andre kan høre på. Derfor kommer Gud til å straffe dem desto hardere.”
