1Therefore, since we have these promises, dear friends, let us purify ourselves from everything that contaminates body and spirit, perfecting holiness out of reverence for God.
Paul’s Joy Over the Church’s Repentance
2Make room for us in your hearts. We have wronged no one, we have corrupted no one, we have exploited no one. 3I do not say this to condemn you; I have said before that you have such a place in our hearts that we would live or die with you. 4I have spoken to you with great frankness; I take great pride in you. I am greatly encouraged; in all our troubles my joy knows no bounds.
5For when we came into Macedonia, we had no rest, but we were harassed at every turn—conflicts on the outside, fears within. 6But God, who comforts the downcast, comforted us by the coming of Titus, 7and not only by his coming but also by the comfort you had given him. He told us about your longing for me, your deep sorrow, your ardent concern for me, so that my joy was greater than ever.
8Even if I caused you sorrow by my letter, I do not regret it. Though I did regret it—I see that my letter hurt you, but only for a little while— 9yet now I am happy, not because you were made sorry, but because your sorrow led you to repentance. For you became sorrowful as God intended and so were not harmed in any way by us. 10Godly sorrow brings repentance that leads to salvation and leaves no regret, but worldly sorrow brings death. 11See what this godly sorrow has produced in you: what earnestness, what eagerness to clear yourselves, what indignation, what alarm, what longing, what concern, what readiness to see justice done. At every point you have proved yourselves to be innocent in this matter. 12So even though I wrote to you, it was neither on account of the one who did the wrong nor on account of the injured party, but rather that before God you could see for yourselves how devoted to us you are. 13By all this we are encouraged.
In addition to our own encouragement, we were especially delighted to see how happy Titus was, because his spirit has been refreshed by all of you. 14I had boasted to him about you, and you have not embarrassed me. But just as everything we said to you was true, so our boasting about you to Titus has proved to be true as well. 15And his affection for you is all the greater when he remembers that you were all obedient, receiving him with fear and trembling. 16I am glad I can have complete confidence in you.
1Kjære venner, Gud har lovet at vi skal få være hans eget folk. La oss derfor holde oss borte fra all synd, det være seg slikt som gjelder handlinger eller tanker. La oss vise respekt for det Gud har sagt og leve fullt og helt for ham.
Paulus gleder seg over at menigheten angrer
2Jeg ber enda en gang om at dere gir meg plass i hjertene. Jeg har ikke handlet urett, lurt eller utnyttet noen. 3Dette sier jeg ikke for at dere skal føle dere skyldige. Nei, jeg har allerede sagt at jeg elsker dere uansett hva som skjer. 4Jeg stoler fullt og helt på dere og er svært stolt over dere. Nå har dere virkelig oppmuntret meg og gjort meg jublende glad midt i alle vanskelighetene mine.
5Da jeg kom fram til Makedonia, fikk jeg ikke ro over meg. Rundt meg var det stridigheter, og innvendig var jeg fylt av frykt og uro. 6Men Gud, som oppmuntrer den som er nedtrykt, han møtte meg gjennom det at Titus kom. 7Det var ikke bare det at han kom som gjorde meg glad. Nei, det som virkelig gledet meg, var at han selv hadde blitt oppmuntret hos dere. Nå kunne han fortelle at dere lengtet etter besøket mitt, at dere var lei dere over det som hadde skjedd og at dere fortsatt ville meg alt godt.
8Jeg angrer ikke lenger på at jeg sendte mitt første brev til dere, selv om jeg en tid var bekymret for hvordan dere ville reagere på det jeg skrev. Jeg innså at deres fortvilelse snart ville gå over. 9Nå er jeg i stedet glad, ikke for at dere ble lei dere, men fordi deres fortvilelse fikk dere til å vende om til Gud. Deres fortvilelse kom jo av at dere innså at dere hadde handlet galt mot Gud, og derfor skadet jeg ingen ved brevet mitt. 10Den fortvilelsen Gud lar oss kjenne, virker slik at vi vender om til ham og får evig liv. Denne type fortvilelse vil ingen behøve å angre på. Vanlig menneskelig fortvilelse derimot, den driver oss mot døden. 11Husk på så mye godt det har kommet ut av den fortvilelsen Gud lot dere føle. Dere stilte dere straks på min side. Dere ble opprørt over den synden som mannen i menigheten hadde begått. Dere ble urolige for konsekvensene det kunne få. Dere har lengtet etter meg og ville følge rådene mine og straffe den skyldige. Ja, dere gjorde alt for å handle rett. 12Jeg skrev ikke brevet bare med tanke på den mannen som hadde syndet, eller på dere som måtte lide for det han gjorde. Jeg ville også at dere med Guds hjelp skulle innse hvor helhjertet dere egentlig støtter meg.
13Den iveren dere nå viser, har virkelig oppmuntret meg. Dessuten ble jeg veldig glad for Titus sin skyld. Han var så lykkelig og lettet etter å ha truffet dere. 14Jeg hadde allerede før snakket med Titus hvor stolt jeg er over dere, og jeg trengte virkelig ikke å skjemmes over dere. Alt jeg hadde sagt til Titus om dere, viste seg å være sant, akkurat som alt det andre er sant som jeg har sagt. 15Han elsker dere nå mer enn noen gang, etter som han husker med hvilken respekt dere lyttet til ham og var villige til å følge rådene hans. 16Ja, jeg er virkelig glad for at jeg så fullt og helt kan stole på dere.
