En Levende Bok

Romerne 4:1-25

Abraham og troen

1Hvilken erfaring hadde Abraham, som var stamfar for Israels folk, av å bli frelst gjennom tro? 2Var det på grunn av gode gjerninger Gud aksepterte han? Ja, i så tilfelle kunne han virkelig vært stolt over seg selv. Men det var ikke derfor han ble regnet skyldfri innfor Gud. 3Hva står det i Skriften? Jo, at ”Abraham trodde på Gud, og derfor ble regnet som skyldfri innfor Gud”.4:3 Se Første Mosebok 15:6.

4Den som arbeider, får ikke sin lønn som en gave, men som betaling for det han har utrettet. 5Den som blir erklært skyldfri innfor Gud på grunn av troen, får det ikke som betaling for noe han har utrettet. 6Derfor beskriver også kong David hvor lykkelig det mennesket er som uten å fortjene det blir regnet som skyldfri innfor Gud. Han skriver:

7”Lykkelig er den som har fått tilgivelse for sin ulydighet og fått synden sin strøket bort!

8Ja, lykkelig er den som Herren ikke lenger anklager for synd.”4:8 Se Salmenes bok 32:1-2.

9Men nå er spørsmålet: Gjelder denne lykken bare for jødene, de som holder Guds pakt ved å omskjære sine sønner. Gjelder den også andre folk? La oss vende tilbake til Abraham. Jeg sa før at det var på grunn av troen at Abraham ble regnet som skyldfri innfor Gud. 10Når ble han da skyldfri? Var det etter at han hadde blitt omskåret, eller var det før? Svaret er at Gud aksepterte ham før han ble omskåret.

11Seremonien med å omskjære alle menn var et tegn på at Abraham ved troen hadde blitt skyldfri innfor Gud allerede før han ble omskåret. Gjennom dette ble han en åndelig far for alle som tror, også om de ikke omskjærer sine sønner. 12Abraham ble også en åndelig far for sitt eget folk som omskjærer sønnene, men han er bare deres åndelige far dersom de har samme slags tro som han hadde før han ble omskåret.

Løftet til Abraham gjelder alle som tror

13Det var altså ikke fordi Abraham var lydig mot loven4:13 Hele den jødiske loven ble skrevet ned av Moses, en av Abrahams etterkommere, flere hundra år senere. Se Første til Femte Mosebok. at han fikk løftet om at etterkommerne hans skulle arve hele jorden. Nei, han fikk løftet fordi troen hadde gjort ham skyldfri innfor Gud. Hans etterkommere skulle få løftet oppfylt gjennom å tro på Gud, akkurat som Abraham. 14De som forsøker bli skyldfrie ved å være lydig mot Moseloven, kan ikke være Abrahams etterkommere. Da ville troen være uten mening, og løftet ville ikke gjelde. 15Husk på at lovens krav er så høye at alle blir dømt av den. Å ha en lov betyr også at vi kan overtre den. 16Derfor er troen det viktigste!

Guds løfte var en fri gave til alle Abrahams etterkommere, både til dem som har fått Moseloven og til dem som bare har samme slags tro som Abraham. Han er en åndelig far for alle som tror. 17Gud sier i Skriften4:17 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.: ”Jeg har gjort deg til far for mange folk.”4:17 Se Første Mosebok 17:5. I Guds øyne er han vår far, for han trodde på den Gud som gjør de døde levende og får ting til å skje som ikke før var mulig.

18Når Gud lovet Abraham at han skulle bli far til mange folk, da trodde Abraham på Gud. Dette til tross for at det menneskelig sett ikke var noe håp om at han kunne bli far. Men Gud hadde sagt: ”Dine etterkommere skal bli så mange at det ikke er mulige å telle dem.”4:18 Se Første Mosebok 15:5. 19Derfor fortsatte Abraham å tro til tross for at han var omkring 100 år gammel og uten kraft i kroppen, og til tross for at kona Sara ikke kunne få barn og i tillegg var rent for gammel.

20Nei, Abraham tvilte aldri på Guds løfte, for troen ga ham styrke, og han æret Gud. 21Han var helt overbevist om at Gud kan gjøre hva som helst når han har lovet det. 22Derfor ble han regnet som skyldfri innfor Gud.

23Sannheten om at han ”ble regnet som skyldfri innfor Gud”, ble ikke skrevet bare med tanke på Abraham. 24Den gjelder også for oss. Vi skal også bli regnet som skyldfrie etter som vi tror på Gud, han som vakte opp vår Herre Jesus fra de døde. 25Herren Jesus ble utlevert for å dø for syndene våre, og ble vakt opp igjen for at vi skulle bli skyldfrie innfor Gud.

Nova Versão Internacional

Romanos 4:1-25

Abraão Foi Justificado pela Fé

1Portanto, que diremos do nosso antepassado Abraão? 2Se de fato Abraão foi justificado pelas obras, ele tem do que se gloriar, mas não diante de Deus. 3Que diz a Escritura? “Abraão creu em Deus, e isso lhe foi creditado como justiça.”4.3 Gn 15.6

4Ora, o salário do homem que trabalha não é considerado como favor, mas como dívida. 5Todavia, àquele que não trabalha, mas confia em Deus, que justifica o ímpio, sua fé lhe é creditada como justiça. 6Davi diz a mesma coisa, quando fala da felicidade do homem a quem Deus credita justiça independente de obras:

7“Como são felizes aqueles

que têm suas transgressões perdoadas,

cujos pecados são apagados!

8Como é feliz aquele

a quem o Senhor não atribui culpa!”4.7,8 Sl 32.1,2

9Destina-se essa felicidade apenas aos circuncisos ou também aos incircuncisos? Já dissemos que, no caso de Abraão, a fé lhe foi creditada como justiça. 10Sob quais circunstâncias? Antes ou depois de ter sido circuncidado? Não foi depois, mas antes! 11Assim ele recebeu a circuncisão como sinal, como selo da justiça que ele tinha pela fé, quando ainda não fora circuncidado. Portanto, ele é o pai de todos os que creem, sem terem sido circuncidados, a fim de que a justiça fosse creditada também a eles; 12e é igualmente o pai dos circuncisos que não somente são circuncisos, mas também andam nos passos da fé que teve nosso pai Abraão antes de passar pela circuncisão.

13Não foi mediante a Lei que Abraão e a sua descendência receberam a promessa de que ele seria herdeiro do mundo, mas mediante a justiça que vem da fé. 14Pois, se os que vivem pela Lei são herdeiros, a fé não tem valor, e a promessa é inútil; 15porque a Lei produz a ira. E onde não há Lei, não há transgressão.

16Portanto, a promessa vem pela fé, para que seja de acordo com a graça e seja assim garantida a toda a descendência de Abraão; não apenas aos que estão sob o regime da Lei, mas também aos que têm a fé que Abraão teve. Ele é o pai de todos nós. 17Como está escrito: “Eu o constituí pai de muitas nações”4.17 Gn 17.5. Ele é nosso pai aos olhos de Deus, em quem creu, o Deus que dá vida aos mortos e chama à existência coisas que não existem, como se existissem.

18Abraão, contra toda esperança, em esperança creu, tornando-se assim pai de muitas nações, como foi dito a seu respeito: “Assim será a sua descendência”4.18 Gn 15.5. 19Sem se enfraquecer na fé, reconheceu que o seu corpo já estava sem vitalidade, pois já contava cerca de cem anos de idade, e que também o ventre de Sara já estava sem vigor. 20Mesmo assim não duvidou nem foi incrédulo em relação à promessa de Deus, mas foi fortalecido em sua fé e deu glória a Deus, 21estando plenamente convencido de que ele era poderoso para cumprir o que havia prometido. 22Em consequência, “isso lhe foi creditado como justiça”4.22 Gn 15.6. 23As palavras “lhe foi creditado” não foram escritas apenas para ele, 24mas também para nós, a quem Deus creditará justiça, a nós, que cremos naquele que ressuscitou dos mortos a Jesus, nosso Senhor. 25Ele foi entregue à morte por nossos pecados e ressuscitado para nossa justificação.