Folket i Nasaret nekter å tro
1Etter dette utrolige miraklet dro Jesus fra stedet og kom til hjembyen sin Nasaret, sammen med disiplene. 2Da det ble hviledag6:2 I grunnteksten: Sabbaten. Jødene sin hviledag er den sjuende dagen i deres uke, altså lørdagen., gikk han til synagogen6:2 Synagogen er jødene sitt bygg for gudstjenester. for å undervise, og mange ble overrasket over visdommen hans, og de miraklene han gjorde med folk som han la hendene på.
”Hvor har han alt dette fra?” sa de. 3”Han er jo bare en vanlig snekker, Maria sin sønn, bror til Jakob, Joses, Judas og Simon, og søstrene hans bor også midt iblant oss.” Mange ble irriterte og sinte på ham.
4Da sa Jesus: ”En profet som bringer Guds budskap, blir anerkjent over alt, bortsett fra i sin egen hjemby, blant sine slektninger og i sin egen familie.” 5Etter som folket i Nasaret ikke trodde på ham, kunne han ikke gjøre noen mirakler der. Han helbredet bare noen få syke ved å legge hendene på dem. 6Han var forskrekket over at folket ikke ville tro på ham.
Jesus sender ut sine tolv disipler
Noe seinere dro Jesus rundt i byene i distriktet og underviste. 7Han kalte til seg sine tolv disipler og sendte dem ut to og to og ga dem makt til å drive ut onde ånder. 8-9Han sa til dem at de ikke skulle ta med seg noe annet på veien enn sin vandringsstav. De fikk ikke ta med mat, ingen veske, ingen penger, og ikke ekstra sko eller klær.
10”Når dere blir tilbudt å overnatte hos noen, stans da hos dem til dere skal fortsette til neste by”, sa han. 11”Dersom folket på et sted ikke vil ta imot dere eller høre på dere, gå da bare videre og ikke vær mer bekymret for dem. Rist støvet fra dette stedet av føttene som et tegn på at innbyggerne selv må ta ansvaret for det de har gjort.”
12Disiplene gikk nå av sted. Over alt der de kom, oppfordret de folket til å forlate syndens vei og vende om til Gud. 13De drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje6:13 Olivenolje var en velkjent medisin på denne tiden. Men her er oljen sannsynligvis blitt brukt som et symbol på at Gud skulle helbrede den syke. og helbredet dem.
Døperen Johannes dør
14Snart fikk også kong Herodes høre snakk om Jesus, etter som ryktet om ham spredde seg over alt. Folk sa: ”Det er døperen Johannes som har stått opp fra de døde. Det er derfor han kan gjøre slike mirakler.” 15Men noen sa: ”Jesus er Elia6:15 Elia var en profet som bar fram Guds budskap, og som i stedet for å dø ble ført rett opp til Gud. Se Andre Kongebok 2:1-11..” Andre sa: ”Han er virkelig en profet som bringer Guds budskap, akkurat som profetene6:15 Profetene sine budskap finnes skrevet ned i Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. før i tiden.”
16”Nei”, sa Herodes, ”det er Johannes, han som jeg lot halshugge. Han har stått opp fra de døde.”
17Herodes hadde nemlig arrestert Johannes og latt ham binde og kaste i fengsel. Grunn til dette var kona til Herodes som het Herodias. Hun hadde først vært gift med Filip, som var bror til kongen. Til tross for dette hadde likevel Herodes giftet seg med henne. 18Johannes hadde sagt rett ut til ham: ”Det er ikke tillatt for deg å leve sammen med kona til din bror.” 19Derfor hatet Herodias ham og ville drepe Johannes, men Herodes var imot dette. 20Innerst inne hadde han respekt for Johannes og ville beskytte ham, for han visste at Johannes var en god mann som levde etter Guds vilje. Hvert gang han hørte Johannes, kjente han seg usikker og visste ikke riktig hva han skulle tro. Han lyttet gjerne til det Johannes hadde å si.
21Til slutt fikk i alle fall Herodias sin sjanse. Herodes feiret sin fødselsdag og stilte opp med en fest for hoffolket, offiserene og de fremste mennene i Galilea. 22Og mens festen pågikk, kom datteren til Herodias inn og danset.
Kong Herodes og gjestene hans ble svært begeistret, og kongen sa til jenta: ”Be meg om hva du vil, og jeg skal gi deg det.” 23Og så sverget han i påhør av gjestene og gjentok: ”Ja, hva du så enn ber om, det skal du få, om det så er halvdelen av mitt rike.”
24Hun gikk da ut og spurte moren sin hva hun skulle be om. Moren svarte: ”Be om døperen Johannes sitt hode!”
25Jenten skyndte seg tilbake til kongen og sa: ”Jeg vil ha hodet til døperen Johannes på et fat, nå straks!”
26Kongen ble svært lei deg, men på grunn av løftet sitt, og etter som han ikke ville ta tilbake det han hadde sagt i påhør av gjestene, lot han henne få det som hun ville. 27Han ga derfor befaling til en av livvaktene sine om å gå for å hente døperen Johannes sitt hode. Mannen gikk av sted til fengslet og halshogg Johannes 28og kom tilbake med hodet hans på et fat. Han ga det til jenta, som i sin tur bar det til moren sin. 29Da disiplene til Johannes hørte det som hadde skjedd, kom de og hentet kroppen hans og begravde Johannes.
Jesus gir mat til mer enn 5 000 personer
30De tolv disiplene som Jesus hadde sendt ut, kom nå tilbake fra reisene sine. De rapporterte om alt det de hadde gjort og undervist folket om. 31Etter som det var så mye folk rundt dem at de ikke fikk tid til å spise, foreslo Jesus: ”Kom så trekker vi oss bort til et øde sted der dere kan hvile dere litt.” 32Og de dro sin vei med båt til et øde sted.
33Mange så at de reiste sin vei og skyndte seg til fots rundt sjøen. Der møtte de Jesus igjen da han steg i land på andre siden. 34Jesus steg ut av båten og fikk se alle menneskene som hadde samlet seg. Han fikk medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Derfor tok han seg tid og underviste dem lenge og vel om det de så sårt trengte å vite.
35-36Fram mot kvelden kom disiplene til ham og sa: ”Det er allerede seint, og det finnes ikke noe å spise her i ødemarken. Send folket av sted, slik at de kan gå til byene og gårdene i nærheten og kjøpe mat.”
37Men Jesus sa: ”Dere kan selv gi dem mat!”
”Hvordan da?” spurte disiplene. ”Det ville jo koste en formue6:37 På gresk: 200 denarer, hvilken var 200 normale daglønner. å kjøpe mat til alle sammen.”
38”Hvor mye mat har dere?” spurte han. ”Gå og se etter.”
De kom tilbake og rapporterte at det var fem brød og to fisker. 39-40Jesus ba dem da å si til folket at de skulle sette seg ned i grupper på 50 eller 100 personer der det var grønt gress på bakken.
41Han tok de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og takket Gud for maten. Etterpå brøt han brødene i biter og ga hver av disiplene litt brød og fisk, som de igjen skulle gi videre til folket. 42Alle spiste og ble mette. 43Til slutt samlet de opp tolv kurver fulle med brød og fisk. 44Det var 5 000 menn som hadde spist, og i tillegg kom kvinnene og barna.
Jesus går på vannet
45Straks etter dette ba Jesus disiplene om å sette seg i båten og dra i forveien til Betsaida på den andre siden av sjøen. Selv stanset han igjen for å se at folket begynte på hjemveien. 46Da han hadde fått folket av sted, gikk han opp på et fjell for å be.
47Utpå kvelden var disiplene fortsatt langt ute på sjøen i båten sin. Jesus, som nå var alene på land, 48så hvordan de slet med årene etter som de hadde fått motvind.
Like før det begynte å lysne kom Jesus gående mot disiplene på vannet. 49Men da de så ham gå på vannet, skrek de av redsel. De trodde det var et spøkelse. 50Alle så Jesus og ble livredde.
Jesus snakket straks til dem og sa: ”Ro dere ned, det er meg. Vær ikke redde.” 51Så steg han opp i båten til dem, og i samme øyeblikk la vinden seg.
Disiplene var helt forundret. 52De hadde ennå ikke fattet hvem Jesus var og hadde vanskelig for å tro til tross for det store miraklet kvelden før, da hele folket hadde fått brød å spise.
Jesus helbreder alle som rører ved ham
53Da Jesus og disiplene hadde dratt over sjøen, kom de til Gennesaret og gikk i land. 54Så snart de steg ut av båten, kjente folket Jesus igjen. 55De sprang rundt i hele området for å spre nyheten om at han var der. Folk begynte å bære syke mennesker som lå på liggematter til stedene der de hørte at Jesus befant seg. 56Ja, over alt der han kom, på småsteder, byer og gårder, bar de ut i fri luft dem som var syke og ba om at de syke i det minste kunne få røre ved dusken ytterst på kappen hans. Og alle som gjorde det, ble friske!
Um profeta sem honra
(Mt 13.54-58; Lc 4.16-30)
1Logo depois disto, Jesus saiu daquela parte do país e voltou com os discípulos para a sua terra. 2No sábado seguinte, foi à sinagoga e começou a ensinar. Ao ouvirem-no, muitos ficaram admirados com a sua sabedoria e milagres. E diziam: “De onde lhe veio toda esta sabedoria? Como pode realizar tais milagres com as próprias mãos? 3Não é ele o carpinteiro, filho de Maria? Não é irmão de Tiago, José, Judas e Simão? E as suas irmãs não moram aqui mesmo, nesta localidade?” E estavam escandalizados com ele. 4Então Jesus disse-lhes: “Um profeta é honrado em qualquer lugar menos na sua terra, entre o seus parentes e no meio da própria casa.” 5Por não acreditarem nele, Jesus não pôde fazer ali nenhum grande milagre, a não ser colocar as mãos sobre alguns doentes e curá-los. 6Jesus estava admirado por causa da falta de fé deles.
Jesus envia os doze discípulos
(Mt 10.1, 9-14; Lc 9.1-6)
E andava pelas aldeias em redor a ensinar. 7Chamou os doze discípulos, começou a enviá-los dois a dois e deu-lhes autoridade sobre os espíritos impuros. 8Disse-lhes: “Nada levem convosco a não ser o bordão; nem comida, nem saco de viagem, nem dinheiro de cobre à cintura; 9sandálias, só as que tiverem nos pés, e nem mesmo uma muda de roupa.” 10E acrescentou: “Sempre que entrarem numa casa, fiquem nela até à vossa partida. 11Se uma qualquer localidade não vos receber nem ouvir, sacudam a poeira dos vossos pés, quando saírem, como testemunho de que abandonaram essa terra à sua própria sorte.”
12Então os discípulos partiram, incitando todos os que encontravam a abandonarem o pecado. 13Expulsaram muitos demónios e curaram muitos doentes, ungindo-os com azeite.
João Batista é degolado
(Mt 14.1-12; Lc 9.7-9)
14Não tardou que o rei Herodes ouvisse falar de Jesus, cujos milagres eram contados com espanto em toda a parte. Algumas pessoas declaravam que era João Batista que tinha voltado à vida. Por isso, diziam: “Não admira que possa fazer tais milagres!”
15Havia gente também que pensava que Jesus fosse Elias; outros, ainda, afirmavam que era um novo profeta igual aos do passado. 16Herodes, ao tomar conhecimento destes factos, disse: “Não! É João, a quem degolei. Ressuscitou dentre os mortos!”
17-19Porque Herodes mandara soldados meter João no cárcere, por andar sempre a dizer que não estava certo este casar-se com Herodíade, mulher de Filipe, irmão do próprio rei. Para se vingar, Herodíade queria que João fosse morto; mas sem a aprovação de Herodes nada podia fazer. 20Porque Herodes respeitava João, sabendo que era um homem justo e santo e protegia-o. Sempre que falava com João, Herodes ficava preocupado, mas gostava de ouvi-lo.
21Até que, por fim, chegou a oportunidade que Herodíade esperava. Herodes fazia anos e dera uma festa para a gente do palácio, para os oficiais do exército e para as pessoas importantes da Galileia. 22A certa altura, entrou a filha de Herodíade que dançou na presença dos convidados e agradou a todos. 23“Pede-me o que quiseres”, prometeu o rei, “que eu dou-te nem que seja metade do meu reino.”
24Ouvindo isto, ela saiu para se aconselhar junto da mãe, que lhe disse: “Pede-lhe a cabeça de João Batista!”
25Então voltou à presença do rei: “Dá-me a cabeça de João Batista numa bandeja!”
26O rei ficou muito triste com o pedido, mas teve vergonha de quebrar o juramento diante dos convidados. 27Mandou então um membro da sua guarda pessoal à prisão cortar a cabeça de João e trazê-la. O soldado matou João no cárcere 28e trouxe a sua cabeça numa bandeja, entregando-a à jovem, que a levou à mãe. 29Quando os discípulos de João souberam o que tinha acontecido, foram buscar o corpo e sepultaram-no num túmulo.
Jesus alimenta 5000 homens
(Mt 14.13-21; Lc 9.10-17; Jo 6.1-13)
30Por fim, os apóstolos voltaram da sua viagem. Foram ter com Jesus e contaram-lhe tudo o que tinham feito e como tinham falado às populações visitadas.
31Jesus disse-lhes: “Saiamos por um pouco do meio do povo para descansar.” Pois era tanta a gente que ia e vinha que mal tinham tempo para comer. 32E saíram de barco para um sítio mais sossegado. 33Contudo, muitos aperceberam-se disso e, correndo pela praia, foram esperá-los no ponto de desembarque. 34Quando Jesus saiu do barco, já lá se encontrava uma enorme multidão; teve compaixão deles, porque eram como ovelhas sem pastor e ensinou-lhes muitas coisas que precisavam de saber.
35Como a hora já fosse bastante avançada, os discípulos foram ter com Jesus e disseram: 36“Este lugar é deserto e a hora já vai avançada. Manda o povo retirar-se, para ir às aldeias e campos dos arredores comprar alguma coisa para comer.”
37Jesus respondeu: “Deem-lhes vocês de comer.” Responderam: “Como? Seria preciso duzentas moedas de prata6.37 Ver nota a Mt 20.2. para comprar comida para tanta gente!”
38“Quanta comida temos? Vão ver.” Eles voltaram, dizendo que havia cinco pães e dois peixes. 39Então Jesus disse à multidão que se sentasse. E sentaram-se, na erva verde, 40em grupos de cinquenta ou cem. 41E tomando os cinco pães e os dois peixes, Jesus ergueu os olhos para o céu e abençoou-os. Depois, partiu os pães em pedaços e deu-os aos discípulos, para que os oferecessem ao povo. E distribuiu também os dois peixes entre todos. 42Todos comeram até ficarem satisfeitos. 43E quando os sobejos foram recolhidos, as sobras dos peixes enchiam doze cestos. 44O número de homens que comeu foi de 5000.
Jesus anda sobre as águas
45Logo a seguir, Jesus mandou os discípulos voltar para o barco e partir à sua frente, atravessando o lago até Betsaida, enquanto ele tratava de mandar a multidão embora. 46Depois disto, Jesus subiu à montanha para orar.
47Caiu a noite, o barco já estava no meio do lago e ele ainda se encontrava sozinho em terra. 48Jesus viu que remavam com dificuldades, pois o vento soprava em sentido contrário. Por volta das quatro horas da madrugada, foi ter com eles, a caminhar sobre a água, e ia passar-lhes adiante. 49Ao verem-no caminhar sobre a água, gritaram de terror, pensando que fosse um fantasma. 50Todos o viam e ficaram inquietos. Imediatamente ele lhes disse: “Está tudo bem, sou eu, não tenham medo!” 51Então subiu para o barco e o vento cessou.
Os discípulos ficaram ali sentados, de boca aberta, sem compreender o que se passara. 52Porque ainda não tinham percebido quem Jesus realmente era, nem mesmo depois do milagre da tarde anterior. Os seus corações estavam endurecidos.
53Quando chegaram a Genezaré, do outro lado do lago, amarraram o barco. 54Mal desembarcaram, os habitantes reconheceram-no logo. 55Percorriam toda a região, começando a trazer-lhe os doentes em esteiras e padiolas. 56Aonde quer que fosse, aldeias, cidades e campo, punham os doentes nas praças e ruas, pedindo que os deixasse ao menos tocar na borda da sua roupa. E todos os que lhe tocavam ficavam curados.
