Markus 6 – LB & BDS

En Levende Bok

Markus 6:1-56

Folket i Nasaret nekter å tro

1Etter dette utrolige miraklet dro Jesus fra stedet og kom til hjembyen sin Nasaret, sammen med disiplene. 2Da det ble hviledag6:2 I grunnteksten: Sabbaten. Jødene sin hviledag er den sjuende dagen i deres uke, altså lørdagen., gikk han til synagogen6:2 Synagogen er jødene sitt bygg for gudstjenester. for å undervise, og mange ble overrasket over visdommen hans, og de miraklene han gjorde med folk som han la hendene på.

”Hvor har han alt dette fra?” sa de. 3”Han er jo bare en vanlig snekker, Maria sin sønn, bror til Jakob, Joses, Judas og Simon, og søstrene hans bor også midt iblant oss.” Mange ble irriterte og sinte på ham.

4Da sa Jesus: ”En profet som bringer Guds budskap, blir anerkjent over alt, bortsett fra i sin egen hjemby, blant sine slektninger og i sin egen familie.” 5Etter som folket i Nasaret ikke trodde på ham, kunne han ikke gjøre noen mirakler der. Han helbredet bare noen få syke ved å legge hendene på dem. 6Han var forskrekket over at folket ikke ville tro på ham.

Jesus sender ut sine tolv disipler

Noe seinere dro Jesus rundt i byene i distriktet og underviste. 7Han kalte til seg sine tolv disipler og sendte dem ut to og to og ga dem makt til å drive ut onde ånder. 8-9Han sa til dem at de ikke skulle ta med seg noe annet på veien enn sin vandringsstav. De fikk ikke ta med mat, ingen veske, ingen penger, og ikke ekstra sko eller klær.

10”Når dere blir tilbudt å overnatte hos noen, stans da hos dem til dere skal fortsette til neste by”, sa han. 11”Dersom folket på et sted ikke vil ta imot dere eller høre på dere, gå da bare videre og ikke vær mer bekymret for dem. Rist støvet fra dette stedet av føttene som et tegn på at innbyggerne selv må ta ansvaret for det de har gjort.”

12Disiplene gikk nå av sted. Over alt der de kom, oppfordret de folket til å forlate syndens vei og vende om til Gud. 13De drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje6:13 Olivenolje var en velkjent medisin på denne tiden. Men her er oljen sannsynligvis blitt brukt som et symbol på at Gud skulle helbrede den syke. og helbredet dem.

Døperen Johannes dør

14Snart fikk også kong Herodes høre snakk om Jesus, etter som ryktet om ham spredde seg over alt. Folk sa: ”Det er døperen Johannes som har stått opp fra de døde. Det er derfor han kan gjøre slike mirakler.” 15Men noen sa: ”Jesus er Elia6:15 Elia var en profet som bar fram Guds budskap, og som i stedet for å dø ble ført rett opp til Gud. Se Andre Kongebok 2:1-11..” Andre sa: ”Han er virkelig en profet som bringer Guds budskap, akkurat som profetene6:15 Profetene sine budskap finnes skrevet ned i Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. før i tiden.”

16”Nei”, sa Herodes, ”det er Johannes, han som jeg lot halshugge. Han har stått opp fra de døde.”

17Herodes hadde nemlig arrestert Johannes og latt ham binde og kaste i fengsel. Grunn til dette var kona til Herodes som het Herodias. Hun hadde først vært gift med Filip, som var bror til kongen. Til tross for dette hadde likevel Herodes giftet seg med henne. 18Johannes hadde sagt rett ut til ham: ”Det er ikke tillatt for deg å leve sammen med kona til din bror.” 19Derfor hatet Herodias ham og ville drepe Johannes, men Herodes var imot dette. 20Innerst inne hadde han respekt for Johannes og ville beskytte ham, for han visste at Johannes var en god mann som levde etter Guds vilje. Hvert gang han hørte Johannes, kjente han seg usikker og visste ikke riktig hva han skulle tro. Han lyttet gjerne til det Johannes hadde å si.

21Til slutt fikk i alle fall Herodias sin sjanse. Herodes feiret sin fødselsdag og stilte opp med en fest for hoffolket, offiserene og de fremste mennene i Galilea. 22Og mens festen pågikk, kom datteren til Herodias inn og danset.

Kong Herodes og gjestene hans ble svært begeistret, og kongen sa til jenta: ”Be meg om hva du vil, og jeg skal gi deg det.” 23Og så sverget han i påhør av gjestene og gjentok: ”Ja, hva du så enn ber om, det skal du få, om det så er halvdelen av mitt rike.”

24Hun gikk da ut og spurte moren sin hva hun skulle be om. Moren svarte: ”Be om døperen Johannes sitt hode!”

25Jenten skyndte seg tilbake til kongen og sa: ”Jeg vil ha hodet til døperen Johannes på et fat, nå straks!”

26Kongen ble svært lei deg, men på grunn av løftet sitt, og etter som han ikke ville ta tilbake det han hadde sagt i påhør av gjestene, lot han henne få det som hun ville. 27Han ga derfor befaling til en av livvaktene sine om å gå for å hente døperen Johannes sitt hode. Mannen gikk av sted til fengslet og halshogg Johannes 28og kom tilbake med hodet hans på et fat. Han ga det til jenta, som i sin tur bar det til moren sin. 29Da disiplene til Johannes hørte det som hadde skjedd, kom de og hentet kroppen hans og begravde Johannes.

Jesus gir mat til mer enn 5 000 personer

30De tolv disiplene som Jesus hadde sendt ut, kom nå tilbake fra reisene sine. De rapporterte om alt det de hadde gjort og undervist folket om. 31Etter som det var så mye folk rundt dem at de ikke fikk tid til å spise, foreslo Jesus: ”Kom så trekker vi oss bort til et øde sted der dere kan hvile dere litt.” 32Og de dro sin vei med båt til et øde sted.

33Mange så at de reiste sin vei og skyndte seg til fots rundt sjøen. Der møtte de Jesus igjen da han steg i land på andre siden. 34Jesus steg ut av båten og fikk se alle menneskene som hadde samlet seg. Han fikk medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Derfor tok han seg tid og underviste dem lenge og vel om det de så sårt trengte å vite.

35-36Fram mot kvelden kom disiplene til ham og sa: ”Det er allerede seint, og det finnes ikke noe å spise her i ødemarken. Send folket av sted, slik at de kan gå til byene og gårdene i nærheten og kjøpe mat.”

37Men Jesus sa: ”Dere kan selv gi dem mat!”

”Hvordan da?” spurte disiplene. ”Det ville jo koste en formue6:37 På gresk: 200 denarer, hvilken var 200 normale daglønner. å kjøpe mat til alle sammen.”

38”Hvor mye mat har dere?” spurte han. ”Gå og se etter.”

De kom tilbake og rapporterte at det var fem brød og to fisker. 39-40Jesus ba dem da å si til folket at de skulle sette seg ned i grupper på 50 eller 100 personer der det var grønt gress på bakken.

41Han tok de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og takket Gud for maten. Etterpå brøt han brødene i biter og ga hver av disiplene litt brød og fisk, som de igjen skulle gi videre til folket. 42Alle spiste og ble mette. 43Til slutt samlet de opp tolv kurver fulle med brød og fisk. 44Det var 5 000 menn som hadde spist, og i tillegg kom kvinnene og barna.

Jesus går på vannet

45Straks etter dette ba Jesus disiplene om å sette seg i båten og dra i forveien til Betsaida på den andre siden av sjøen. Selv stanset han igjen for å se at folket begynte på hjemveien. 46Da han hadde fått folket av sted, gikk han opp på et fjell for å be.

47Utpå kvelden var disiplene fortsatt langt ute på sjøen i båten sin. Jesus, som nå var alene på land, 48så hvordan de slet med årene etter som de hadde fått motvind.

Like før det begynte å lysne kom Jesus gående mot disiplene på vannet. 49Men da de så ham gå på vannet, skrek de av redsel. De trodde det var et spøkelse. 50Alle så Jesus og ble livredde.

Jesus snakket straks til dem og sa: ”Ro dere ned, det er meg. Vær ikke redde.” 51Så steg han opp i båten til dem, og i samme øyeblikk la vinden seg.

Disiplene var helt forundret. 52De hadde ennå ikke fattet hvem Jesus var og hadde vanskelig for å tro til tross for det store miraklet kvelden før, da hele folket hadde fått brød å spise.

Jesus helbreder alle som rører ved ham

53Da Jesus og disiplene hadde dratt over sjøen, kom de til Gennesaret og gikk i land. 54Så snart de steg ut av båten, kjente folket Jesus igjen. 55De sprang rundt i hele området for å spre nyheten om at han var der. Folk begynte å bære syke mennesker som lå på liggematter til stedene der de hørte at Jesus befant seg. 56Ja, over alt der han kom, på småsteder, byer og gårder, bar de ut i fri luft dem som var syke og ba om at de syke i det minste kunne få røre ved dusken ytterst på kappen hans. Og alle som gjorde det, ble friske!

La Bible du Semeur

Marc 6:1-56

Jésus rejeté à Nazareth

(Mt 13.54-58 ; Lc 4.16-30)

1Jésus partit de là et retourna dans la ville dont il était originaire6.1 C’est-à-dire Nazareth, en Galilée., accompagné de ses disciples. 2Le jour du sabbat, il se mit à enseigner dans la synagogue.

Beaucoup de ses auditeurs furent très étonnés : D’où tient-il cela ? disaient-ils. Qui lui a donné cette sagesse ? D’où lui vient le pouvoir d’accomplir tous ces miracles ? 3N’est-il pas le charpentier, le fils de Marie, le frère de Jacques, de Joseph, de Jude et de Simon ? Ses sœurs ne vivent-elles pas ici parmi nous ?

Et voilà pourquoi ils trouvaient en lui un obstacle à la foi.

4Alors Jésus leur dit : C’est seulement dans sa patrie, dans sa parenté et dans sa famille que l’on refuse d’honorer un prophète.

5Il ne put accomplir là aucun miracle, sinon pour quelques malades à qui il imposa les mains et qu’il guérit. 6Il fut étonné de leur incrédulité.

L’envoi des Douze

(Mt 10.1, 5-14 ; Lc 9.1-6)

Jésus parcourait les villages des alentours pour y donner son enseignement. 7Il appela les Douze et les envoya en mission deux par deux, en leur donnant autorité sur les esprits mauvais. 8Il leur recommanda de ne rien emporter pour la route, sauf un bâton.

Il leur dit : Ne prenez ni provisions ni sac, ni argent dans votre ceinture. 9Mettez des sandales à vos pieds et n’emportez pas de tunique de rechange. 10Dans la maison où vous entrerez, restez jusqu’à votre départ. 11Et si, dans une ville, on ne veut ni vous recevoir ni vous écouter, partez de là en secouant la poussière de vos sandales6.11 Voir note Mt 10.14.: cela constituera un témoignage contre eux.

12Ils partirent donc et proclamèrent qu’il fallait changer profondément. 13Ils chassaient aussi beaucoup de démons et guérissaient de nombreux malades en les oignant d’huile.

Hérode et Jean-Baptiste

(Mt 14.1-2 ; Lc 9.7-9)

14Le roi Hérode6.14 C’est-à-dire Hérode Antipas. entendit parler de Jésus, car sa réputation se répandait partout.

On disait de Jésus : C’est Jean-Baptiste qui est ressuscité ! C’est pour cela qu’il détient le pouvoir de faire des miracles.

15D’autres disaient : C’est Elie.

D’autres encore : C’est un prophète comme il y en avait autrefois.

16De son côté, Hérode, qui entendait tout cela, se disait : C’est celui que j’ai fait décapiter, c’est Jean, et il est ressuscité !

(Mt 14.3-12 ; Lc 3.19-20)

17En effet, Hérode avait fait arrêter Jean, l’avait fait enchaîner et jeter en prison, à cause d’Hérodiade, la femme de Philippe, son demi-frère, qu’il avait épousée6.17 Hérode Philippe vivait à Rome. Antipas avait répudié sa femme pour épouser Hérodiade, femme de Philippe..

18Car Jean disait à Hérode : Tu n’as pas le droit de prendre la femme de ton frère.

19Hérodiade, furieuse contre lui, cherchait à le faire mourir, mais elle n’y parvenait pas, 20car Hérode craignait Jean. Il savait que c’était un homme juste et saint. Il le protégeait donc. Quand il l’entendait parler, il en restait fort perplexe. Et pourtant, il aimait l’entendre.

21Un jour cependant, Hérodiade trouva une occasion favorable, lors de l’anniversaire d’Hérode. Celui-ci organisa ce jour-là une grande fête à laquelle il invita les hauts dignitaires de sa cour, les officiers supérieurs et les notables de la Galilée. 22Au cours du banquet, la fille d’Hérodiade6.22 Certains manuscrits ont : sa fille Hérodiade. entra dans la salle : elle dansa, Hérode et ses invités étaient sous son charme. Le roi dit alors à la jeune fille : Demande-moi ce que tu voudras et je te le donnerai. 23Il alla même jusqu’à lui faire ce serment : Tout ce que tu me demanderas, je te le donnerai, même si c’est la moitié de mon royaume.

24Elle sortit pour prendre conseil auprès de sa mère : Que vais-je lui demander ?

– La tête de Jean-Baptiste, lui répondit celle-ci.

25Aussitôt la jeune fille se hâta de retourner auprès du roi pour lui exprimer son vœu en ces termes : Je veux que, tout de suite, tu me donnes sur un plat la tête de Jean-Baptiste.

26Le roi en fut consterné, mais à cause de son serment et de ses invités, il ne voulut pas le lui refuser. 27Il envoya donc aussitôt un garde en lui ordonnant de rapporter la tête de Jean. Celui-ci s’en alla décapiter Jean dans la prison. 28Il apporta la tête sur un plat et la remit à la jeune fille, et celle-ci la donna à sa mère. 29Lorsque les disciples de Jean apprirent ce qui s’était passé, ils vinrent prendre son corps pour l’ensevelir dans un tombeau.

Les apôtres rentrent de mission

(Mt 14.13a ; Lc 9.10 ; Jn 6.1)

30A leur retour, les apôtres se réunirent auprès de Jésus et lui rendirent compte de tout ce qu’ils avaient fait, et de tout ce qu’ils avaient enseigné.

31Alors il leur dit : Venez avec moi, dans un endroit isolé, et vous prendrez un peu de repos.

Il y avait effectivement beaucoup de monde qui allait et venait et ils ne trouvaient même pas le temps de manger. 32Ils partirent donc dans le bateau pour aller à l’écart dans un endroit désert.

Avec cinq pains et deux poissons

(Mt 14.13b-21 ; Lc 9.11-17 ; Jn 6.2-15)

33Mais beaucoup les virent s’en aller et les reconnurent. De toutes les bourgades, on accourut à pied, et on les devança à l’endroit où ils se rendaient. 34Aussi, quand Jésus descendit du bateau, il vit une foule nombreuse. Il fut pris de compassion pour eux parce qu’ils étaient comme des brebis sans berger ; alors il se mit à enseigner longuement.

35Il se faisait déjà tard. Ses disciples s’approchèrent de lui et lui dirent : Cet endroit est désert, et il est déjà tard. 36Renvoie donc ces gens pour qu’ils aillent dans les hameaux et les villages des environs s’acheter de quoi manger.

37Mais Jésus leur répondit : Donnez-leur vous-mêmes à manger !

Ils lui demandèrent : Faut-il que nous allions acheter pour deux cents pièces d’argent6.37 Il s’agit de deniers. Le denier était le salaire normal d’une journée de travail. de pain, et que nous le leur donnions à manger ?

38Jésus reprit : Combien avez-vous de pains ? Allez voir !

Ils allèrent se renseigner et revinrent lui dire : Il y en a cinq, et deux poissons.

39Alors il leur ordonna de faire asseoir la foule par groupes sur l’herbe verte. 40Les gens s’installèrent par terre, par rangées de cent et de cinquante. 41Jésus prit les cinq pains et les deux poissons, leva les yeux vers le ciel, prononça la prière de bénédiction ; il partagea les pains, et les donna aux disciples pour qu’ils les distribuent à la foule. Il partagea aussi les deux poissons entre tous. 42Tout le monde mangea à satiété. 43On ramassa les morceaux de pain qui restaient. Il y en eut douze paniers pleins. Il restait aussi des poissons. 44Or, ceux qui avaient mangé ces pains étaient au nombre de cinq mille hommes.

Jésus marche sur les eaux

(Mt 14.22-33 ; Jn 6.16-21)

45Aussitôt après, Jésus pressa ses disciples de remonter dans le bateau pour qu’ils le précèdent de l’autre côté du lac, vers Bethsaïda, pendant que lui-même renverrait la foule. 46Après l’avoir congédiée, il se rendit sur une colline pour prier.

47A la tombée de la nuit, le bateau se trouvait au milieu du lac et Jésus était resté seul à terre. 48Il vit que ses disciples avaient beaucoup de mal à ramer, car le vent leur était contraire. Vers la fin de la nuit, il se dirigea vers eux en marchant sur les eaux du lac. Il voulait les dépasser. 49Mais quand ils le virent marcher ainsi sur l’eau, ils crurent que c’était un fantôme et se mirent à pousser des cris. 50En effet, tous l’avaient aperçu et étaient pris de panique.

Aussitôt, il se mit à leur parler : Rassurez-vous, leur dit-il, c’est moi, n’ayez pas peur !

51Puis il monta auprès d’eux dans le bateau. Le vent tomba. Ils en furent frappés de stupeur. 52Car ils n’avaient pas compris ce qui s’était passé au sujet des pains. Leur intelligence était aveuglée.

Des guérisons à Génésareth

(Mt 14.34-36)

53La traversée achevée, ils touchèrent terre à Génésareth6.53 Génésareth: voir note Mt 14.34. où ils amarrèrent leur bateau. 54Comme ils en descendaient, les gens reconnurent aussitôt Jésus et 55parcoururent toute la région pour annoncer sa venue. Ils lui amenaient les malades sur des brancards, dès qu’ils apprenaient son arrivée quelque part. 56Partout où il se rendait, dans les villages, les villes, les campagnes, ils apportaient les malades sur les places publiques et le suppliaient de leur permettre de toucher ne serait-ce que la frange de son vêtement6.56 Le vêtement de dessus que portaient les Juifs était bordé de franges, selon Dt 22.12.. Et tous ceux qui la touchaient étaient guéris.