Markus 3 – LB & OL

En Levende Bok

Markus 3:1-35

Jesus helbreder en mann på hviledagen

1En annen gang gikk Jesus inn i en synagoge3:1 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester.. Der satt det en mann som hadde en handikappet hånd.

2Etter som det var hviledag3:2 I grunnteksten: Sabbaten. Jødene sin hviledag er den sjuende dagen i deres uke, altså lørdagen. Den dagen utfører ikke de praktiserende jødene noe unødvendig arbeid. Hviledagen ble innstiftet av Gud allerede i Første Mosebok 2:3., holdt fariseerne3:2 Fariseerne var et religiøst parti blant jødene. De var svært nøye med å følge hele Moseloven og hadde for øvrig lagt til egne regler og forskrifter. skarpt øye med Jesus. Skulle han våge å helbrede hånden til mannen på hviledagen? I så tilfelle ville de få noe å anklage ham for.

3Jesus sa til mannen med den handikappede hånden: ”Reis deg og kom fram til meg.” 4Så spurte han fariseerne: ”Hva er tillatt å gjøre på hviledagen i følge Moseloven3:4 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok.? Skal vi gjøre godt eller skal vi gjøre ondt? Skal vi redde liv eller skal vi ta liv?” Men ingen ville svare ham. 5Da så han på dem med sinne i blikket, dypt bedrøvet over den likegyldigheten de hadde for menneskelig nød. Til mannen sa han: ”Rekk fram hånden din.” Da mannen gjorde det, ble hånden frisk og normal igjen!

6Men fariseerne dro fra synagogen og begynte straks å legge planer sammen med tilhengerne til kong Herodes3:6 Herodes sine tilhengere støttet romerne. De ville få bort Jesus av politiske grunner, etter som de trodde at han skulle gjøre opprør mot romerne., om å få Jesus arrestert og drept.

Mye folk følger Jesus

7-8Jesus og disiplene trakk seg nå tilbake til stranden ved Genesaretsjøen. Mye folk fra Galilea, Judea, Jerusalem og Idumea, og fra den andre siden av Jordan og helt borte fra Tyrus og Sidon, fulgte ham. Ryktet om alle miraklene hans hadde spredd seg vidt og bredt omkring, og folket strømmet nå til for å se hva som foregikk.

9Jesus ba disiplene om å få tak i en båt og legge den klar i tilfelle folkemassen kom til å presse ham ut i vannet. 10Mange hadde blitt helbredet denne dagen, og de syke presset på fra alle kanter for å røre ved ham.

11Da mannen som var besatt av onde ånder, fikk øye på han falt han ned ved føttene hans og ropte: ”Du er Guds sønn!” 12Men Jesus forbød åndene å avsløre hvem han var.

Jesus velger ut sine tolv nærmeste disipler

13Senere gikk Jesus opp på et fjell og tok med seg noen av dem han hadde valgt ut. Da de var samlet rundt ham, 14valgte han tolv av dem for å følge ham, og for å bli sendt ut med budskapet til folket. 15Han ga dem makt til å drive ut onde ånder.3:15 En del håndskrifter legger til: Han kalte dem disipler eller apostler. 16De tolv han hadde valgt, var: Simon, som han ga navnet Peter, 17Sebedeus sine sønner som het Jakob og Johannes, og som han kalte ”tordensønnene”, 18Andreas, Filip, Bartolomeus, Matteus, Tomas og Jakob, sønnen til Alfeus, Taddeus og Simon ”seloten”3:18 På gresk: ”seloten” eller ”kananaios”, det er senere dannet av et arameisk ord. Simon tilhørte sannsynligvis ”selotene”, et politisk parti som ville gjøre opprør mot romerne. 19og Judas Iskariot, han som seinere forrådte Jesus.

Jesus blir beskyldt for å være besatt av djevelen

20Da Jesus kom tilbake til huset der han bodde, begynte folk å samle seg på nytt. Snart var huset så fullt at verken Jesus eller disiplene fikk tid til å spise. 21Da familien hans fikk høre dette, gikk de dit for å ta hånd om ham. ”Han er gått fra vettet!” sa de.

22Men de skriftlærde3:22 Fariseerne var eksperter på loven, som er et annet navn for hele den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. som hadde kommet fra Jerusalem, sa: ”Han er besatt av Satan3:22 Grunnteksten har: ”Beelsebul”, et hebraisk navn på en avgud som har blitt et synonym til Satan., høvdingen over de onde ånder. Det er derfor de onde åndene er lydige mot ham.”

23Jesus kalte da til seg disse mennene og forklarte saken ved å illustrere med et bilde. Han sa: ”Hvordan kan Satan drive ut sine egne onde ånder? 24Et rike som kommer i strid med seg selv, går jo under. 25Og en familie der medlemmene strider mot hverandre, opphører snart å eksistere som en enhet. 26Dersom Satan strider mot seg selv, da kan han ikke fortsette å styre riket sitt. Da er det snart ute med han. 27Nei, nå skal dere høre hvordan det er: Satan er som en sterk mann. Vil noen gå inn i huset til den sterke mannen og rane ham for det han eier, da må de først binde ham. Etterpå kan de gå inn i huset og rane verdiene hans.

28En ting vil jeg at dere skal ha klart for dere: Menneskene kan få tilgivelse for alle slags synder, til og med hån og spott3:28 Å spotte er å håne og snakke stygt om noe hellig. mot Gud, uansett hvor grovt de enn spotter. 29Men den som håner og spotter Guds Hellige Ånd, kan aldri få tilgivelse. Det er en utilgivelig synd.”

30Dette sa han fordi de påsto at han gjorde miraklene sine ved Satans kraft og ikke i kraften fra Guds Ånd.

Jesu ekte familie

31-32Nå kom moren til Jesus og brødrene hans til det overfylte huset der han underviste. Etter som de selv ikke kunne komme inn, sendte de bud til ham og ba ham å komme ut.

De som satt rundt Jesus, sa til han: ”Moren din og brødrene dine står utenfor og vil treffe deg.” 33Men han svarte: ”Moren min og brødrene mine! Hvem er det?” 34Han så på dem som satt rundt seg og sa: ”Dette er moren min og søsknene mine. 35Hver og en som gjør Guds vilje, er min bror og min søster og moren min.”

O Livro

Marcos 3:1-35

Jesus cura um homem com mão paralisada

(Mt 12.9-14; Lc 6.6-11)

1Jesus foi de novo à sinagoga e aí reparou num homem que tinha uma mão aleijada. 2E vigiavam atentamente Jesus, para ver se ele curaria o homem no dia de sábado, para terem de que o acusar. 3Jesus pediu ao homem com a mão paralisada: “Levanta-te e vem aqui ao meio.” 4Então, voltando-se para os que o observavam, perguntou: “É legítimo praticar o bem num sábado ou praticar o mal? É dia para salvar vidas ou para destruí-las?” Mas eles não foram capazes de lhe responder.

5Olhando indignado em volta, e profundamente triste, por causa dos seus corações endurecidos, Jesus disse ao homem: “Estende o braço!” Ele assim fez e imediatamente a sua mão ficou completamente normal.

6Os fariseus saíram e tiveram um encontro com os herodianos, a fim de combinarem como haveriam de o matar.

As multidões seguem Jesus

(Mt 4.23-25; 12.15-16; Lc 6.17-19)

7Entretanto, Jesus e os discípulos foram para a beira-mar e uma enorme massa de gente o seguia, vinda da Galileia, da Judeia, 8de Jerusalém, da Idumeia, de além do rio Jordão e até do outro lado de Tiro e Sídon. Ao ouvirem falar do que ele fizera, muita gente acorreu para o ver.

9Jesus disse aos discípulos que tivessem um bote pronto para o recolher se a multidão na praia o apertasse. 10Com efeito, tinha realizado muitas curas, de modo que todos os que tinham males o comprimiam, procurando tocar-lhe.

11E onde quer que os possuídos de espíritos impuros o vissem, caíam à sua frente, clamando: “És o Filho de Deus!” 12Contudo, advertia-os expressamente que não revelassem quem ele era.

São nomeados os doze discípulos

(Mt 10.2-4; Lc 6.14-16; At 1.13)

13Jesus subiu a uma montanha, reuniu aqueles que entendeu e estes foram juntar-se a ele.

14Nomeou então doze, a quem designou apóstolos, para o acompanharem, enviá-los a pregar 15e a expulsar demónios.

16Assim se chamavam os doze que escolheu: Simão (a quem pôs o nome de Pedro); 17Tiago e João, filhos de Zebedeu, a quem Jesus chamou filhos do Trovão; 18André; Filipe; Bartolomeu; Mateus; Tomé; Tiago, filho de Alfeu; Tadeu; Simão, o zelote; 19e Judas Iscariotes que viria a traí-lo.

Jesus e Satanás

(Mt 12.22-29; Lc 11.14-23; 12.10)

20Quando Jesus voltou para a casa, o povo começou a juntar-se outra vez. E não tardou que ficasse tão cheia que nem Jesus, nem os discípulos, tinham tempo para comer. 21Quando os seus familiares souberam o que estava a acontecer tentaram levá-lo dali e diziam: “Está fora de si!”

22Porém, os especialistas na Lei que tinham chegado de Jerusalém diziam: “Ele está mas é dominado por Belzebu3.22 Belzebu, nome habitualmente designativo de Satanás, príncipe dos demónios. Na origem, era uma expressão honorífica para designar Baal, a divindade suprema cananeia (Baal-Zebul), e que significaria Baal ou Senhor Príncipe. Os Hebreus alteraram o nome, por meio de um jogo paronímico, para Beel-Zebub(Senhor das Moscas), uma referência sarcástica aos deuses de outros povos.; por isso expulsa os demónios pelo líder dos demónios.”

23Jesus chamou então estes homens e perguntou-lhes por meio de uma parábola: “Como pode Satanás expulsar Satanás? 24Se um reino está dividido contra si mesmo não pode subsistir. 25E se uma está dividida contra si mesma também não poderá subsistir. 26Ora, se Satanás luta contra si próprio e está dividido, não pode subsistir; antes é o seu fim. 27Ninguém pode entrar na casa do homem forte e levar os seus bens, sem antes amarrá-lo. Só então poderá roubar-lhe a casa.

28É realmente como vos digo: qualquer pecado dos homens pode ser perdoado, incluindo a blasfémia. 29Mas a ofensa contra o Espírito Santo, essa não pode nunca ser perdoada. É um pecado que fica para sempre.” 30Disse-lhes isto porque afirmavam que os seus milagres eram feitos por um espírito impuro.

A mãe e os irmãos de Jesus

(Mt 12.46-50; Lc 8.19-21)

31Entretanto, sua mãe e irmãos apareceram do lado de fora da casa onde ele estava e mandaram chamá-lo. 32Havia uma multidão sentada à volta dele. E disseram-lhe: “A tua mãe, irmãos e irmãs estão lá fora à tua procura!”

33Jesus respondeu: “Quem é a minha mãe e quem são os meus irmãos?” 34E, olhando para os que o rodeavam, acrescentou: “Estes é que são a minha mãe e os meus irmãos! 35Todo aquele que faz a vontade de Deus é meu irmão, minha irmã e minha mãe.”