En Levende Bok

Johannes 11:1-57

Lasarus blir vekket opp fra de døde

1En mann som het Lasarus, lå syk. Han bodde i Betania sammen med sine søstrer Maria og Marta 2Det var søsteren hans Maria, som hadde salvet Herren Jesus med aromatisk olje og tørket føttene hans med håret sitt. 3De to søstrene sendte nå et nødrop til Jesus og sa: ”Herre, vennen din Lasarus er syk.”

4Da Jesus hørte dette, sa han: ”Sykdommen hans vil ikke lede til døden, men den skal tvert om vise Guds herlighet, slik at jeg, Guds sønn, blir opphøyd og æret gjennom dette.” 5Til tross for at Jesus var glad i Marta, Maria og Lasarus, 6drøyde han ytterligere to dager der han var. 7Først da sa han til disiplene: ”La oss gå tilbake til Judea.”

8Disiplene protesterte: ”Mester, for bare noen dager siden forsøkte de religiøse lederne i Judea å steine deg. Vil du virkelig gå dit igjen?”

9Jesus svarte: ”Det er dagslys tolv timer om dagen. De som nytter dagen til reisene sine, snubler ikke, for lyset skinner for alle. 10De derimot som gjør reisene sine i mørke, de snubler etter som ikke lyset får slippe til.” 11Han sa: ”Vår venn Lasarus sover, men nå vil jeg gå og vekke ham.”

12-13Disiplene trodde at Jesus snakket om naturlig søvn og sa: ”Så bra! Dersom han sover, blir han snart frisk.” Men Jesus mente at Lasarus var død. 14Derfor sa Jesus rett ut: ”Lasarus er død. 15Og for deres skyld er jeg glad at jeg ikke var der, for døden hans vil hjelpe dere å tro på meg. Nå må vi gå til ham.” 16Tomas, som ble kalt Tvillingen, sa da til de andre disiplene: ”Kom, la oss følge med, så kan vi dø sammen med ham.”

17Da Jesus kom fram til Betania, fortalte de til ham at Lasarus allerede hadde ligget fire dager i graven. 18Betania lå bare noen kilometer fra Jerusalem. 19Mange menneskene hadde kommet fra hovedstaden for å trøste Marta og Maria i sorgen deres. 20Da Marta nå hørte at Jesus var på vei, gikk hun ut for å møte ham, mens Maria stanset hjemme.

21Marta sa til Jesus: ”Herre, dersom du hadde vært her, da hadde ikke broren min behøvd å dø. 22Likevel vet jeg at Gud vil gi deg hva du enn ber ham om.”

23Jesus svarte: ”Din bror skal bli levende igjen.”

24Marta sa: ”Ja, jeg vet at han skal bli levende igjen den dagen alle døde blir vekket opp til et nytt liv og Gud skal dømme menneskene.”

25Jesus sa til henne: ”Jeg er den som vekker opp de døde og som gir dem livet på nytt. Den som tror på meg, skal leve, selv om han dør. 26Han får evig liv fordi han tror på meg, og han skal aldri noen sinne dø. Tror du dette, Marta?”

27”Ja, Herre”, svarte hun. ”Jeg tror at du er Messias, den lovede kongen og Guds sønn, som skulle komme til verden.”

28Hun gikk fra Jesus og dro hjem igjen. Der tok hun Maria til siden og hvisket til henne: ”Jesus er her og vil treffe deg.” 29Da Maria hørte det, reiste hun seg straks opp og gikk ut for å møte ham.

30Jesus hadde stanset utenfor byen på den plassen der Marta hadde møtt ham. 31Da alle som var i huset for å trøste Maria, så at hun skyndte seg ut, trodde de at hun ville gå til graven for å gråte der Lasarus lå. De fulgte etter henne. 32Da Maria kom fram til Jesus, falt hun ned ved føttene hans og sa: ”Herre, dersom du hadde vært her, da hadde ikke broren min behøvd å dø.” 33Da Jesus så hvordan hun gråt og sørget og hvordan de andre som fulgte med henne, også sørget og gråt, ble han heftig opprørt og skalv mens han spurte: 34”Hvor har dere begravd ham?”

De sa: ”Kom og se.” 35Jesus begynte å gråte.

36De som sto rundt, sa da: ”Se så høyt han elsket ham.”

37Men noen sa: ”Han kunne helbrede en blind, hvorfor kunne han ikke også ha passet på at ikke Lasarus måtte å dø?” 38Enda en gang ble Jesus opprørt. Han gikk til graven, som var en grotte med en stein foran åpningen.

39Jesus sa: ”Rull bort steinen.” Men Marta, søsteren til den døde, protesterte: ”Lukten kommer til å være fryktelig, for han har vært død i fire dager.”

40Jesus sa til henne: ”Sa jeg ikke til deg at dersom du tror på meg, skal du få se Guds herlighet?” 41De rullet da steinen bort. Jesus så opp mot himmelen og sa: ”Far i himmelen, takk for at du har hørt meg. 42Selv vet jeg at du alltid hører meg, men av hensyn til alle som står her, sier jeg det likevel, slik at de kan tro at du har sendt meg.” 43Han ropte med kraftig stemme: ”Lasarus, kom ut!” 44Lasarus kom ut inntullet i liksvøpet og med ansiktet dekket av et tørkle. Jesus sa: ”Ta av ham svøpet og la ham gå.”

Det jødiske rådet planlegger å drepe Jesus

45Mange av dem som var sammen med Maria og hadde sett det Jesus gjorde, begynte nå å tro på ham. 46Men noen gikk også til fariseerne11:46 Fariseerne var et religiøst parti blant jødene. og rapporterte det Jesus hadde gjort.

47Da kalte øversteprestene og fariseerne sammen hele Det jødiske rådet11:47 Det jødiske rådet hadde omkring 70 medlemmer og besto av alle de religiøse og politiske lederne i Israel. Rådet fungerte under den romerske okkupasjonen som domstol, men hadde også rett til å bestemme i enkelte politiske spørsmål. for å diskutere situasjonen. De sa: ”Hva skal vi gjøre? Denne mannen gjør jo mange mirakler. 48Dersom vi lar ham fortsette, begynner snart hele folket å tro på ham. Da kommer den romerske armeen til å ødelegge templet og utslette folket vårt.”

49En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: ”Nå er dere desorientert og dumme! 50Selvfølgelig kan vi ikke la hele folket gå til grunne. Det er bedre for alle at ett menneske dør for at hele folket kan bli reddet.”

51Dette sa ikke Kaifas av seg selv. Nei, etter som han var øversteprest dette året, lot Gud ham forutsi at Jesus skulle dø for hele det jødiske folket, 52Ja, ikke bare for det, men også for å samle og forene alle Guds barn som finnes spredt over hele verden. 53Fra den stunden av var de religiøse lederne fast bestemt på å drepe Jesus.

54Derfor gikk ikke Jesus lenger åpent omkring i Judea, men trakk seg bort til utkanten av ørkenen, til byen Efraim, der han oppholdt seg sammen med disiplene.

55Den jødiske påskehøytiden11:55 ”Påske” kommer fra hebraisk ”pésach” eller ”pasách” som betyr ”gå forbi” eller ”skåne”. Jødene sin påske feires til minne om hvordan Gud reddet dem ut av slaveriet i Egypt. Se Andre Mosebok 12:1-27. nærmet seg. Mange tilreisende fra alle distriktene kom til Jerusalem flere dager i forveien for å gå gjennom seremoniene for renselse før påsken begynte. 56De ville gjerne treffe Jesus, og mens de besøkte templet, spurte de hverandre: ”Hva tror dere? Har han ikke tenkt å komme til påskehøytiden?” 57Øversteprestene og fariseerne hadde gitt befaling om at den som visste hvor Jesus holdt hus, straks måtte melde fra om det. De ville arrestere ham.

King James Version

John 11:1-57

1Now a certain man was sick, named Lazarus, of Bethany, the town of Mary and her sister Martha. 2(It was that Mary which anointed the Lord with ointment, and wiped his feet with her hair, whose brother Lazarus was sick.) 3Therefore his sisters sent unto him, saying, Lord, behold, he whom thou lovest is sick. 4When Jesus heard that, he said, This sickness is not unto death, but for the glory of God, that the Son of God might be glorified thereby. 5Now Jesus loved Martha, and her sister, and Lazarus. 6When he had heard therefore that he was sick, he abode two days still in the same place where he was. 7Then after that saith he to his disciples, Let us go into Judæa again. 8His disciples say unto him, Master, the Jews of late sought to stone thee; and goest thou thither again? 9Jesus answered, Are there not twelve hours in the day? If any man walk in the day, he stumbleth not, because he seeth the light of this world. 10But if a man walk in the night, he stumbleth, because there is no light in him. 11These things said he: and after that he saith unto them, Our friend Lazarus sleepeth; but I go, that I may awake him out of sleep. 12Then said his disciples, Lord, if he sleep, he shall do well. 13Howbeit Jesus spake of his death: but they thought that he had spoken of taking of rest in sleep. 14Then said Jesus unto them plainly, Lazarus is dead. 15And I am glad for your sakes that I was not there, to the intent ye may believe; nevertheless let us go unto him. 16Then said Thomas, which is called Didymus, unto his fellowdisciples, Let us also go, that we may die with him. 17Then when Jesus came, he found that he had lain in the grave four days already. 18Now Bethany was nigh unto Jerusalem, about fifteen furlongs off: 19And many of the Jews came to Martha and Mary, to comfort them concerning their brother. 20Then Martha, as soon as she heard that Jesus was coming, went and met him: but Mary sat still in the house. 21Then said Martha unto Jesus, Lord, if thou hadst been here, my brother had not died. 22But I know, that even now, whatsoever thou wilt ask of God, God will give it thee. 23Jesus saith unto her, Thy brother shall rise again. 24Martha saith unto him, I know that he shall rise again in the resurrection at the last day. 25Jesus said unto her, I am the resurrection, and the life: he that believeth in me, though he were dead, yet shall he live: 26And whosoever liveth and believeth in me shall never die. Believest thou this? 27She saith unto him, Yea, Lord: I believe that thou art the Christ, the Son of God, which should come into the world. 28And when she had so said, she went her way, and called Mary her sister secretly, saying, The Master is come, and calleth for thee. 29As soon as she heard that, she arose quickly, and came unto him. 30Now Jesus was not yet come into the town, but was in that place where Martha met him. 31The Jews then which were with her in the house, and comforted her, when they saw Mary, that she rose up hastily and went out, followed her, saying, She goeth unto the grave to weep there. 32Then when Mary was come where Jesus was, and saw him, she fell down at his feet, saying unto him, Lord, if thou hadst been here, my brother had not died. 33When Jesus therefore saw her weeping, and the Jews also weeping which came with her, he groaned in the spirit, and was troubled, 34And said, Where have ye laid him? They said unto him, Lord, come and see. 35Jesus wept. 36Then said the Jews, Behold how he loved him! 37And some of them said, Could not this man, which opened the eyes of the blind, have caused that even this man should not have died? 38Jesus therefore again groaning in himself cometh to the grave. It was a cave, and a stone lay upon it. 39Jesus said, Take ye away the stone. Martha, the sister of him that was dead, saith unto him, Lord, by this time he stinketh: for he hath been dead four days. 40Jesus saith unto her, Said I not unto thee, that, if thou wouldest believe, thou shouldest see the glory of God? 41Then they took away the stone from the place where the dead was laid. And Jesus lifted up his eyes, and said, Father, I thank thee that thou hast heard me. 42And I knew that thou hearest me always: but because of the people which stand by I said it, that they may believe that thou hast sent me. 43And when he thus had spoken, he cried with a loud voice, Lazarus, come forth. 44And he that was dead came forth, bound hand and foot with graveclothes: and his face was bound about with a napkin. Jesus saith unto them, Loose him, and let him go. 45Then many of the Jews which came to Mary, and had seen the things which Jesus did, believed on him. 46But some of them went their ways to the Pharisees, and told them what things Jesus had done.

47¶ Then gathered the chief priests and the Pharisees a council, and said, What do we? for this man doeth many miracles. 48If we let him thus alone, all men will believe on him: and the Romans shall come and take away both our place and nation. 49And one of them, named Caiaphas, being the high priest that same year, said unto them, Ye know nothing at all, 50Nor consider that it is expedient for us, that one man should die for the people, and that the whole nation perish not. 51And this spake he not of himself: but being high priest that year, he prophesied that Jesus should die for that nation; 52And not for that nation only, but that also he should gather together in one the children of God that were scattered abroad. 53Then from that day forth they took counsel together for to put him to death. 54Jesus therefore walked no more openly among the Jews; but went thence unto a country near to the wilderness, into a city called Ephraim, and there continued with his disciples.

55¶ And the Jews’ passover was nigh at hand: and many went out of the country up to Jerusalem before the passover, to purify themselves. 56Then sought they for Jesus, and spake among themselves, as they stood in the temple, What think ye, that he will not come to the feast? 57Now both the chief priests and the Pharisees had given a commandment, that, if any man knew where he were, he should shew it, that they might take him.