Eksempel på mennesker med tro
1Å tro på Gud betyr at vi stoler på at han en dag vil innfri håpet vårt og frelse oss for evig. Vår tro gjør oss overbevist om en virkelighet som vi ennå ikke kan se. 2Mange av forfedrene våre hadde en slik tro og fikk høre av Gud at de var akseptert av ham.
3I tro på Gud forstår vi at hele universet ble skapt på hans befaling. Det som er synlig for våre øyne, ble formet av den usynlige verden.
4I tro på Gud kunne Abel bære fram et bedre offer enn Kain. Gud aksepterte offeret til Abel. Han erklærte Abel for å være skyldfri innfor ham, etter som Abel trodde på Gud. Derfor er troen hos Abel en oppmuntring for oss i dag, til tross for at han for lenge siden er død.11:4 Se Første Mosebok 4:3-10.
5I tro på Gud ble Enok rykket direkte opp til Gud uten å dø. De kunne ikke finne ham lenger, for Gud tok ham til seg.11:5 Se Første Mosebok 5:21-24. Før dette hadde Enok fått høre av Gud at han gledet seg over ham. 6Som dere forstår, det er umulig å glede Gud dersom vi ikke tror og stoler på ham. Den som vil finne ham, må tro at det er en Gud til, og at han belønner dem som virkelig leter etter ham.
7I tro på Gud bygget Noah en båt for å redde sin familie. Gud hadde avslørt for ham at det skulle bli en oversvømmelse, selv om ingen tegn akkurat da tydet på noe slikt. Noah var likevel lydig mot Gud. Som en følge av dette ble resten av menneskene på jorden dømt, mens Noah gjennom troen ble skyldfri innfor Gud.11:7 Se Første Mosebok 6:13-22.
8I tro på Gud var Abraham lydig da Gud sa at han skulle forlate hjemmet og dra til det landet som Gud ville gi ham og etterkommerne hans. Abraham ga seg av sted, uten å vite hvor han ville havne.11:8 Se Første Mosebok 12:1-5. 9Etter som han trodde på Gud, bodde han som en fremmed i det landet Gud hadde lovet ham. Han bodde i telt, det samme gjorde sønnen Isak, og sønnesønnen Jakob, som begge hadde fått det samme løfte av Gud. 10Abraham så nemlig fram til å få bo i byen som er bygd på et evig fundament, den byen som Gud selv er arkitekt og byggmester for.
11I tro på Gud fikk Abraham kraft til å bli far, til tross for at han var å regne som en olding. Hans kone Sara hadde aldri vært i stand til å få barn og var nå blitt rent for gammel. Han stolte på at Gud som hadde gitt løftet, også ville holde det han hadde lovet.11:11 En annen tolkning: Gjennom troen på Gud fikk Sara kraft å bli mor, til tross for at hun aldri hadde kunne få barn og nå var helt for gammel. Hun stolte på at Gud, som hadde gitt henne løftet… Se Første Mosebok 17:15-19. 12Derfor ble Abraham stamfar til et helt folk. Denne ene mannen, som var så godt som død, fikk så mange etterkommere at det var like umulig å telle dem som det er med stjernene på himmelen og sandkornene på havets strand.11:12 Se Første Mosebok 22:17.
13All disse personene som trodde på Gud, døde uten å ha opplevd det som Gud hadde lovet. De hadde bare sett hvordan alt lå og ventet i framtiden. De var takknemlige over Guds løfter. Her på jorden kalte de seg gjester og fremmede. 14Den som ordlegger seg slik, viser at han leter etter et hjemland. 15Dersom deres hjemland hadde vært det landet de kom fra, da kunne de jo vende tilbake dit. 16Men de har lengtet til et bedre land, det landet som finnes i himmelen. Derfor skammer ikke Gud seg for å bli kalt deres Gud. Han har bygd en by som venter i himmelen for alle som tror.
17I tro på Gud kunne Abraham stole på Gud da han ble satt på prøve. Derfor var han beredt til å ofre Isak på alteret, til tross for at Isak var hans eneste11:17 Abraham hadde en annen sønn sammen med sin slavekvinne. Men Isak ble regnet som hans eneste sønn, etter som han var født som et resultat av Guds løfte til Abraham. sønn. 18Gud hadde jo sagt: ”Det er etterkommerne av Isak som skal bli regnet som det folket jeg lovet deg”11:18 Se Første Mosebok 21:12. 19Abraham visste at Gud til og med kunne vekke opp døde. Billedlig talt fikk Abraham Isak tilbake fra de døde.
20I tro på Gud kunne Isak be for sine sønner Jakob og Esau, slik at de fikk del i alle Guds goder i framtiden.
21I tro på Gud kunne Jakob be for begge sønnene til Josef like før han døde, slik at de også fikk del av Guds goder. Lutende mot sin støttestav tilba han Gud.
22I tro på Gud så Josef for seg hvordan Israels folk en dag kunne forlate Egypt. Derfor kunne han på dødsleiet gi sine befalingen om at en gang i framtiden skulle etterkommerne frakte med seg de jordiske levningene av kroppen hans ut av Egypt.
23I tro på Gud klarte foreldrene til Moses å gjemme sitt nyfødte barn i tre måneder. De så at det var et vakkert barn, og var ikke redde til tross for at farao hadde gitt befaling om at alle nyfødte gutter blant Israels folk skulle drepes.
24I tro på Gud nektet Moses seinere som voksen å holde fast på sin status som sønn til datteren av farao. 25Han valgte å lide sammen med Guds folk i stedet for en kort tid å nyte godt av et liv borte fra Guds vilje. 26Han syntes det var mer verdt å lide, på samme måten som Jesus Kristus måtte lide, enn å eie alle skattene i Egypt. Han visste hvilken belønning som ventet ham.
27I tro på Gud dro Moses seinere ut av Egypt. Han var ikke redd for hevnen fra farao, men fortsatte å gå, etter som han i tro opplevde Gud, den usynlige, nær seg.11:27 Se Andre Mosebok 2–3.
28I tro på Gud fikk Moses lære Israels folk å feire påske og stryke blod på dørkarmene, slik at dødsengelen ikke skulle drepe den eldste sønnen i hver familie.11:28 Se Andre Mosebok 12:1-30.
29I tro på Gud kunne Israels folk gå som på tørre landet rett gjennom Rødehavet. Da egypterne fulgte etter, druknet alle sammen.11:29 Se Andre Mosebok 14:21-30.
30I tro på Gud fikk Israels folk murene i Jeriko til å rase sammen, etter at de i sju dager hadde marsjert rundt dem.11:30 Se Josva 6:1-20.
31I tro på Gud reddet den prostituerte Rahab seg. Hun slapp å bli drept sammen med de andre i Jeriko som nektet å tro på Gud, etter som hun hadde tatt imot de israelske spionene som venner.11:31 Se Josva 2:1-16 og 6:22-25.
32Må jeg gjøre listen lenger? Det ville ta altfor lang tid å fortelle om Gideon, Barak, Samson og Jefta, om David, og om Samuel og de andre profetene som bar fram Guds budskap.11:32 Profetenes budskap finnes skrevet ned i Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. 33I tro på Gud kunne alle disse beseire andre riker, skape rettferdighet i landet, og få del i det Gud hadde lovet. De kunne stoppe kjeften på løvene. 34De kunne slokke rasende ild og unngå å bli drept av sverd. Til tross sine svakheter ble de sterke i tro. De fikk kraft til å stride mot fienden og drive hele armeer på flukt. 35I tro kunne de vekke opp døde, slik at kvinner fikk tilbake sine pårørende.
Andre ble torturert til døde, men holdt fast ved troen på Gud. De ville heller dø enn å vende seg bort fra Gud for å bli sluppet fri. De visste at en gang ville de stå opp til et bedre liv. 36Noen ble hånet og pisket, andre ble lenket fast og måtte sitte i fengsel. 37Noen ble steinet til døde, andre ble saget i stykker eller drept med sverd. De gikk omkring kledd i skinn fra sauer og geiter. De var sultne, forfulgt og mishandlet. 38Derfor holdt de til i ødemarken, i fjellene, eller gjemte seg i grotter og huler. Egentlig var de for gode for å leve i denne verden.
39Ingen av disse som jeg nå har regnet opp, fikk se Guds løfte oppfylt. Det til tross for at alle i tro hadde fått høre fra Gud at de var akseptert av ham. 40Gud hadde nemlig en større plan som inkluderer alle som tror. Han ville vente på oss, slik at vi alle en dag kunne bli fullkomne i Guds øyne for alltid.
Le meraviglie della fede
1Che cosʼè la fede? È la completa certezza che quello che si spera si realizzerà. È la piena fiducia in cose che non si vedono.
2Gli uomini di Dio del passato erano famosi per la loro fede.
3Per fede, credendo in Dio, sappiamo che lʼintero universo è stato creato per mezzo della Parola di Dio, e che le cose visibili hanno avuto origine da quelle invisibili.
4Fu per fede che Abele offrì un sacrificio a Dio che piacque al Signore, più di quello di Caino. Per questo Dio lo giudicò giusto e glielo dimostrò, accettando i suoi doni. E nonostante Abele sia morto da tempo, grazie alla fede, parla ancora. 5Anche Enoc ebbe fede in Dio, e per questo Dio lo trasportò in cielo senza che morisse. Infatti di lui le Scritture dicono: «Nessuno lo trovò più, perché Dio lʼaveva preso». Prima che ciò accadesse, Dio aveva detto che Enoc «era vissuto come piaceva al Signore». 6Ora, senza fede, è impossibile piacere a Dio. Chi vuole avvicinarsi a Dio, deve credere che Dio esiste e che ricompensa quelli che sinceramente lo cercano.
Un altro che ebbe fede in Dio fu Noè. Quando seppe da Dio ciò che sarebbe accaduto, benché non ci fossero ancora segni del diluvio, Noè 7gli credette e, senza perdere tempo, costruì lʼarca e salvò la propria famiglia. La fede di Noè era in netto contrasto con il peccato e lo scetticismo del resto del mondo, che per questo fu condannato. Noè, invece, fu dichiarato giusto come possono esserlo tutti quelli che hanno fede.
8Anche Abramo ebbe fede in Dio, e quando il Signore gli ordinò di lasciare la sua casa e di andarsene lontano, in unʼaltra terra che gli aveva promesso, Abramo ubbidì e partì, senza neppure sapere dove andava. 9Per fede, si stabilì nella terra promessa da Dio, vivendo sotto le tende come uno straniero; e così fecero Isacco e Giacobbe, ai quali Dio fece la stessa promessa. 10Abramo si comportò in questo modo, perché aspettava con fiducia che Dio lo portasse in quella città celeste dalle solide fondamenta, della quale Dio è architetto e costruttore.
11Anche Sara ebbe fede, e per questo fu in grado di diventare madre, nonostante lʼetà avanzata, perché capì che Dio, che le aveva fatto questa promessa, lʼavrebbe certamente mantenuta. 12Per questo, da un unico uomo, vecchio decrepito, nacque una discendenza numerosa come le stelle del cielo e come gli infiniti granelli di sabbia lungo la riva del mare.
13Questi uomini di fede, di cui ho parlato, morirono tutti senza aver ottenuto le cose che Dio aveva loro promesso; ma le videro soltanto da lontano e ne furono felici, perché dichiaravano che questo mondo non era la loro vera casa: erano soltanto di passaggio sulla terra, come forestieri in esilio. 14E chi parla così, dimostra chiaramente di essere alla ricerca di una vera patria.
15Se avessero voluto, sarebbero potuti tornare alle cose allettanti di questo mondo, 16ma essi aspiravano ad una patria migliore: una patria in cielo. Perciò Dio non si vergogna dʼessere chiamato il loro Dio, perché in cielo egli ha preparato una città per loro.
17Per fede Abramo, messo alla prova dal Signore, offrì suo figlio Isacco: fu pronto ad uccidere sullʼaltare dei sacrifici il suo unico figlio, 18proprio quello per mezzo del quale Dio aveva promesso di dare ad Abramo un intero popolo di discendenti! 19Ma Abramo era convinto che, se Isacco fosse morto, Dio avrebbe potuto resuscitarlo. E così fu: per quanto ne sapeva Abramo, Isacco era destinato a morire, quindi Dio glielo restituì come se tornasse dalla morte. 20Anche Isacco ebbe fede, e per fede benedisse Giacobbe ed Esaù, i suoi due figli.
21Per fede Giacobbe, moribondo, benedisse ciascuno dei due figli di Giuseppe e, appoggiato al suo bastone, adorò il Signore.
22E fu per fede che Giuseppe, in punto di morte, disse che un giorno Dio avrebbe condotto gli Ebrei fuori dallʼEgitto; ne era così certo che ordinò loro di portarsi dietro le sue ossa, quando sarebbero partiti.
23Anche i genitori di Mosè ebbero fede. Quando videro quantʼera bello il loro bambino, non si lasciarono spaventare dallʼeditto del re e lo nascosero per tre mesi.
24-25Fu per fede che Mosè, quando fu adulto, rifiutò di essere trattato come il figlio della figlia del Faraone. Egli preferì essere maltrattato insieme con il popolo di Dio, piuttosto che vivere bene per poco tempo, ma nel peccato. 26Mosè pensava fosse meglio soffrire per il Cristo promesso, anziché possedere tutti i tesori dʼEgitto, perché aspettava la grande ricompensa che Dio gli avrebbe dato. 27E fu per fede in Dio che lasciò lʼEgitto, senza temere la collera del re: Mosè rimase fermo nella sua decisione come se vedesse il Signore proprio lì accanto a lui. 28Sempre per fede, perché credeva che Dio avrebbe salvato il suo popolo, Mosè ordinò agli Israeliti di uccidere un agnello e di spruzzare il suo sangue sullo stipite della porta delle loro case affinché lʼangelo sterminatore non uccidesse i primogeniti degli Israeliti, come avvenne invece per gli Egiziani.
29Per fede in Dio, gli Israeliti attraversarono il Mar Rosso come se fossero sulla terra asciutta. Quando invece ci provarono gli Egiziani, che li inseguivano, furono tutti inghiottiti dal mare.
30Fu per fede che caddero le mura di Gerico, dopo che gli Israeliti ebbero girato attorno alla città per sette giorni, come Dio aveva loro ordinato. 31Per fede, perché credeva in Dio e nella sua potenza, Raab, la donna di malaffare, non morì come gli altri suoi concittadini che si erano ribellati a Dio, perché aveva fatto buona accoglienza agli esploratori mandati dagli Israeliti.
«Troppo buoni per questo mondo…»
32Ebbene, che devo dire di più? Ci vorrebbe troppo tempo se volessi parlarvi della fede di Gedeone, di Barak, di Sansone, di Iefte, di Davide, di Samuele e di tutti gli altri profeti. 33Tutte queste persone ebbero fede in Dio e, per questo, vinsero battaglie, conquistarono regni, esercitarono la giustizia, videro avverarsi le promesse di Dio, scamparono illesi dalle fauci dei leoni, 34riuscirono a spegnere fuochi violenti e sfuggirono alla lama delle spade. Altri ancora trovarono forza nel momento della debolezza, diventarono valorosi in guerra e misero in fuga eserciti stranieri. 35Per fede, alcune donne riebbero i loro morti, resuscitati. Altri, invece, furono torturati a morte, rifiutando lʼofferta di essere liberati, certi che dopo sarebbero resuscitati ad una vita migliore.
36Alcuni furono derisi, frustati, incatenati e gettati in prigione. 37-38Altri furono massacrati, a colpi di pietre, segati in due o uccisi con la spada. Altri ancora, coperti di pelli di pecora o di capra, vagarono qua e là per deserti e montagne, nascondendosi nelle tane e nelle caverne. Affamati, ammalati, mancanti di tutto, maltrattati, troppo buoni per questo mondo!
39E tutti questi uomini, pur essendo riconosciuti giusti da Dio per la loro fede, non hanno ottenuto tutto ciò che Dio aveva loro promesso. 40Il Signore, infatti, aveva in vista per noi qualcosa di meglio: essi non dovevano raggiungere la mèta perfetta senza di noi.
