Paulus møter lederne i menighetene i Jerusalem
1Etter 14 år kom jeg tilbake til Jerusalem sammen med Barnabas. Titus var også med oss. 2Den gangen reiste jeg dit fordi Gud hadde vist meg at jeg skulle gjøre det. Ved en spesiell anledning møtte jeg lederne i menigheten og fortalte om innholdet i det glade budskap jeg sprer til folk som ikke er jøder. Jeg ville at de skulle anerkjenne undervisningen min, slik at jeg ikke hadde arbeidet, eller fortsatte å arbeide forgjeves blant andre folk. 3De aksepterte undervisningen min. De krevde ikke en gang at min reisekamerat Titus, som ikke er jøde, skulle bli omskåret.
4Spørsmålet om omskjærelse av personer som ikke er jøder, var en av de sakene vi diskuterte. Noen falske troende hadde nemlig lurt seg inn blant oss for å spionere på den friheten vi har i Jesus Kristus. Disse personene ville gjøre oss til slaver under jødiske regler og lover. 5Ikke et øyeblikk ga vi etter og bøyde oss for kravene deres. For vi ville at alle som ikke er jøder, også i framtiden skulle få høre et uforandret budskap om Jesus.
6Lederne for menigheten i Jerusalem aksepterte altså undervisningen min. At disse lederne før hadde vært Jesu nærmeste disipler, teller ikke i denne sammenhengen, for i Guds øyne er alle like. Disse mennene, som nå har så høy anseelse blant de troende, ville altså ikke legge noe til i undervisningen min. 7Tvert imot innså de at jeg hadde fått oppdraget med å spre det glade budskapet om Jesus til folk som ikke er jøder, mens Peter hadde fått oppdraget å arbeide blant jødene. 8Den samme Gud som hadde gitt Peter kraft til å være utsending blant jødene, hadde gitt meg kraft til å arbeide blant folk som ikke er jøder. 9Når da de fremste lederne i menigheten, Jakob, Peter og Johannes, forsto hvilket oppdrag Gud i sin godhet hadde gitt meg, rakte de meg og Barnabas hånden som et tegn på vårt samarbeid. Vi skulle fortsette å arbeide blant folk som ikke er jøder, mens de selv skulle arbeide blant jødene. 10Det eneste de ba oss om, var at vi skulle hjelpe de fattige blant de troende i Jerusalem, og det har jeg virkelig forsøkt å gjøre.
Paulus og Peter blir uenige
11Da Peter kom til Antiokia, ble jeg nødt til åpent å anklage ham, etter som han handlet helt galt. 12Før han kom til oss, brukte han å spise sammen med de troende som ikke var jøder, men etter at andre troende kom hit fra Jakob og menigheten i Jerusalem, våget han ikke lenger å spise sammen med dem som ikke var jøder. Han var redd for å bli uvenn med de representantene som forlangte at alle troende menn som ikke var jøder, måtte bli omskåret. 13De andre troende jødene oppførte seg på samme feige måten. Til og med Barnabas ble dratt med i dette.
14Da jeg så at de handlet stikk i strid med det sanne budskapet om Jesus, sa jeg til Peter mens alle de troende hørte på: ”Du er født jøde, men har nå lenge fulgt skikker som ikke er jødiske i stedet for de jødiske tradisjonene. Hvorfor vil du plutselig nå tvinge dem som ikke er jøder, til å følge jødiske tradisjoner igjen?
15Du og jeg ble født som jøder. Vi er ikke noen ’syndere’ som ikke kjenner til Moseloven2:15 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok.. 16Men vi innså at alle blir skyldfri innfor Gud ved å tro på Jesus Kristus, og ikke gjennom det å være lydige mot loven. Derfor begynte vi selv å tro på Kristus, slik at vi kunne bli skyldfri innfor Gud ved troen på Kristus og ikke på grunn av at vi var lydige mot loven. Ingen kan noen gang bli skyldfri innfor Gud gjennom det å være lydige mot loven.
17Vi som ville bli skyldfri innfor Gud gjennom troen på Kristus, ble altså i jødene sine øyne lik disse ’synderne’ som ikke kjenner til Moseloven. Men betyr det at Kristus har fått oss til å synde? Nei, naturligvis ikke! 18Om jeg derimot bygger opp det jeg har revet ned, og enda en gang forsøker å bli skyldfri gjennom å være lydig mot loven, da blir jeg en virkelig synder. 19Det er jo loven som får meg til å synde, og derfor har jeg forlatt loven, etter som den likevel ikke kunne frelse meg. Ja, jeg døde bort fra loven for å leve for Gud, da jeg lot mitt gamle ego bli spikret fast på korset sammen med Kristus. 20Nå lever jeg selv om mitt gamle ego er avgått ved døden, for Kristus lever i meg. Så lenge jeg lever her på jorden, lever jeg altså gjennom troen på Guds sønn, han som elsket meg og ga livet sitt for å ta straffen for syndene mine på seg. 21Jeg tilhører ikke dem som sier at den nåden Gud viste oss, var uten mening. Om vi kunne lykkes med å være lydige mot hele Moseloven, og gjennom det blitt skyldfri innfor Gud, da trengte ikke Kristus ha gått i døden for oss.”
众使徒接纳保罗
1十四年后，我和巴拿巴又去耶路撒冷，并带了提多同去。 2我是遵照上帝的启示去的。我私下拜会了那些有名望的教会领袖，陈明我在外族人中间所传的福音，免得我过去或是现在的努力都白费了。 3跟我同去的提多虽然是希腊人，但没有人勉强他接受割礼。
4事情的缘由是因为有一些假信徒偷偷混了进来，要窥探我们在基督耶稣里享有的自由，想叫我们做律法的奴隶。 5但为了叫福音的真理常在你们当中，我们丝毫没有向他们妥协。
6至于那些德高望重的教会领袖，他们的地位对我来说无关紧要，因为上帝不以貌取人。他们对我所传的并没有增加什么。 7相反，他们都已看到，上帝差遣了我向外族人传福音，就像祂差遣了彼得向犹太人传福音一样。 8上帝感动了彼得，呼召他做犹太人的使徒，祂也同样感动了我，呼召我做外族人的使徒。 9当时被誉为教会柱石的雅各、彼得和约翰明白了上帝赐给我的恩典之后，就与我和巴拿巴用右手行相交之礼，让我们向外族人传福音，他们向受割礼的人传福音。 10他们只要求我们照顾那些贫困的人，这正是我一向热衷的事。
保罗面责彼得
11后来，彼得到了安提阿，因他做错了事，我就当面责备他。 12从雅各那里来的人还没有抵达之前，彼得和外族的信徒一起吃饭。但那些人抵达以后，彼得因为怕那些坚持行割礼的犹太人批评，就与外族的信徒分开了。 13其他的犹太基督徒也跟着彼得装假，甚至连巴拿巴也随从了他们的虚伪。 14我看见他们不照福音的真理行，就当众对彼得说：“你身为犹太人，如果行事为人像外族人，不像犹太人，又怎能强迫外族人按犹太人的规矩生活呢？”
15我们生来是犹太人，不是外族罪人， 16但我们知道人被称为义人不是靠遵行律法，而是靠信耶稣基督。所以我们信了基督耶稣，以便因信基督而被称为义人，而不是靠遵行律法，因为无人能够靠遵行律法而被称为义人。 17如果我们指望在基督里被称为义人，结果却仍是罪人，难道基督助长罪恶吗？当然不是！
18倘若我重建我所拆毁的东西，就表明我是罪人。 19事实上，我因无法满足律法的要求而向律法死了，不再受它的束缚，使我可以为上帝而活。 20我已经与基督一同被钉在十字架上，现在活着的不再是我，而是基督活在我里面。我现在是靠信上帝的儿子而活着，祂爱我，为我舍命。 21我不废弃上帝的恩典，倘若靠遵行律法可以成为义人，基督的死便毫无意义了。
