1Han sa: ”Kjære søsken og dere som er ledere for folket, hør etter på det jeg har å si til mitt forsvar.” 2Da de hørte at Paulus talte på deres eget språk, ble de enda mer stille. 3Han fortsatte: ”Jeg er jøde, født i byen Tarsus i Kilikia, men oppvokst her i Jerusalem. Jeg hadde Gamaliel som lærer og ble undervist om mye rett og riktig i Moseloven22:3 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok. og alle våre tradisjoner. Min ekstreme fanatisme i livet var å kjempe for Gud, slik som også dere forsøker å gjøre. 4Jeg forfulgte og ville drepe alle som fulgte Jesu vei22:4 Troen på Jesus ble kalt ofte ”veien”, eller ”den sanne veien”.. Jeg lot både menn og kvinner bli bundet og satt i fengsel. 5Dette kan øverstepresten og alle medlemmene i Det jødiske rådet22:5 Det jødiske rådet hadde omkring 70 medlemmer, og besto av alle de religiøse og politiske lederne i Israel. Rådet fungerte under den romerske okkupasjonen som domstol, men hadde også rett til å bestemme i enkelte politiske spørsmål. bevitne. Det var også de som ga meg brev adressert til synagogene22:5 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der. I samme bygg kunne det også finnes en lokal domstol, som hadde rett til å dømme i enklere tilfeller og dele ut straff ved pisking. i Damaskus, for at jeg skulle fengsle menneskene der og føre dem til Jerusalem, hvor de kunne bli straffet.
6Da jeg var på veien til Damaskus, ved middagstiden, og nærmet meg byen, ble jeg plutselig innhyllet av et sterkt lys fra himmelen. 7Jeg falt til jorden og hørte en stemme som sa: ’Saulus, Saulus, hvorfor forfølger du meg?’
8Jeg spurte da: ’Hvem er du, herre?’ og han svarte: ’Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger.’ 9De som var med meg, så lyset, men forsto ikke stemmen som snakket til meg. 10Jeg spurte da: ’Hva skal jeg gjøre, Herre?’ Herren svarte: ’Reis deg opp og gå til Damaskus. Der vil du få vite hvilken oppgave jeg har valgt deg ut til.’ 11Det sterke lyset hadde gjort meg blind, og derfor måtte jeg bli ledet inn til Damaskus av mine ledsagere.
12I Damaskus bodde det en mann som het Ananias. Han var en hengiven jøde og nøye med å følge Moseloven. Derfor var han også godt ansett blant alle jøder i Damaskus. 13Denne mannen kom til meg, stilte seg ved siden meg og sa: ’Saulus, min bror, du skal få ditt syn tilbake!’ Og i samme øyeblikk kunne jeg se.
14Så sa han til meg: ’Våre forfedres Gud har valgt deg ut til å kjenne hans vilje og til å se den Rettferdige22:14 Ananias snakker om Jesus. og høre stemmen hans. 15Nå skal du vitne for alle mennesker og fortelle det du har sett og hørt. 16Tvil ikke, men tilbe Jesus og la deg straks døpe slik at du blir vasket ren fra syndene dine.’
17Senere, da jeg hadde kommet tilbake til Jerusalem og en dag sto og ba i templet, fikk jeg se et syn. 18Jeg så Herren Jesus som sa til meg: ’Skynd deg, forlat straks Jerusalem, for folket her kommer ikke til å tro på det du forteller om meg.’
19’Men, Herre’, innvendte jeg, ’de kjenner meg jo. De vet at jeg i hver eneste synagoge22:19 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der. I samme bygg kunne det også finnes en lokal domstol, som hadde rett til å dømme i enklere tilfeller og dele ut straff ved pisking. har fengslet og pisket dem som trodde på deg. 20Da Stefanus ble drept, han som fortalte om deg til alle, sto jeg ved siden av og mente at de handlet rett. Jeg voktet til og med klærne til dem som steinet ham!’
21Herren Jesus sa til meg: ’Dra bort fra Jerusalem, for jeg vil sende deg langt av sted til andre folk!’ ”
Paulus avslører at han er romersk borger
22Fram til dette punktet i Paulus sin tale hadde folket lyttet rolig, men nå begynte de å rope: ”Drep ham! Pass på at han forsvinner fra jordens overflate! Han har ingen rett til å leve!” 23Folkets rop ble villere og villere. De slet av seg kappene sine og kastet jord opp i luften. 24Kommandanten tok derfor Paulus inn i festningsborgen og ga befaling om at de skulle piske ham til han tilsto sine forbrytelser, slik at de fikk greie på hvorfor folkemassen var så rasende.
25Da de surret Paulus fast for å piske ham, sa han til en offiser som sto der: ”Er det tillatt å piske en romersk borger som ikke er dømt for noe?” 26Da offiseren hørte dette, gikk han til kommandanten og sa: ”Hva er det du tenker å gjøre? Denne mannen er jo romersk borger!” 27Da gikk kommandanten til Paulus og spurte: ”Er det sant at du er romersk borger?”
”Ja”, svarte Paulus, ”det er jeg.”
28”Det er jeg også”, mumlet kommandanten, ”og det kostet meg veldig mange penger!”
”Jeg ble det i fødselen”, svarte Paulus.
29Soldatene som skulle ha pisket og forhørt ham, trakk seg raskt tilbake da de hørte at Paulus var romersk borger. Kommandanten selv ble forskrekket, etter som det var han som hadde gitt befaling om at Paulus skulle bli bundet og pisket.
30Neste dag satte kommandanten Paulus fri fra fengslet og ga befaling om at øversteprestene og Det jødiske rådet22:30 Det jødiske rådet hadde omkring 70 medlemmer og besto av alle de religiøse og politiske lederne i Israel. Rådet fungerte under den romerske okkupasjonen som domstol, men hadde også rett til å bestemme i enkelte politiske spørsmål. skulle samle seg. Han førte Paulus ned fra festningsborgen og stilte han for Det jødiske rådet for å få greie på hva bråket handlet om.
1‘Brothers and fathers, listen now to my defence.’
2When they heard him speak to them in Aramaic, they became very quiet.
Then Paul said: 3‘I am a Jew, born in Tarsus of Cilicia, but brought up in this city. I studied under Gamaliel and was thoroughly trained in the law of our ancestors. I was just as zealous for God as any of you are today. 4I persecuted the followers of this Way to their death, arresting both men and women and throwing them into prison, 5as the high priest and all the Council can themselves testify. I even obtained letters from them to their associates in Damascus, and went there to bring these people as prisoners to Jerusalem to be punished.
6‘About noon as I came near Damascus, suddenly a bright light from heaven flashed around me. 7I fell to the ground and heard a voice say to me, “Saul! Saul! Why do you persecute me?”
8‘ “Who are you, Lord?” I asked.
‘ “I am Jesus of Nazareth, whom you are persecuting,” he replied. 9My companions saw the light, but they did not understand the voice of him who was speaking to me.
10‘ “What shall I do, Lord?” I asked.
‘ “Get up,” the Lord said, “and go into Damascus. There you will be told all that you have been assigned to do.” 11My companions led me by the hand into Damascus, because the brilliance of the light had blinded me.
12‘A man named Ananias came to see me. He was a devout observer of the law and highly respected by all the Jews living there. 13He stood beside me and said, “Brother Saul, receive your sight!” And at that very moment I was able to see him.
14‘Then he said: “The God of our ancestors has chosen you to know his will and to see the Righteous One and to hear words from his mouth. 15You will be his witness to all people of what you have seen and heard. 16And now what are you waiting for? Get up, be baptised and wash your sins away, calling on his name.”
17‘When I returned to Jerusalem and was praying at the temple, I fell into a trance 18and saw the Lord speaking to me. “Quick!” he said. “Leave Jerusalem immediately, because the people here will not accept your testimony about me.”
19‘ “Lord,” I replied, “these people know that I went from one synagogue to another to imprison and beat those who believe in you. 20And when the blood of your martyr22:20 Or witness Stephen was shed, I stood there giving my approval and guarding the clothes of those who were killing him.”
21‘Then the Lord said to me, “Go; I will send you far away to the Gentiles.” ’
Paul the Roman citizen
22The crowd listened to Paul until he said this. Then they raised their voices and shouted, ‘Rid the earth of him! He’s not fit to live!’
23As they were shouting and throwing off their cloaks and flinging dust into the air, 24the commander ordered that Paul be taken into the barracks. He directed that he be flogged and interrogated in order to find out why the people were shouting at him like this. 25As they stretched him out to flog him, Paul said to the centurion standing there, ‘Is it legal for you to flog a Roman citizen who hasn’t even been found guilty?’
26When the centurion heard this, he went to the commander and reported it. ‘What are you going to do?’ he asked. ‘This man is a Roman citizen.’
27The commander went to Paul and asked, ‘Tell me, are you a Roman citizen?’
‘Yes, I am,’ he answered.
28Then the commander said, ‘I had to pay a lot of money for my citizenship.’
‘But I was born a citizen,’ Paul replied.
29Those who were about to interrogate him withdrew immediately. The commander himself was alarmed when he realised that he had put Paul, a Roman citizen, in chains.
Paul before the Sanhedrin
30The commander wanted to find out exactly why Paul was being accused by the Jews. So the next day he released him and ordered the chief priests and all the members of the Sanhedrin to assemble. Then he brought Paul and set him before them.
