1I menigheten i Antiokia var det profeter som bar fram budskap fra Gud, og andre som underviste. Det var: Barnabas, Simeon, som også ble kalt ”den svarte”13:1 På gresk: Niger., Lukius fra Kyréne, Manaen, som var pleiebror til fyrst Herodes, og Saulus. 2En gang da disse mennene tilba Herren og fastet, sa Guds Hellige Ånd: ”Velg ut Barnabas og Saulus til en spesiell oppgave som jeg har valgt dem ut for.” 3Da de hadde fastet og bedt ytterligere en gang, la de hendene på de to og sendte dem ut på oppdraget.
Saulus blir Paulus. Paulus på Kypros
4Etter at Barnabas og Saulus var blitt sendt ut av Guds Hellige Ånd, reiste de ned til Seleukia og seilte over til Kypros. 5Den første byen de kom til, het Salamis. Der fant de fram til de jødiske synagogene13:5 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der. og talte til folket om Jesus. Johannes Markus fulgte med som medarbeider.
6De reiste fra by til by på hele øya og talte. Til slutt kom de til Pafos. Der møtte de en jødisk trollmann som het Barjesus. Han påsto at han kunne bringe budskap fra Gud. 7Han brukte ofte å besøke den romerske landshøvdingen Sergius Paulus, som var en svært klok og forstandig mann.
Landshøvdingen ba nå Barnabas og Saulus hjem til seg, etter som han ville høre budskapet om Jesus. 8Men trollmannen, som også ble kalt Elymas13:8 Elymas betyr ”trollmann” eller ”vis mann”., motarbeidet dette og forsøkte å hindre landshøvdingen fra å tro.
9Da ble Saulus, som også ble kalt Paulus, fylt av Guds Hellige Ånd. Han satte øynene i trollmannen og sa: 10”Du djevelens sønn, full av bedrageri og falskhet, en fiende til alt som er godt, vil du aldri slutte med å forvrenge budskapet om Herren Jesus? 11Men nå har Herren bestemt at du skal bli straffet. Du skal bli totalt blind en tid.”
I samme øyeblikk senket det seg tåke og mørke over trollmannen. Hjelpeløs begynte han å gå omkring og lete etter noen som kunne holde ham i hånden og føre ham fram. 12Da landshøvdingen så det som skjedde, begynte han å tro. Han var helt forundret over det han hadde fått lære om Herren Jesus.
Paulus taler i Antiokia
13Paulus og følget hans reiste fra Pafos og seilte til Perge i provinsen Pamfylia13:13 Pamfylia var en romersk provins i nåværende Tyrkia.. Der forlot de Johannes Markus og reiste tilbake til Jerusalem. 14Barnabas og Paulus fortsatte til Antiokia, en by i provinsen Pisidia13:14 Pisidia var en romersk provins i nåværende Tyrkia..
Da det ble hviledag13:14 I grunnteksten: Sabbat. Jødene sin hviledag er den sjuende dagen i deres uke, altså lørdagen., gikk de til synagogen13:14 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der. for å være med på gudstjenesten. 15Etter den vanlige opplesningen av Moseloven og profetene13:15 Moseloven og profetenes bok er to av delene i den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. Den tredje delen er salmene., snudde forstanderne for synagogen seg mot Paulus og Barnabas og sa: ”Brødre, om dere har noe å bidra med som kan være oss til hjelp, så kom fram og si det!”
16Da reiste Paulus seg, ga tegn til alle om å være stille og sa: ”Israelitter13:16 Israelitter er et annet navn på jødene. Israelitt betyr etterkommere av Israel. Han hadde en sønn som het Juda, og som har gitt navn til jødene., og alle andre her som tilber Gud! Hør på meg!
17Israels Gud valgte seg ut forfedrene våre til å være hans eget folk. Han lot dem bli et stort folk mens de bodde som fremmede i Egypt. I sin tid førte han folket ut derfra på en mektig måte og reddet dem fra slaveriet. 18I 40 år hadde Gud tålmodighet mens de gikk i ørkenen. 19Han utryddet sju folk i Kanaan og ga landet deres til israelittene. 20Alt dette tok omkring 450 år. Etter det lot han forskjellige dommere herske over folket, fram til den tiden da profeten Samuel styrte Israel.
21Folket tigget om å få en konge, og Gud ga dem Saul, som var sønn av Kis, en mann av Benjamins stamme. Han regjerte i 40 år. 22Men Gud avsatte ham og lot David bli konge i stedet. Gud sa om ham: ’Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann som følger min vilje. Han vil gjøre alt det jeg sier til ham.’13:22 Se Første Samuelsbok 13:14. 23Gud lovet kong David at en av etterkommerne hans skulle bli en frelser for Israels folk. Det er dette som nå har blitt virkelighet. Jesus er den som frelser oss.
24Før Jesus trådte fram, forberedte døperen Johannes Israels folk ved å oppfordre alle til å forlate synden, vende om til Gud og la seg døpe. 25Da oppgaven til Johannes nærmet seg slutten, sa han: ’Jeg er ikke den personen som Gud har lovet for å frelse dere. Han kommer etter meg, og han er så mektig at jeg ikke en gang er verdig til å knytte opp remmene på sandalene hans.13:25 Dette var en oppgave for slaver.’
26Hør etter det jeg sier, dere som er etterkommere av Abraham, og alle andre som tilber Gud! Denne frelse gjelder oss alle. 27Folket i Jerusalem og lederne deres forsto ikke hvem Jesus var. De skjønte ikke at han var den som Gud talte om ved profetene, til tross for at de hadde hørt profetene sitt budskap13:27 Profetenes budskap er en av delene i den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. De to andre delene er Moseloven og salmene. bli lest hver uke på hviledagen. Derfor dømte de ham til døden, og gjennom det som skjedde, ble det til virkelighet som Gud hadde forutsagt. 28Ja, til tross for at de ikke kunne finne noen gyldig grunn til å henrette ham, ba de Pilatus om å drepe ham. 29Da de hadde sluttført alt som står i Skriften13:29 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. når det gjelder Jesu død, tok de ham ned fra korset og la ham i en grav.
30Men Gud vakte ham opp fra de døde. 31Jesus viste seg mange ganger i de følgende dagene for dem som hadde fulgt ham fra Galilea til Jerusalem. Det er disse som nå forteller om ham for Israels folk.
32-33Nå har turen kommet til dere. Vi er her for å fortelle de glade nyhetene om at Gud, nettopp i våre dager, har innfridd løftet sitt til forfedrene ved å vekke Jesus opp fra de døde. Det er om ham den andre salmen i Salmenes bok forteller, når den sier:
’Du er min sønn.
I dag har jeg blitt din Far.’13:32-33 Disse ordene er brukt i Midtøsten før i tiden da en konge begynte oppgaven sin, dersom han var lydig mot en annen og større konge. For at vise at den nye kongen representerte den kongen som styrte hele riket, ble de kalt ”far” og ”sønn”. Se Salmenes bok 2:7.
34For Gud hadde lovet at Jesus skulle stå opp fra de døde og aldri mer behøve å dø. Det forklarte han med ordene:
’Jeg skal innfri mitt Hellige og pålitelige løfte og gi dere alt det gode jeg lovet David.’13:34 Se Jesaja 55:3.
35Det løfte han tenkte på, var dette:
’Du skal ikke la din Hellige tjener gå til grunne.’13:35 Se Salmenes bok 16:10.
36Dette løfte handler ikke om David, for da David hadde tjent folket i trå med Guds vilje, døde han, ble begravd, og kroppen hans gikk til grunne. 37Nei, det handler om en annen, en som Gud vakte opp fra de døde, der kroppen ikke gikk til grunne.
38Mine venner, hør etter på det jeg har å si! Det er ved denne mannen, Jesus, som dere kan få tilgivelse for syndene deres. 39Alle som tror på ham, blir skyldfri innfor Gud, noe dere aldri kunne oppnå gjennom det å følge Moseloven13:39 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok.. 40Derfor må dere passe nøye på. Ikke la dere bli rammet av det Gud advarer dere mot ved profetene13:40 Profetene sine budskap finnes skrevet ned i Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.:
41’Pass nøye på, dere som håner sannheten.
Dere vil undre dere og bli til intet.
Jeg vil gjøre noe stort i deres tid,
noe som dere ikke kommer til å tro
den dagen de forteller det for dere.13:41 Se Habakkuk 1:5.’ ”
42Da gudstjenesten var over og Paulus og Barnabas dro fra synagogen, ba folket at de måtte komme tilbake neste uke på hviledagen, slik at de kunne få høre mer. 43Mange jøder, og andre som tilba Israels Gud, passet på å holde seg nær Paulus og Barnabas som talte til dem og oppfordret: ”Fortsett å leve fast forankret i Guds godhet og tilgivelse.”
Paulus sprer budskapet om Jesus til andre enn jødene
44På hviledagen13:44 I grunnteksten: Sabbaten. Jødene sin hviledag er den sjuende dagen i deres uke, altså lørdagen. en uke seinere, kom nesten hele byen for å høre budskapet om Herren Jesus. 45Da de religiøse lederne så alt folket, ble de misunnelse og begynte å håne Paulus og latterliggjøre alt han sa.
46Paulus og Barnabas svarte uten å nøle: ”Dere jøder skulle være de første som fikk sjansen til å høre budskapet om Herren Jesus, men etter som dere avviser tilbudet og gjør dere selv uverdige til det evige livet, så vender vi oss nå til andre folk. 47Det er også det Herren har gitt oss befaling om, for det står i Skriften13:47 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.:
’Jeg har gjort deg til et lys for alle folk,
for at du skal frelse alle på hele jorden.13:47 Se Jesaja 49:6.’ ”
48Da de som ikke var jøder, hørte dette, ble de svært glade og hyllet budskapet om Herren Jesus. Alle som var utsett til evig liv, begynte å tro. 49De glade nyhetene om Herren spredde seg i hele området.
50Men de religiøse lederne hisset opp de høytstående kvinnene som tilba Israels Gud. De ledende mennene i byen satte i gang en forfølgelse mot Paulus og Barnabas og drev dem bort fra området. 51Begge ristet da støvet fra byens gater av føttene sine13:51 Å ”riste støvet av føttene” var en måte å vise at innbyggerne selv fikk ta ansvaret for det de gjorde. og bekymret seg ikke mer for innbyggerne, men fortsatte til byen Ikonium. 52Disiplene ble fylt av glede og Guds Hellige Ånd.
1Now there were in the church that was at Antioch certain prophets and teachers; as Barnabas, and Simeon that was called Niger, and Lucius of Cyrene, and Manaen, which had been brought up with Herod the tetrarch, and Saul. 2As they ministered to the Lord, and fasted, the Holy Ghost said, Separate me Barnabas and Saul for the work whereunto I have called them. 3And when they had fasted and prayed, and laid their hands on them, they sent them away.
4¶ So they, being sent forth by the Holy Ghost, departed unto Seleucia; and from thence they sailed to Cyprus. 5And when they were at Salamis, they preached the word of God in the synagogues of the Jews: and they had also John to their minister. 6And when they had gone through the isle unto Paphos, they found a certain sorcerer, a false prophet, a Jew, whose name was Bar-jesus: 7Which was with the deputy of the country, Sergius Paulus, a prudent man; who called for Barnabas and Saul, and desired to hear the word of God. 8But Elymas the sorcerer (for so is his name by interpretation) withstood them, seeking to turn away the deputy from the faith. 9Then Saul, (who also is called Paul,) filled with the Holy Ghost, set his eyes on him, 10And said, O full of all subtilty and all mischief, thou child of the devil, thou enemy of all righteousness, wilt thou not cease to pervert the right ways of the Lord? 11And now, behold, the hand of the Lord is upon thee, and thou shalt be blind, not seeing the sun for a season. And immediately there fell on him a mist and a darkness; and he went about seeking some to lead him by the hand. 12Then the deputy, when he saw what was done, believed, being astonished at the doctrine of the Lord. 13Now when Paul and his company loosed from Paphos, they came to Perga in Pamphylia: and John departing from them returned to Jerusalem.
14¶ But when they departed from Perga, they came to Antioch in Pisidia, and went into the synagogue on the sabbath day, and sat down. 15And after the reading of the law and the prophets the rulers of the synagogue sent unto them, saying, Ye men and brethren, if ye have any word of exhortation for the people, say on. 16Then Paul stood up, and beckoning with his hand said, Men of Israel, and ye that fear God, give audience. 17The God of this people of Israel chose our fathers, and exalted the people when they dwelt as strangers in the land of Egypt, and with an high arm brought he them out of it. 18And about the time of forty years suffered he their manners in the wilderness. 19And when he had destroyed seven nations in the land of Chanaan, he divided their land to them by lot. 20And after that he gave unto them judges about the space of four hundred and fifty years, until Samuel the prophet. 21And afterward they desired a king: and God gave unto them Saul the son of Cis, a man of the tribe of Benjamin, by the space of forty years. 22And when he had removed him, he raised up unto them David to be their king; to whom also he gave testimony, and said, I have found David the son of Jesse, a man after mine own heart, which shall fulfil all my will. 23Of this man’s seed hath God according to his promise raised unto Israel a Saviour, Jesus: 24When John had first preached before his coming the baptism of repentance to all the people of Israel. 25And as John fulfilled his course, he said, Whom think ye that I am? I am not he. But, behold, there cometh one after me, whose shoes of his feet I am not worthy to loose. 26Men and brethren, children of the stock of Abraham, and whosoever among you feareth God, to you is the word of this salvation sent. 27For they that dwell at Jerusalem, and their rulers, because they knew him not, nor yet the voices of the prophets which are read every sabbath day, they have fulfilled them in condemning him. 28And though they found no cause of death in him, yet desired they Pilate that he should be slain. 29And when they had fulfilled all that was written of him, they took him down from the tree, and laid him in a sepulchre. 30But God raised him from the dead: 31And he was seen many days of them which came up with him from Galilee to Jerusalem, who are his witnesses unto the people. 32And we declare unto you glad tidings, how that the promise which was made unto the fathers, 33God hath fulfilled the same unto us their children, in that he hath raised up Jesus again; as it is also written in the second psalm, Thou art my Son, this day have I begotten thee. 34And as concerning that he raised him up from the dead, now no more to return to corruption, he said on this wise, I will give you the sure mercies of David. 35Wherefore he saith also in another psalm, Thou shalt not suffer thine Holy One to see corruption. 36For David, after he had served his own generation by the will of God, fell on sleep, and was laid unto his fathers, and saw corruption: 37But he, whom God raised again, saw no corruption.
38¶ Be it known unto you therefore, men and brethren, that through this man is preached unto you the forgiveness of sins: 39And by him all that believe are justified from all things, from which ye could not be justified by the law of Moses. 40Beware therefore, lest that come upon you, which is spoken of in the prophets; 41Behold, ye despisers, and wonder, and perish: for I work a work in your days, a work which ye shall in no wise believe, though a man declare it unto you. 42And when the Jews were gone out of the synagogue, the Gentiles besought that these words might be preached to them the next sabbath. 43Now when the congregation was broken up, many of the Jews and religious proselytes followed Paul and Barnabas: who, speaking to them, persuaded them to continue in the grace of God.
44¶ And the next sabbath day came almost the whole city together to hear the word of God. 45But when the Jews saw the multitudes, they were filled with envy, and spake against those things which were spoken by Paul, contradicting and blaspheming. 46Then Paul and Barnabas waxed bold, and said, It was necessary that the word of God should first have been spoken to you: but seeing ye put it from you, and judge yourselves unworthy of everlasting life, lo, we turn to the Gentiles. 47For so hath the Lord commanded us, saying, I have set thee to be a light of the Gentiles, that thou shouldest be for salvation unto the ends of the earth. 48And when the Gentiles heard this, they were glad, and glorified the word of the Lord: and as many as were ordained to eternal life believed. 49And the word of the Lord was published throughout all the region. 50But the Jews stirred up the devout and honourable women, and the chief men of the city, and raised persecution against Paul and Barnabas, and expelled them out of their coasts. 51But they shook off the dust of their feet against them, and came unto Iconium. 52And the disciples were filled with joy, and with the Holy Ghost.
