En Levende Bok

2. Korinter 7:1-16

1Kjære venner, Gud har lovet at vi skal få være hans eget folk. La oss derfor holde oss borte fra all synd, det være seg slikt som gjelder handlinger eller tanker. La oss vise respekt for det Gud har sagt og leve fullt og helt for ham.

Paulus gleder seg over at menigheten angrer

2Jeg ber enda en gang om at dere gir meg plass i hjertene. Jeg har ikke handlet urett, lurt eller utnyttet noen. 3Dette sier jeg ikke for at dere skal føle dere skyldige. Nei, jeg har allerede sagt at jeg elsker dere uansett hva som skjer. 4Jeg stoler fullt og helt på dere og er svært stolt over dere. Nå har dere virkelig oppmuntret meg og gjort meg jublende glad midt i alle vanskelighetene mine.

5Da jeg kom fram til Makedonia, fikk jeg ikke ro over meg. Rundt meg var det stridigheter, og innvendig var jeg fylt av frykt og uro. 6Men Gud, som oppmuntrer den som er nedtrykt, han møtte meg gjennom det at Titus kom. 7Det var ikke bare det at han kom som gjorde meg glad. Nei, det som virkelig gledet meg, var at han selv hadde blitt oppmuntret hos dere. Nå kunne han fortelle at dere lengtet etter besøket mitt, at dere var lei dere over det som hadde skjedd og at dere fortsatt ville meg alt godt.

8Jeg angrer ikke lenger på at jeg sendte mitt første brev til dere, selv om jeg en tid var bekymret for hvordan dere ville reagere på det jeg skrev. Jeg innså at deres fortvilelse snart ville gå over. 9Nå er jeg i stedet glad, ikke for at dere ble lei dere, men fordi deres fortvilelse fikk dere til å vende om til Gud. Deres fortvilelse kom jo av at dere innså at dere hadde handlet galt mot Gud, og derfor skadet jeg ingen ved brevet mitt. 10Den fortvilelsen Gud lar oss kjenne, virker slik at vi vender om til ham og får evig liv. Denne type fortvilelse vil ingen behøve å angre på. Vanlig menneskelig fortvilelse derimot, den driver oss mot døden. 11Husk på så mye godt det har kommet ut av den fortvilelsen Gud lot dere føle. Dere stilte dere straks på min side. Dere ble opprørt over den synden som mannen i menigheten hadde begått. Dere ble urolige for konsekvensene det kunne få. Dere har lengtet etter meg og ville følge rådene mine og straffe den skyldige. Ja, dere gjorde alt for å handle rett. 12Jeg skrev ikke brevet bare med tanke på den mannen som hadde syndet, eller på dere som måtte lide for det han gjorde. Jeg ville også at dere med Guds hjelp skulle innse hvor helhjertet dere egentlig støtter meg.

13Den iveren dere nå viser, har virkelig oppmuntret meg. Dessuten ble jeg veldig glad for Titus sin skyld. Han var så lykkelig og lettet etter å ha truffet dere. 14Jeg hadde allerede før snakket med Titus hvor stolt jeg er over dere, og jeg trengte virkelig ikke å skjemmes over dere. Alt jeg hadde sagt til Titus om dere, viste seg å være sant, akkurat som alt det andre er sant som jeg har sagt. 15Han elsker dere nå mer enn noen gang, etter som han husker med hvilken respekt dere lyttet til ham og var villige til å følge rådene hans. 16Ja, jeg er virkelig glad for at jeg så fullt og helt kan stole på dere.

Ketab El Hayat

كورنثوس الثانية 7:1-16

1فَإِذْ نِلْنَا هَذِهِ الْوُعُودَ، أَيُّهَا الأَحِبَّاءُ، لِنُطَهِّرْ أَنْفُسَنَا مِنْ كُلِّ مَا يُدَنِّسُ الْجَسَدَ وَالرُّوحَ، وَنُكَمِّلِ الْقَدَاسَةَ فِي مَخَافَةِ اللهِ.

فرح بولس بتوبة الكنيسة

2أَفْسِحُوا لَنَا مَكَاناً فِي قُلُوبِكُمْ: فَنَحْنُ لَمْ نُعَامِلْ أَحَداً مُعَامَلَةً ظَالِمَةً، وَلَمْ نُؤْذِ أَحَداً، وَلَمْ نَسْتَغِلَّ أَحَداً. 3لَا أَقُولُ هَذَا لأُدِينَكُمْ. فَإِنَّكُمْ، كَمَا قُلْتُ سَابِقاً، فِي قُلُوبِنَا، حَتَّى إِنَّنَا نَمُوتُ مَعَكُمْ أَوْ نَحْيَا مَعَكُمْ! 4كَبِيرَةٌ ثِقَتِي بِكُمْ، وَعَظِيمٌ افْتِخَارِي بِكُمْ. إِنِّي مُمْتَلِئٌ تَشْجِيعاً وَفَائِضٌ فَرَحاً فِي جَمِيعِ ضِيقَاتِنَا. 5فَإِنَّنَا لَمَّا وَصَلْنَا إِلَى مُقَاطَعَةِ مَقِدُونِيَّةَ، لَمْ تَذُقْ أَجْسَادُنَا طَعْمَ الرَّاحَةِ، بَلْ وَاجَهَتْنَا الضِّيقَاتُ مِنْ كُلِّ جِهَةٍ: إِذْ كَثُرَ حَوْلَنَا النِّزَاعُ، وَزَادَ فِي دَاخِلِنَا الْخَوْفُ. 6إِلّا أَنَّ اللهَ، الَّذِي يُشَجِّعُ الْمَسْحُوقِينَ، أَمَدَّنَا بِالتَّشْجِيعِ بِمَجِيءِ تِيطُسَ إِلَيْنَا، 7لا بِمَجِيئِهِ وَحَسْبُ، بَلْ بِالتَّشْجِيعِ الَّذِي لَقِيَهُ عِنْدَكُمْ. وَقَدْ أَخْبَرَنَا بِشَوْقِكُمْ، وَحُزْنِكُمْ، وَغَيْرَتِكُمْ عَلَيَّ، فَتَضَاعَفَ فَرَحِي. 8فَإِذَا كُنْتُ قَدْ أَحْزَنْتُكُمْ بِرِسَالَتِي إِلَيْكُمْ، فَلَسْتُ نَادِماً عَلَى ذَلِكَ، مَعَ أَنِّي كُنْتُ قَدْ نَدِمْتُ، لأَنِّي أَرَى أَنَّ تِلْكَ الرِّسَالَةَ أَحْزَنَتْكُمْ وَلَوْ إِلَى حِينٍ. 9وَأَنَا الآنَ أَفْرَحُ، لَا لأَنَّكُمْ قَدْ أُحْزِنْتُمْ، بَلْ لأَنَّ حُزْنَكُمْ أَدَّى بِكُمْ إِلَى التَّوْبَةِ. فَإِنَّكُمْ قَدْ أُحْزِنْتُمْ بِمَا يُوَافِقُ مَشِيئَةَ اللهِ، حَتَّى لَا تَتَأَذَّوْا مِنَّا فِي أَيِّ شَيْءٍ. 10فَإِنَّ الْحُزْنَ الَّذِي يُوَافِقُ مَشِيئَةَ اللهِ يُنْتِجُ تَوْبَةً تُؤَدِّي إِلَى الْخَلاصِ، وَلَيْسَ عَلَيْهِ نَدَمٌ. وَأَمَّا حُزْنُ الْعَالَمِ فَيُنْتِجُ مَوْتاً. 11فَانْظُرُوا، إِذَنْ، هَذَا الْحُزْنُ عَيْنُهُ الَّذِي يُوَافِقُ اللهَ، كَمْ أَنْتَجَ فِيكُمْ مِنَ الاجْتِهَادِ، بَلْ مِنَ الاعْتِذَارِ، بَلْ مِنَ الاسْتِنْكَارِ، بَلْ مِنَ الْخَوْفِ، بَلْ مِنَ التَّشَوُّقِ، بَلْ مِنَ الْغَيْرَةِ، بَلْ مِنَ الْعِقَابِ! وَقَدْ بَيَّنْتُمْ فِي كُلِّ شَيْءٍ أَنَّكُمْ أَبْرِيَاءُ مِنْ ذَلِكَ الأَمْرِ.

12إِذَنْ، كَتَبْتُ إِلَيْكُمْ مَا كَتَبْتُهُ سَابِقاً لَا مِنْ أَجْلِ الْمُذْنِبِ وَلا مِنْ أَجْلِ الْمُذْنَبِ إِلَيْهِ، بَلْ لِكَيْ يَظْهَرَ لَكُمْ أَمَامَ اللهِ مَدَى حَمَاسَتِكُمْ لِطَاعَتِنَا. 13لِهَذَا السَّبَبِ قَدْ تَعَزَّيْنَا. وَفَوْقَ تَعْزِيَتِنَا، فَرِحْنَا أَكْثَرَ جِدّاً لِفَرَحِ تِيطُسَ لأَنَّ رُوحَهُ انْتَعَشَتْ بِكُمْ جَمِيعاً. 14فَإِذَا كُنْتُ قَدِ افْتَخَرْتُ لَهُ بِشَيْءٍ فِيمَا يَتَعَلَّقُ بِكُمْ، فَإِنِّي لَمْ أُخْجَلْ؛ وَإِنَّمَا كَمَا كَلَّمْنَاكُمْ فِي كُلِّ شَيْءٍ بِالصِّدْقِ، كَذَلِكَ كَانَ افْتِخَارُنَا بِكُمْ لِتِيطُسَ صَادِقاً أَيْضاً. 15وَإِنَّ مَحَبَّتَهُ تَزْدَادُ نَحْوَكُمْ أَكْثَرَ جِدّاً عِنْدَمَا يَتَذَكَّرُ طَاعَتَكُمْ جَمِيعاً وَكَيْفَ اسْتَقْبَلْتُمُوهُ بِخَوْفٍ وَارْتِعَادٍ. 16إِنِّي أَفْرَحُ بِكَوْنِي وَاثِقاً بِكُمْ فِي كُلِّ شَيْءٍ.