En Levende Bok

2. Korinter 10:1-18

Paulus forsvarer oppdraget som utsending

1Noen av dere beskylder meg for å opptre som en feiging når jeg er hos dere. Modig er jeg bare når jeg er langt unna. Jeg har nå i brevet appellert til dere med den samme mildhet og godhet som vi finner hos Kristus. 2Nå håpet jeg virkelig at jeg skulle slippe å bruke mitt mot og min autoritet når jeg kommer til dere. Det er jeg nemlig beredt til å gjøre dersom jeg må gå imot dem som påstår at jeg blir drevet av egoistiske motiv. 3Visst nok lever jeg her i verden, men jeg kjemper ikke med jordiske metoder. 4Nei, de våpen jeg bruker i min åndelige kamp, er Guds mektige kraft. De som kan bryte ned alle sterke festningsverk som vi i tankene våre bygger opp. 5Jeg bryter ned alle stolte argumenter, alt som går imot det vi vet om Gud. Hver tanke tar jeg til fange og tvinger den til å være lydig mot Kristus. 6Jeg er beredt til å straffe alle dem som fortsatt nekter å være lydige mot Kristus, etter at resten av dere har begynt å være lydig mot ham.

7Problemet med dere er at dere vurderte menneskene på en overfladisk måte. Dere må forstå at jeg og mine medarbeidere tilhører Jesus Kristus like mye som disse som så stolt sier: ”Vi tilhører Kristus”.10:7 Paulus siktet sannsynligvis til den gruppen i menigheten som blir nevnt i Første brev til Korinterne 1:10-12, og til de personene som spredde falsk undervisning. 8Ja, som utsending for Herren Jesus kunne jeg skryte enda mer med den autoritet jeg har fått av ham, en autoritet som er til for å styrke troen deres, ikke for å straffe dere. Jeg ville likevel ikke bli anklaget for noen overdrivelse. 9Jeg vil ikke at det skal virke som om det bare er i brevs form jeg kan opptre med myndighet. 10Noen hos dere sier: ”Brevene hans er fulle av autoritet og kraft, men når han dukker opp i egen person, er han feig, svak og ikke mye å høre på.” 11De som snakker på denne måten, må skjønne at jeg er innstilt på å handle ut fra autoriteten jeg har når jeg er fjernt unna. Den samme autoritet som jeg bruker i brevene mine.

12Jeg kan ikke tenke meg å sammenligne eller likestille meg med de personene som bare framhever seg selv hos dere. De mangler nødvendig selvkritikk og lar ikke andre vurdere det de har utrettet. Så dumt! 13Nei, jeg vil bare rose og ære meg over å ha utført oppdraget som Gud har gitt meg. Han har gjort meg til sin utsending. I det oppdraget inngikk kallet til å nå fram helt til dere. 14Dersom jeg bruker autoriteten min til å advare dere, går jeg likevel ikke ut over oppdraget jeg har fått. Jeg og mine medarbeidere var de første som kom til Korint med det glade budskapet om Kristus. 15For det arbeidet vil jeg ikke innkassere æren som andre troende har utrettet blant dere. Men etter som troen vokser seg sterkere hos dere, håper jeg å kunne arbeide enda mer blant dere. 16Etterpå kan jeg gå videre og spre budskapet om Kristus til nye steder som ligger enda lengre borte en Korint. Da trenger jeg ikke å skryte over det andre har utført som oppdrag fra Gud. 17Det står i Skriften10:17 ”Skriften” for jødene er Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente.: ”Den som vil skryte, han skal skryte over det som Herren har gjort.”10:17 Se Jeremia 9:24. 18Det hjelper ikke å fremheve seg selv. Alle må få sin anerkjennelse av Herren.

Hausa Contemporary Bible

2 Korintiyawa 10:1-18

Bulus ya kāre aikinsa

1Ni Bulus da kaina, ina roƙonku albarkacin tawali’u da sanyin hali na Kiristi, ni da ake yi wa kirari “marar tsanani” a cikinku, amma “mai matsawa” sa’ad da nake rabe da ku! 2Ina roƙonku cewa sa’ad da na zo kada ku tilasta ni in matsa muku, gama na tabbata zan iya tsaya wa waɗanda suka ce abin da muke yi sha’anin duniya ne. 3Ko da yake muna cikin duniya, ba ma yaƙi kamar yadda duniya take yi. 4Makaman da muke yaƙi da su, ba makamai na duniya ba ne. Sai dai na ikon Allah ne, masu rushe wuraren mafaka masu ƙarfi. 5Muna ka da masu gardama da kowane tunanin ɗaga kai da yake kafa kansa gāba da sanin Allah, muna kuma jan hankalin kowa ga bautar Kiristi. 6A shirye muke mu hori kowane rashin biyayya, sa’ad da biyayyarku ta cika.

7Kuna duban abubuwa bisa-bisa ne kawai. In wani ya ganin cewa shi na Kiristi ne, ya kamata yă sāke lura cewa kamar yadda yake na Kiristi, haka mu ma muke. 8Ko da zan yi gadara fiye da kima a game da izinin nan namu, wanda Ubangiji ya bayar saboda inganta ku, ba don rushe ku ba, ba ni da abin jin kunya a ciki. 9Ba na so yă zama kamar ina ƙoƙari in tsorata ku ne da wasiƙuna. 10Gama waɗansu suna cewa, “Wasiƙunsa suna da nauyi da kuma ƙarfi, amma kuwa in ka gan shi, ba shi da wani kwarjini, maganarsa kuma ba kome ba ce.” 11Ya kamata irin waɗannan mutane su gane cewa abin da muke faɗa a cikin wasiƙunmu sa’ad da ba ma nan tare da ku, shi muke aikatawa sa’ad da muke nan.

12Ba za mu yi ƙarfin halin lissafta kanmu, ko mu kwatanta kanmu da waɗansu masu yabon kansu ba. Sa’ad da suke gwada kansu da kansu, da kuma kwatanta kansu da kansu, ba su da hikima. 13Amma mu kam, ba za mu yi taƙama mu zarce iyakarmu ba, sai dai za mu yi taƙama cikin filin da Allah ya ƙayyade mana, filin kuwa ya kai har zuwa wurinku. 14Ba mu wuce gona da iri a taƙamarmu ba, kamar yadda zai zama, da a ce ba mu zo wurinku ba, gama mun kai har wurinku da bisharar Kiristi. 15Fahariyarmu ba fiye da yadda ya kamata take ba, ba tă kuma shafi aikin waɗansu ba. Sai dai muna sa zuciya bangaskiyarku ta riƙa ƙaruwa, ta haka kuma fagen aikinmu a cikinku yă riƙa ƙaruwa ƙwarai da gaske. 16Saboda mu iya yin wa’azin bishara a yankunan da suke gaba da ku. Gama ba ma so mu yi taƙama game da aikin da aka riga aka yi a sashen wani. 17Amma, “Duk mai yin taƙama, sai ya yi taƙama da Ubangiji.” 18Ai, ba mai yabon kansa ake amincewa da shi ba, sai dai wanda Ubangiji ya yaba wa.