En Levende Bok

2 Korintierne 2

1Jeg bestemte meg altså for å ikke reise til dere, så lenge det var en risiko for at besøket mitt skulle ende med at dere ble lei dere. Jeg ville så gjerne selv bli glad over å treffe dere igjen. Dersom jeg først hadde gjort dere lei dere, hvordan kunne dere da gjøre meg glad? Derfor skrev jeg brevet i stedet, slik at jeg seinere kunne komme uten å bli skuffet. Dere er min store glede, og jeg er sikker på at dere vil gjøre meg glad. Jeg var sterkt nedtrykt og bedrøvet da jeg skrev til dere, og tårene rant. Jeg ville jo ikke gjøre dere lei dere, men jeg ville bare vise hvor mye jeg elsker dere.

Tilgi den som har syndet

Den mannen jeg skrev om, har ikke rent personlig skuffet meg. Nei, det er alle dere i menigheten som han har skuffet ved den måten dere handlet på. Det er det vel ingen overdrivelse å si? Mannen har nå blitt straffet nok, etter som nesten alle hos dere var enige i dommen mot ham. Nå er det i stedet tid for å tilgi og oppmuntre, slik at han ikke blir fullstendig knust. Se derfor til at dere møter han med all den kjærlighet dere kan.

I mitt forrige brev skrev jeg at dere skulle straffe mannen. Det skrev jeg for å se om dere tenkte å følge rådene mine. 10 Nå vil jeg at dere slutter å straffe ham. Dersom dere tilgir ham, så gjør jeg det også, om jeg nå har noe å tilgi ham for. Kristus har jo gitt befaling om å tilgi og vil at vi skal leve i harmoni med hverandre. 11 Gjør vi ikke det, kan Satan overliste oss. Vi vet hva han er ute etter.

Paulus besøker i Troas og Makedonia

12 Da jeg kom til byen Troas for å spre det glade budskapet om Herren Jesus Kristus, ga Herren meg mange muligheter til å tale til folket. 13 Jeg kjente meg hele tiden urolig, etter som min medarbeider Titus fortsatt ikke hadde kommet med noen rapport fra dere.[a] Derfor tok jeg avskjed med de troende og reiste videre hit til Makedonia.

Oppdraget til Paulus

14-16 Jeg takker Gud, han som har vunnet seier gjennom det Kristus gjorde, og som har gjort meg til sin slave. Nå må jeg marsjere med i hans triumftog over verden, for å spre det glade budskapet om Kristus til alle mennesker. Mitt arbeid er som aromatisk røkelse som blir ofret til Gud. Til hans ære sprer jeg duften om Kristus til alle mennesker. For dem som tror på budskapet og blir frelst, er dette en duft som feirer livet. De derimot som ikke tror på budskapet og derfor går evig fortapt, opplever det som duften av Guds påminnelse om dagen med straff og døden.[b]

Hvem er da verdige til å utføre et slikt arbeid? 17 Jo, bare den som har fellesskap med Kristus, som er sendt av Gud og ansvarlig for ham. Dere vet at jeg tilhører denne kategorien. Jeg er ikke som visse andre, som sprer budskapet for å tjene penger.

Notas al pie

  1. 2:13 Paulus beskriver lenger framme, i 7:5-16, at Titus kom til ham i Makedonia.
  2. 2:14-16 Bildet er hentet fra et romersk triumftog, der seiersherren viser fram sine krigsfanger. De som nå er hans slaver, må ofre røkelse til hans ære. Andre fanger skal bli henrettet.

The Message

2 Corinthians 2

11-2 That’s why I decided not to make another visit that could only be painful to both of us. If by merely showing up I would put you in an embarrassingly painful position, how would you then be free to cheer and refresh me?

3-4 That was my reason for writing a letter instead of coming—so I wouldn’t have to spend a miserable time disappointing the very friends I had looked forward to cheering me up. I was convinced at the time I wrote it that what was best for me was also best for you. As it turned out, there was pain enough just in writing that letter, more tears than ink on the parchment. But I didn’t write it to cause pain; I wrote it so you would know how much I care—oh, more than care—love you!

5-8 Now, regarding the one who started all this—the person in question who caused all this pain—I want you to know that I am not the one injured in this as much as, with a few exceptions, all of you. So I don’t want to come down too hard. What the majority of you agreed to as punishment is punishment enough. Now is the time to forgive this man and help him back on his feet. If all you do is pour on the guilt, you could very well drown him in it. My counsel now is to pour on the love.

9-11 The focus of my letter wasn’t on punishing the offender but on getting you to take responsibility for the health of the church. So if you forgive him, I forgive him. Don’t think I’m carrying around a list of personal grudges. The fact is that I’m joining in with your forgiveness, as Christ is with us, guiding us. After all, we don’t want to unwittingly give Satan an opening for yet more mischief—we’re not oblivious to his sly ways!

An Open Door

12-14 When I arrived in Troas to proclaim the Message of the Messiah, I found the place wide open: God had opened the door; all I had to do was walk through it. But when I didn’t find Titus waiting for me with news of your condition, I couldn’t relax. Worried about you, I left and came on to Macedonia province looking for Titus and a reassuring word on you. And I got it, thank God!

14-16 In the Messiah, in Christ, God leads us from place to place in one perpetual victory parade. Through us, he brings knowledge of Christ. Everywhere we go, people breathe in the exquisite fragrance. Because of Christ, we give off a sweet scent rising to God, which is recognized by those on the way of salvation—an aroma redolent with life. But those on the way to destruction treat us more like the stench from a rotting corpse.

16-17 This is a terrific responsibility. Is anyone competent to take it on? No—but at least we don’t take God’s Word, water it down, and then take it to the streets to sell it cheap. We stand in Christ’s presence when we speak; God looks us in the face. We get what we say straight from God and say it as honestly as we can.