Korean Living Bible

시편 39

보잘것없는 인생

(다윗의 시. 성가대 지휘자인 여두둔을 따라 부른 노래)

1나는 말하였다.
“내가 내 행위를 조심하고
내 혀로 범죄하지 않으며
악인들이 내 앞에 있는 한
내가 입을 열지 않고
침묵을 지키리라.”
내가 침묵을 지키고
선한 말도 입 밖에 내지 않으니
내 고통이 한층 더하는구나.
내 마음이 속에서 뜨거워지고
생각하면 생각할수록
속이 답답하고 불이 붙는 것 같아
부르짖지 않을 수 없구나.
“여호와여, 내 생의 종말과
수명에 대하여 말씀해 주시고
이 세상의 삶이
얼마나 덧없는 것인지
나에게 알게 하소서.
주께서 내 날을
손바닥 넓이만큼 되게 하셨으니
나의 일생도 주 앞에는
[a]일순간에 불과하며
인간이 잘난 척하지만
한 번의 입김에 지나지 않습니다.
사람이 부산하게
이리저리 뛰어다니지만
그림자에 불과하고
그 하는 일도 헛되며
기를 쓰고 재산을 모으지만
누가 가져갈지 알지 못합니다.

“여호와여,
이제 내가 무엇을 바라겠습니까?
나의 희망은 오직 주께 있습니다.
내 모든 죄에서 나를 구하시고
어리석은 자들의
조롱거리가 되지 않게 하소서.
내가 침묵을 지키고
입을 열지 않는 것은
이 고통이
주께로부터 온 것이기 때문입니다.
10 이제 주의 채찍을
나에게서 거두소서.
주께서 치시므로
내가 거의 죽게 되었습니다.
11 주께서 범죄한 사람을 징계하실 때
그의 소중한 것을
좀먹듯이 소멸하시니
참으로 사람은
한 번의 입김에 불과합니다.
12 “여호와여, 나의 기도를 들으시고
나의 부르짖음에 귀를 기울이소서.
내가 울부짖을 때
나의 눈물을 외면하지 마소서.
나의 모든 조상들처럼
나는 잠시 주와 함께 있는
나그네에 불과합니다.
13 여호와여, 나를 살려 주소서.
내 생명이 떠나 없어지기 전에
내 기력을 되찾게 하소서.”

Notas al pie

  1. 39:5 또는 ‘없는 것 같사오니’

Bibelen på hverdagsdansk

Salme 39

Et råb om hjælp i lidelse

1Til korlederen Jedutun: En sang af David.

Jeg havde besluttet ikke at gøre noget forkert,
    og jeg ville ikke sige noget overilet.
Jeg havde valgt at holde munden lukket,
    når der var gudløse mennesker til stede.
3-4 Derfor tav jeg og sagde ikke et ord,
    men det hjalp bare ikke.
Uroen brændte i mit indre,
    og min frustration voksede.
Jo mere jeg tænkte, jo værre blev det,
    til sidst var jeg nødt til at tale:
„Herre, hjælp mig at indse, at livet er kort,
    dagene synes at flyve af sted.
Mit liv er kort ud fra dit perspektiv,
    et menneskes liv er flygtigt som et vindpust.
        Vi er som skygger, der farer forbi.
Man slider for at samle sig rigdom,
    men ved ikke, hvem der får glæde af det.

Herre, hvad kan jeg forvente af livet?
    Du er mit eneste håb.
Red mig ud af syndens sump,
    så ikke tåberne skal hovere over mig.
10 Herre, jeg har intet at sige til mit forsvar,
    for det er jo dig, som straffer mig.
11 Men Herre, jeg kan ikke holde det ud længere,
    jeg ligger knust under din hånd.
12 Når du straffer folk for deres synder,
    bliver de mast som møl.
Mennesket er jo flygtigt som et åndepust.

13 Hør min bøn, Herre, lyt til mit råb!
    Luk ikke ørerne for min gråd.
Jeg er jo blot en fremmed på jorden,
    en gæst på gennemrejse som mine forfædre.
14 Vend din vrede fra mig, Herre,
    så jeg kan opleve glæden igen,
        før jeg skal herfra.”