1After these things the Lord appointed other seventy also, and sent them two and two before his face into every city and place, whither he himself would come. 2Therefore said he unto them, The harvest truly is great, but the labourers are few: pray ye therefore the Lord of the harvest, that he would send forth labourers into his harvest. 3Go your ways: behold, I send you forth as lambs among wolves. 4Carry neither purse, nor scrip, nor shoes: and salute no man by the way. 5And into whatsoever house ye enter, first say, Peace be to this house. 6And if the son of peace be there, your peace shall rest upon it: if not, it shall turn to you again. 7And in the same house remain, eating and drinking such things as they give: for the labourer is worthy of his hire. Go not from house to house. 8And into whatsoever city ye enter, and they receive you, eat such things as are set before you: 9And heal the sick that are therein, and say unto them, The kingdom of God is come nigh unto you. 10But into whatsoever city ye enter, and they receive you not, go your ways out into the streets of the same, and say, 11Even the very dust of your city, which cleaveth on us, we do wipe off against you: notwithstanding be ye sure of this, that the kingdom of God is come nigh unto you. 12But I say unto you, that it shall be more tolerable in that day for Sodom, than for that city. 13Woe unto thee, Chorazin! woe unto thee, Bethsaida! for if the mighty works had been done in Tyre and Sidon, which have been done in you, they had a great while ago repented, sitting in sackcloth and ashes. 14But it shall be more tolerable for Tyre and Sidon at the judgment, than for you. 15And thou, Capernaum, which art exalted to heaven, shalt be thrust down to hell. 16He that heareth you heareth me; and he that despiseth you despiseth me; and he that despiseth me despiseth him that sent me.
17¶ And the seventy returned again with joy, saying, Lord, even the devils are subject unto us through thy name. 18And he said unto them, I beheld Satan as lightning fall from heaven. 19Behold, I give unto you power to tread on serpents and scorpions, and over all the power of the enemy: and nothing shall by any means hurt you. 20Notwithstanding in this rejoice not, that the spirits are subject unto you; but rather rejoice, because your names are written in heaven.
21¶ In that hour Jesus rejoiced in spirit, and said, I thank thee, O Father, Lord of heaven and earth, that thou hast hid these things from the wise and prudent, and hast revealed them unto babes: even so, Father; for so it seemed good in thy sight. 22All things are delivered to me of my Father: and no man knoweth who the Son is, but the Father; and who the Father is, but the Son, and he to whom the Son will reveal him.
23¶ And he turned him unto his disciples, and said privately, Blessed are the eyes which see the things that ye see: 24For I tell you, that many prophets and kings have desired to see those things which ye see, and have not seen them; and to hear those things which ye hear, and have not heard them.
25¶ And, behold, a certain lawyer stood up, and tempted him, saying, Master, what shall I do to inherit eternal life? 26He said unto him, What is written in the law? how readest thou? 27And he answering said, Thou shalt love the Lord thy God with all thy heart, and with all thy soul, and with all thy strength, and with all thy mind; and thy neighbour as thyself. 28And he said unto him, Thou hast answered right: this do, and thou shalt live. 29But he, willing to justify himself, said unto Jesus, And who is my neighbour? 30And Jesus answering said, A certain man went down from Jerusalem to Jericho, and fell among thieves, which stripped him of his raiment, and wounded him, and departed, leaving him half dead. 31And by chance there came down a certain priest that way: and when he saw him, he passed by on the other side. 32And likewise a Levite, when he was at the place, came and looked on him, and passed by on the other side. 33But a certain Samaritan, as he journeyed, came where he was: and when he saw him, he had compassion on him, 34And went to him, and bound up his wounds, pouring in oil and wine, and set him on his own beast, and brought him to an inn, and took care of him. 35And on the morrow when he departed, he took out two pence, and gave them to the host, and said unto him, Take care of him; and whatsoever thou spendest more, when I come again, I will repay thee. 36Which now of these three, thinkest thou, was neighbour unto him that fell among the thieves? 37And he said, He that shewed mercy on him. Then said Jesus unto him, Go, and do thou likewise.
38¶ Now it came to pass, as they went, that he entered into a certain village: and a certain woman named Martha received him into her house. 39And she had a sister called Mary, which also sat at Jesus’ feet, and heard his word. 40But Martha was cumbered about much serving, and came to him, and said, Lord, dost thou not care that my sister hath left me to serve alone? bid her therefore that she help me. 41And Jesus answered and said unto her, Martha, Martha, thou art careful and troubled about many things: 42But one thing is needful: and Mary hath chosen that good part, which shall not be taken away from her.
Jesus sender ut 72 disipler
1Herren Jesus valgte seg nå ut 72 disipler10:1 I følge en del håndskrifter var det 70 disipler.. Han sendte dem i forveien, to og to, til alle de stedene og byene som han seinere planla å besøke.
2Før de ga seg av sted, sa han: ”Høsten er stor, men arbeiderne er få. Be derfor om at den som har ansvaret for å høste inn avlingen, må sende ut flere arbeidere på feltet. 3Gå nå, og husk at jeg sender dere som lam inn blant ulver. 4Ta ikke med dere noen penger, ingen veske og ingen ekstra sko. Ta vel vare på tiden og ikke stans underveis for å prate.
5Når dere kommer inn i et hus, så skal dere først ønske familien fred fra Gud. 6Om de da fortjener å få del i Guds fred, da vil Gud gi av sin fred. Dersom de ikke fortjener det, da får dere selv beholde den freden dere ønsket dem. 7Bli værende i dette hjemmet og la dem by dere på mat. Dere skal ikke nøle når noen viser dere gjestfrihet, for arbeideren er verd lønnen sin. Ikke flytt fra hus til hus.
8Når dere kommer inn i en by og folket hilser dere velkommen, skal dere takke ja når de byr dere på mat. 9Helbred de syke og si til folket: ’Gud har kommet for å frelse menneskene og gjøre dem til sitt eget folk.10:9 På gresk: Guds rike har kommet nær dere. I v.11 ”Guds rike er nær”.’
10Dersom dere kommer til en by der de ikke vil ta imot dere, da gå ut på gatene og si: 11’Dere har dømt dere selv. Til og med støvet fra gatene deres vil vi riste av føttene våre. En sak skal dere ha klart for dere, og det er at Gud har kommet for å gjøre menneskene til sitt eget folk.’ ”
12”Jeg forsikrer dere”, fortsatte Jesus, ”at til og med byen Sodoma10:12 Sodoma ble tilintetgjort på grunn av innbyggernes synd. Se Første Mosebok 19:1-25. skal slippe billigere unna på dommens dag enn disse stedene som ikke vil hilse dere velkommen. 13Ja, hvor fryktelig skal det ikke bli for dem som bor i Korasin og Betsaida! For dersom de miraklene som jeg har gjort hos dere, hadde blitt gjort i Tyrus og Sidon10:13 Tyrus og Sidon var fønikiske byer ved Middelhavets kyst, nordvest om Galilea. Det finnes flere profetier i Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente, om at de skal gå under på grunn av sin ondskap. Se for eksempel Esekiel 26–28., da hadde menneskene der angret syndene sine og vendt om til Gud for lenge siden. 14Jeg forsikrer dere at på dommens dag skal både Tyrus og Sidon få en mildere straff enn dere! 15Og dere, innbyggerne i Kapernaum, tror dere at dere skal bli opphøyd til himmelen? Nei, ned til helvete skal dere bli styrtet.”
16Så sa han til disiplene: ”Den som hører på dere, han hører på meg, og den som avviser dere, han avviser meg. Men den som avviser meg, han avviser Gud, etter som Gud har sendt meg.”
De 72 disiplene kommer tilbake
17Da de 72 disiplene seinere kom tilbake, kunne de med glede fortelle: ”Herre, til og med de onde åndene var lydige mot oss når vi drev dem ut i ditt navn.”
18”Ja”, sa han til dem, ”jeg så Satan falle ned fra himmelen som en lyn! 19Og jeg har gitt dere makt til å trampe på slanger og skorpioner for å knuse dem,10:19 Slanger og skorpioner var sannsynligvis et bilde på onde ånder. og makt over alle fiendens krefter. Ikke noe skal kunne skade dere. 20Men det viktigste er ikke at de onde åndene er lydige mot dere, man at navnene deres er skrevet opp i himmelen.10:20 Se Andre Mosebok 32:32 og Salmenes bok 69:29, der det er snakk om ”livets bok”, et register over alle som får evig liv.”
21I samme øyeblikk ble Jesus fylt av glede gjennom Guds Hellige Ånd og sa: ”Jeg takker deg Far, du som er Herre over himmelen og jorden, for at du skjuler sannheten for dem som tror seg å være så lærde og kloke, men viser den heller for dem som er som barn. Ja, Far i himmelen, slik har du selv ordnet den saken.”
22Jesus fortsatte: ”Min Far i himmelen har overlatt alt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, med unntak av Far i himmelen, og ingen vet hvem Far i himmelen er, med unntak av Sønnen og de menneskene som Sønnen vil vise ham for.”
23Så vendte han seg spesielt mot sine tolv nærmeste disipler og sa: ”Dere kan være lykkelige som har fått se og oppleve alt dette. 24Jeg sier dere at mange profeter som bar fram Guds budskap10:24 Profetene sine budskap finnes skrevet ned i Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente., og mange konger, har ønsket å se og høre det som dere nå får være med om, men de fikk aldri oppleve det.”
Fortellingen om den gode samaritan
25En dag kom en skriftlærd10:25 De skriftlærde, eller lovlærerne, var eksperter på loven, som er et annet navn for hele den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. for å teste Jesus ved å stille spørsmål. Han sa: ”Mester, hva skal et menneske gjøre for å få evig liv?”
26Jesus svarte: ”Hva sier Moseloven10:26 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok. om dette? Hva lærer budene?”
27Mannen svarte: ” ’Du skal elske Herren, din Gud, av hele ditt hjerte, av hele din sjel, av hele din kraft og av hele din forstand’, og: ’Du skal elske dine medmennesker som deg selv.’ ”10:27 Se Femte Mosebok 6:5 og Tredje Mosebok 19:18.
28”Det er riktig!” sa Jesus. ”Gjør det så skal du få leve!”
29Men mannen, som gjerne ville vise hvor nøye han var med å følge Guds vilje, spurte Jesus: ”Hvem skal egentlig bli regnet som mine medmennesker?”
30Da svarte Jesus med en fortelling. Han sa: ”En jøde, som var på vei fra Jerusalem til Jeriko, ble overfalt av ransmenn. De slet av han klærne, mishandlet ham og dro fra ham halvdød.
31Tilfeldigvis kom en prest forbi. Da han så mannen ligge der, gikk han bare videre uten å hjelpe. 32Etter en stund kom en tempeltjener til åstedet. Han gjorde akkurat det samme som presten. Til tross for at han så mannen ligge der, gikk han bare videre uten å hjelpe.
33Da kom en samaritan10:33 Samaria lå mellom Galilea og Judea. Innbyggerne var jøder som var oppblandet med andre folk. Det rådde fiendskap mellom dem og jødene.. Han var også på reise, og da han så mannen som var mishandlet, ble han fylt av medfølelse. 34Samaritanen gikk fram til den skadde, slo olje og vin over sårene og forbandt skadene. Så løftet han mannen opp på sitt esel og førte ham til en vertshus der han våket over ham hele natten. 35Neste dag, da han måtte reise videre fra vertshuset, betalte han verten et beløp som tilsvarer lønn for to dager, og sa: ’Vær så snill og ta hånd om mannen, og om regningen blir større enn dette, skal jeg betale resten når jeg kommer tilbake.’ ”
36Jesus spurte den skriftlærde: ”Hvem av disse tre mener du oppførte seg som et sant medmenneske mot mannen som var blitt mishandlet?”
37”Den som viste medfølelse naturligvis”, svarte den skriftlærde.
Da sa Jesus: ”Nettopp! Gå av sted og gjør det samme, du også.”
Jesus besøker Maria og Marta
38Da Jesus og disiplene fortsatte reisen sin mot Jerusalem, kom de til en by der de ble invitert hjem til en kvinne som het Marta. 39Marta hadde en søster som het Maria, og hun slo seg straks ned på gulvet og lyttet til det Herren Jesus hadde å si.
40Marta var stresset og tenkte mest på det hun skulle servere gjestene. Derfor gikk hun fram til Jesus og sa: ”Herre, er det ikke urettferdig at min søster bare setter seg ned og hører mens jeg må gjøre alt arbeidet selv? Si til henne at hun skal komme og hjelpe meg.”
41Men Herren sa til henne: ”Kjære Marta, du har så mange og store bekymringer for alt mulig! 42Men egentlig finnes det bare en sak som virkelig er viktig, og Maria har oppdaget hva dette gjelder. Den delen har jeg ikke tenkt å ta fra henne.”
