1Then said the high priest, Are these things so? 2And he said, Men, brethren, and fathers, hearken; The God of glory appeared unto our father Abraham, when he was in Mesopotamia, before he dwelt in Charran, 3And said unto him, Get thee out of thy country, and from thy kindred, and come into the land which I shall shew thee. 4Then came he out of the land of the Chaldæans, and dwelt in Charran: and from thence, when his father was dead, he removed him into this land, wherein ye now dwell. 5And he gave him none inheritance in it, no, not so much as to set his foot on: yet he promised that he would give it to him for a possession, and to his seed after him, when as yet he had no child. 6And God spake on this wise, That his seed should sojourn in a strange land; and that they should bring them into bondage, and entreat them evil four hundred years. 7And the nation to whom they shall be in bondage will I judge, said God: and after that shall they come forth, and serve me in this place. 8And he gave him the covenant of circumcision: and so Abraham begat Isaac, and circumcised him the eighth day; and Isaac begat Jacob; and Jacob begat the twelve patriarchs. 9And the patriarchs, moved with envy, sold Joseph into Egypt: but God was with him, 10And delivered him out of all his afflictions, and gave him favour and wisdom in the sight of Pharaoh king of Egypt; and he made him governor over Egypt and all his house. 11Now there came a dearth over all the land of Egypt and Chanaan, and great affliction: and our fathers found no sustenance. 12But when Jacob heard that there was corn in Egypt, he sent out our fathers first. 13And at the second time Joseph was made known to his brethren; and Joseph’s kindred was made known unto Pharaoh. 14Then sent Joseph, and called his father Jacob to him, and all his kindred, threescore and fifteen souls. 15So Jacob went down into Egypt, and died, he, and our fathers, 16And were carried over into Sychem, and laid in the sepulchre that Abraham bought for a sum of money of the sons of Emmor the father of Sychem. 17But when the time of the promise drew nigh, which God had sworn to Abraham, the people grew and multiplied in Egypt, 18Till another king arose, which knew not Joseph. 19The same dealt subtilly with our kindred, and evil entreated our fathers, so that they cast out their young children, to the end they might not live. 20In which time Moses was born, and was exceeding fair, and nourished up in his father’s house three months: 21And when he was cast out, Pharaoh’s daughter took him up, and nourished him for her own son. 22And Moses was learned in all the wisdom of the Egyptians, and was mighty in words and in deeds. 23And when he was full forty years old, it came into his heart to visit his brethren the children of Israel. 24And seeing one of them suffer wrong, he defended him, and avenged him that was oppressed, and smote the Egyptian: 25For he supposed his brethren would have understood how that God by his hand would deliver them: but they understood not. 26And the next day he shewed himself unto them as they strove, and would have set them at one again, saying, Sirs, ye are brethren; why do ye wrong one to another? 27But he that did his neighbour wrong thrust him away, saying, Who made thee a ruler and a judge over us? 28Wilt thou kill me, as thou diddest the Egyptian yesterday? 29Then fled Moses at this saying, and was a stranger in the land of Madian, where he begat two sons. 30And when forty years were expired, there appeared to him in the wilderness of mount Sina an angel of the Lord in a flame of fire in a bush. 31When Moses saw it, he wondered at the sight: and as he drew near to behold it, the voice of the Lord came unto him, 32Saying, I am the God of thy fathers, the God of Abraham, and the God of Isaac, and the God of Jacob. Then Moses trembled, and durst not behold. 33Then said the Lord to him, Put off thy shoes from thy feet: for the place where thou standest is holy ground. 34I have seen, I have seen the affliction of my people which is in Egypt, and I have heard their groaning, and am come down to deliver them. And now come, I will send thee into Egypt. 35This Moses whom they refused, saying, Who made thee a ruler and a judge? the same did God send to be a ruler and a deliverer by the hand of the angel which appeared to him in the bush. 36He brought them out, after that he had shewed wonders and signs in the land of Egypt, and in the Red sea, and in the wilderness forty years.
37¶ This is that Moses, which said unto the children of Israel, A prophet shall the Lord your God raise up unto you of your brethren, like unto me; him shall ye hear. 38This is he, that was in the church in the wilderness with the angel which spake to him in the mount Sina, and with our fathers: who received the lively oracles to give unto us: 39To whom our fathers would not obey, but thrust him from them, and in their hearts turned back again into Egypt, 40Saying unto Aaron, Make us gods to go before us: for as for this Moses, which brought us out of the land of Egypt, we wot not what is become of him. 41And they made a calf in those days, and offered sacrifice unto the idol, and rejoiced in the works of their own hands. 42Then God turned, and gave them up to worship the host of heaven; as it is written in the book of the prophets, O ye house of Israel, have ye offered to me slain beasts and sacrifices by the space of forty years in the wilderness? 43Yea, ye took up the tabernacle of Moloch, and the star of your god Remphan, figures which ye made to worship them: and I will carry you away beyond Babylon. 44Our fathers had the tabernacle of witness in the wilderness, as he had appointed, speaking unto Moses, that he should make it according to the fashion that he had seen. 45Which also our fathers that came after brought in with Jesus into the possession of the Gentiles, whom God drave out before the face of our fathers, unto the days of David; 46Who found favour before God, and desired to find a tabernacle for the God of Jacob. 47But Solomon built him an house. 48Howbeit the most High dwelleth not in temples made with hands; as saith the prophet, 49Heaven is my throne, and earth is my footstool: what house will ye build me? saith the Lord: or what is the place of my rest? 50Hath not my hand made all these things?
51¶ Ye stiffnecked and uncircumcised in heart and ears, ye do always resist the Holy Ghost: as your fathers did, so do ye. 52Which of the prophets have not your fathers persecuted? and they have slain them which shewed before of the coming of the Just One; of whom ye have been now the betrayers and murderers: 53Who have received the law by the disposition of angels, and have not kept it.
54¶ When they heard these things, they were cut to the heart, and they gnashed on him with their teeth. 55But he, being full of the Holy Ghost, looked up stedfastly into heaven, and saw the glory of God, and Jesus standing on the right hand of God, 56And said, Behold, I see the heavens opened, and the Son of man standing on the right hand of God. 57Then they cried out with a loud voice, and stopped their ears, and ran upon him with one accord, 58And cast him out of the city, and stoned him: and the witnesses laid down their clothes at a young man’s feet, whose name was Saul. 59And they stoned Stephen, calling upon God, and saying, Lord Jesus, receive my spirit. 60And he kneeled down, and cried with a loud voice, Lord, lay not this sin to their charge. And when he had said this, he fell asleep.
Stefanus sin forsvarstale
1Øverstepresten spurte Stefanus: ”Er disse anklagene sanne?”
2Stefanus svarte: ”Kjære brødre og ledere i folket vårt! Hør etter det jeg vil si! Vår mektige og vidunderlige Gud viste seg for vår stamfar Abraham, da han bodde i Mesopotamia før han hadde flyttet til Karan.7:2 Mesopotamia tilsvarte omtrent Irak i vår tid. Karan var en by som lå i nåværende Syria. 3Gud sa til ham: ’Gå ut fra ditt land og dine slektninger og gå til det landet som jeg skal lede deg til.’7:3 Se Første Mosebok 12:1. 4Derfor flyttet Abraham fra landet til kaldeerne og bosatte seg i Karan. Der bodde han til faren hans var død. Siden førte Gud ham videre til det landet der dere nå bor. 5Gud ga ham ingen jord, ikke et eneste lite område, men han lovet at hele landet til slutt skulle tilhøre Abraham og etterkommerne hans. Dette til tross for at Abraham på den tiden ikke hadde noen barn.
6Gud sa også til ham at etterkommerne hans skulle bo i et fremmed land og bli slaver og være undertrykket i 400 år. 7’Men jeg skal straffe det folket som gjør dem til slaver’, sa Gud, ’og etter dette skal de forlate det fremmede landet og tilbe meg på dette stedet.’7:7 Se Første Mosebok 12:7 og 15:13-14 og Andre Mosebok 3:12.
8Gud ga Abraham instruksjoner om at alle gutter i hver familie skulle bli omskåret. Det var et tegn på at de aksepterte den pakten Gud hadde inngått med Abraham. Da Abraham sin sønn som het Isak, var født, ble han omskåret på den åttende dagen. Isak ble seinere far til Jakob7:8 Jakob ble kalt også Israel. Se Første Mosebok 32:27-28., og Jakob ble far til de tolv sønnene som bli regnet som våre stamfedre. 9Disse stamfedrene, altså sønnene til Jakob, var misunnelige på broren sin som het Josef. De solgte Josef som slave til Egypt, men Gud var med ham. 10Først reddet han Josef ut av alle vanskelighetene og lot ham bli en høyt aktet og mektig medarbeider hos farao som var konge i Egypt. Deretter ga Gud Josef en slik visdom at farao utnevnte ham til å styre hele Egypt og ta hånd om den kongelige forvaltningen.
11Etter et tid ble det sultekatastrofer og store lidelser i Egypt og Kanaan, der forfedrene våre bodde. Folket vårt manglet mat. 12Da fikk Jakob høre at det fortsatt var såkorn i Egypt. Derfor sendte han sine sønner dit for å kjøpe såkorn, først en gang og så en gang til. 13På den andre reisen til Egypt avslørte Josef for dem hvem han var, og brødrene ble presentert for farao. 14Noe seinere sendte Josef bud etter faren sin Jakob og hele slekten hans for at de skulle komme til Egypt. Til sammen var de 75 personer. 15Så kom Jakob til Egypt og ble der til han døde, både han og sønnene hans. 16Kroppene deres ble ført til Sikem og ble begravd i den graven som Abraham kjøpte av Hemors sønner.
17Nå nærmet det seg den tiden da Gud skulle innfri løftet sitt til Abraham. Folket vårt hadde vokst kraftig og blitt et stort folk i Egypt. 18Men på denne tiden fikk Egypt en ny konge, en som ikke kjente til Josef.7:18 Se Andre Mosebok 1:8. 19Denne kongen var grusom mot folket vårt og forsøkte ved list å kvitte seg med alle gjennom å tvinge forfedrene våre til å sette ut sine nyfødte barn, slik at de skulle dø.
20I denne tiden ble Moses født. Han var et uvanlig vakkert barn. Foreldrene hans skjulte ham hjemme i tre måneder. 21Til slutt ble han for stor til å gjemme bort. De ble tvunget til å sette ham ut. Da ble han funnet av datteren til farao. Hun adopterte gutten som sin egen sønn. 22Moses fikk den beste utdannelsen noen kunne få i Egypt. Han var handlekraftig og snakket med stor myndighet.
23Da Moses var 40 år, begynte han å gruble over sine røtter og ville lete opp sitt eget folk, israelittene7:23 Israelitter er et annet navn på jødene. Israelitt betyr etterkommere til Israel. Han hadde en sønn som het Juda, og som har gitt navn til jødene., for å hjelpe dem. 24Ved et besøk han gjorde blant sine, fikk han se en egypter som mishandlet en israelitt. Han skyndte seg og kom israelitten til hjelp og hevnet seg ved å drepe egypteren. 25Moses trodde at folket skulle forstå at Gud hadde sendt ham for å sette alle fri, men det gjorde de ikke.
26Neste dag fikk han øye på to israelitter som hadde røket opp i slagsmål. Han forsøkte å mekle mellom dem og sa: ’Dere er jo brødre! Hvorfor vil dere skade hverandre?’ 27Men de som hadde startet slagsmålet, dyttet Moses unna og spurte: ’Hvem har satt deg til leder og dommer over oss? 28Tenker du å drepe meg som du drepte egypteren i går?’7:28 Se Andre Mosebok 2:14. 29Da Moses hørte at det han hadde gjort, var kjent, flyktet han fra Egypt og levde som fremmed i landet Midjan. Der ble han far til to sønner.
30Da han 40 år seinere oppholdt seg i ørkenen, nær fjellet Sinai, viste en engel seg for ham i en brennende tornebusk. 31Moses ble svært forbauset over det han så, og da han gikk nærmere for å undersøke hva det var, ropte Herren til ham: 32’Jeg er dine forfedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.’ Da skalv Moses av frykt og våget ikke å se opp. 33Herren sa til ham: ’Ta av deg sandalene, for du står på hellig jord. 34Jeg har sett lidelsene som mitt folk treller under i Egypt og hørt ropene deres. Nå har jeg kommet for å sette dem fri, og jeg sender deg tilbake til Egypt.’7:34 Se Andre Mosebok 3:5-10.
35Gud sendte altså tilbake den samme mannen, som folket før hadde avvist med ordene: ’Hvem har satt deg til leder og dommer over oss?’. Gjennom engelen som viste seg i tornebusken, ble han valgt ut til leder og redningsmann. 36Moses fikk ved hjelp av mirakler og tegn lede folket ut av Egypt, gjennom Rødehavet og ørkenen i 40 år.
37Det var Moses som bar fram Guds budskap til israelittene og sa: ’Gud skal la en profet lik meg stå opp for dere av deres eget folk.’7:37 Se Femte Mosebok 18:15. 38Det var også Moses som fikk snakke med en engel på fjellet Sinai og formidle engelen sitt budskap til folket da de var i ørkenen. Han fikk ta imot Guds lov, budskapet som gir liv,7:38 Han fikk ta imot Moseloven, eller den jødiske loven, som finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok. og overgi det til oss.
39Men forfedrene våre satte seg opp mot Moses og ville vende tilbake til Egypt. 40De sa til Aron, som var bror til Moses: ’Lag guder til oss som kan lede oss, for denne Moses som førte oss ut av Egypt, ser ut til å ha forsvunnet.’7:40 Se Andre Mosebok 32:1. 41Så laget de en avgud i form av en kalv og ofret til den, glade over det de selv hadde skapt i menneskelig klokskap. 42Da ga Gud opp folket og lot dem tjene solen, månen og stjernene som sine guder! I profetene sin bok7:42 Profetenes bok er en av delene i den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. De to andre delene dere Moseloven og salmene. sier Gud:
’Var det meg dere ofret til i de 40 årene i ørkenen, dere Israels folk?
43Nei, dere drasset omkring på avgudene deres,
teltet til Molok og stjernen til Romfa,
bilder som dere selv gjorde for å kunne tilbe.
Derfor skal jeg fordrive dere til et land bortenfor Babylon.’7:43 Se Amos 5:25-27. Stefanus siterer den greske oversettelsen av Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. Men den har byttet ut Damaskus mot Babylon.
44På reisen gjennom ørkenen hadde forfedrene våre med seg vitnesbyrdets telt7:44 Før Israels folk hadde bygget et virkelig tempel, anvendte de et telt. I det innerste rommet, som ble kalt ”Det aller helligste”, ble det oppbevart en gullkiste, som ble kalt arken. I kisten lå paktstegnet, det vil si steintavlene med de ti budene.. Teltet var laget nøyaktig etter det forbilde som Gud hadde vist Moses. 45Det gikk siden i arv til forfedrene våre. Da Josva erobret landet fra folkene som Gud drev bort, tok de med seg teltet inn i det nye landet. Det ble siden brukt helt til kong Davids tid.
46Gud hadde i sin godhet valgt ut David til å tjene ham, og David ba om å få bygge et tempel for Israels Gud, 47Det ble sønnen hans Salomo som fikk gjøre det. 48Likevel bor ikke den Høyeste i bygninger som menneskene har laget. Gud sier jo i profeten Jesaja:
49’Himmelen er min trone,
og jorden er min foteskammel.
Kan du bygge et tempel til meg som er bedre enn dette?
sier Herren.
Kan du gi meg et sted der jeg kan bo?
50Jeg har jo skapt både himmelen og jorden.’7:50 Se Jesaja 66:1-2.
51Dere gjenstridige skapninger, som nekter å høre på det Gud sier. Dere er som de verste gudsfornektere! Alltid gjør dere motstand mot Guds Hellige Ånd, akkurat som forfedre deres gjorde. 52Si meg navnet på en eneste profet som bar fram Guds budskap og ikke ble forfulgt av forfedrene deres. De drepte til og med dem som forutsa at den Rettferdige7:52 Stefanus taler om Jesus. skulle komme, han som dere nå har forrådt og myrdet. 53Dere var med vilje og vitende ulydige mot Moseloven7:53 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok., til tross for at dere fikk den overrakt fra englenes hender.”
Stefanus bli steinet
54Da de religiøse lederne hørte dette, ble de så rasende på Stefanus at de freste av sinne7:54 På gresk: skar tenner mot ham.. 55Stefanus, som var fylt av Guds Hellige Ånd, så opp mot himmelen og fikk se Guds herlighet og Jesus som sto ved Guds høyre hånd.7:55 Den som står på Guds høyre side, deler hans makt og regjerer sammen med ham. 56Stefanus sa: ”Jeg ser himmelen åpen og Jesus, Menneskesønnen7:56 ”Menneskesønnen” er et hebraisk ord for å si ”av mennesker”. Det var en tittel på Messias, den lovede kongen, hentet fra Daniel 7:13-14., stå ved Guds høyre hånd!”
57Da skrek de høyt og holdt seg for ørene. Så kastet de seg over Stefanus. 58De slepte ham ut av byen for å steine ham. De som anklaget ham, vrengte av seg kappene sine og la dem foran føttene på en ung mann som het Saulus7:58 Saulus ble senere kjent under sitt latinske navn Paulus..
59Mens steinene haglet over Stefanus, ba han: ”Herre Jesus, ta imot min Ånd.” 60Så falt han på kne og ropte: ”Herre, du må ikke anklage dem for denne synden!” Med disse ordene hengende i luften drepe de ham.
