1And after five days Ananias the high priest descended with the elders, and with a certain orator named Tertullus, who informed the governor against Paul. 2And when he was called forth, Tertullus began to accuse him, saying, Seeing that by thee we enjoy great quietness, and that very worthy deeds are done unto this nation by thy providence, 3We accept it always, and in all places, most noble Felix, with all thankfulness. 4Notwithstanding, that I be not further tedious unto thee, I pray thee that thou wouldest hear us of thy clemency a few words. 5For we have found this man a pestilent fellow, and a mover of sedition among all the Jews throughout the world, and a ringleader of the sect of the Nazarenes: 6Who also hath gone about to profane the temple: whom we took, and would have judged according to our law. 7But the chief captain Lysias came upon us, and with great violence took him away out of our hands, 8Commanding his accusers to come unto thee: by examining of whom thyself mayest take knowledge of all these things, whereof we accuse him. 9And the Jews also assented, saying that these things were so. 10Then Paul, after that the governor had beckoned unto him to speak, answered, Forasmuch as I know that thou hast been of many years a judge unto this nation, I do the more cheerfully answer for myself: 11Because that thou mayest understand, that there are yet but twelve days since I went up to Jerusalem for to worship. 12And they neither found me in the temple disputing with any man, neither raising up the people, neither in the synagogues, nor in the city: 13Neither can they prove the things whereof they now accuse me. 14But this I confess unto thee, that after the way which they call heresy, so worship I the God of my fathers, believing all things which are written in the law and in the prophets: 15And have hope toward God, which they themselves also allow, that there shall be a resurrection of the dead, both of the just and unjust. 16And herein do I exercise myself, to have always a conscience void of offence toward God, and toward men. 17Now after many years I came to bring alms to my nation, and offerings. 18Whereupon certain Jews from Asia found me purified in the temple, neither with multitude, nor with tumult. 19Who ought to have been here before thee, and object, if they had ought against me. 20Or else let these same here say, if they have found any evil doing in me, while I stood before the council, 21Except it be for this one voice, that I cried standing among them, Touching the resurrection of the dead I am called in question by you this day.
22And when Felix heard these things, having more perfect knowledge of that way, he deferred them, and said, When Lysias the chief captain shall come down, I will know the uttermost of your matter. 23And he commanded a centurion to keep Paul, and to let him have liberty, and that he should forbid none of his acquaintance to minister or come unto him.
24And after certain days, when Felix came with his wife Drusilla, which was a Jewess, he sent for Paul, and heard him concerning the faith in Christ. 25And as he reasoned of righteousness, temperance, and judgment to come, Felix trembled, and answered, Go thy way for this time; when I have a convenient season, I will call for thee. 26He hoped also that money should have been given him of Paul, that he might loose him: wherefore he sent for him the oftener, and communed with him. 27But after two years Porcius Festus came into Felix’ room: and Felix, willing to shew the Jews a pleasure, left Paul bound.
Paulus for retten
1Fem dager seinere kom øverstepresten Ananias og noen av de religiøse lederne sammen med advokaten Tertullus til Cæsarea for å anklage Paulus for landshøvdingen. 2Da Paulus ble ført inn, begynte Tertullus å legge fram anklagene. Slik lød prosedyren hans:
3”Høyt ærede Feliks! Det er takket være deg at vi jøder kan leve i fred og trygghet. Du har også sett til at vårt folk på alle måter har fått det bedre. Dette er vi alle uendelig takknemlige for. 4Jeg vil ikke ta for mye av tiden din, men jeg ber deg være så vennlig å høre etter på meg mens jeg i korthet legger fram våre anklager. 5Vi har funnet at denne mannen sprer uro og elendighet blant jødene over alt i verden. Han er leder for sekten til nasaréerne24:5 ”Nasareernas sekt” var et økenavn på de troende. Jesus ble kalt ”nasareern”, enten fordi at han kom fra Nasaret, eller fordi han var ”neser”, ”skuddet” fra Isais stamme, se Jesaja 11:1 eller en ”nasir”, en person som lever innviet for Gud.. 6Han har til og med forsøkt å skjende24:6 Paulus var anklaget for å ha tatt med noen som ikke var jøder inn i templet, noe som ville ha gjort templet uverdig i følge den jødiske tradisjonen. templet. Det var derfor vi arresterte ham.24:6 En del håndskrifter legger til: Vi ville dømme ham i følge vår lov, 7 men kommandanten Lysias kom og førte ham bort fra oss med makt. 8 Han forlangte at anklagerne skulle innfinne seg hos deg. 8Dersom du forhører ham, kan du selv få bekreftet at våre anklager er sanne.” 9De andre jødene samtykket og sa at alt som Tertullus hadde prosedert var riktig.
10Landshøvdingen gjorde tegn til Paulus at det var hans tur til å forklare seg. Han begynte sin tale:
”Jeg vet at du har vært dommer for dette folket i mange år. Det føler jeg som en fordel og trygghet når jeg nå skal forsvare meg. 11Du kan lett kontrollere at det ikke er mer enn tolv dager siden jeg kom til Jerusalem for å be i templet. 12Du kan også få bekreftet at jeg i denne tiden ikke har diskutert med noen eller har stelt til uroligheter, det være seg i templet, i synagogene24:12 Synagogen er jødenes bygg for gudstjenester eller den menighet som møtes der. eller ute på gatene. 13Det finnes heller ikke fnugg av bevis for at jeg skulle ha gjort alt dette som disse mennene anklager meg for.
14Jeg erkjenner at jeg tilhører den gruppen som følger Jesu vei24:14 Troen på Jesus ble kalt ofte ”veien”, eller ”den sanne veien”., den gruppen som de kaller en sekt. Gjennom dette tjener jeg våre forfedres Gud, og jeg tror på alt som Gud har sagt i Moseloven og det profetene har skrevet.24:14 Moseloven og profetenes bok er to av delene i den jødiske Skriften, det vil si Bibelens første del, den som vi kaller Det gamle testamente. Den tredje delen er salmene. 15Jeg tror, akkurat som disse mennene, at Gud en dag skal la alle stå opp fra de døde, noen til evig straff, noen til evig liv. 16Derfor gjør jeg mitt beste for alltid å ha en ren samvittighet for Gud og mennesker.
17Etter å ha vært borte fra byen i flere år, vendte jeg tilbake til Jerusalem med penger for å hjelpe jødene og for å ofre til Gud. 18Det var i templet de fikk øye på meg. Jeg holdt nettopp på å avslutte seremonien for renselse. Det var ikke noen folkemasse rundt meg, og ikke antydning til uro. 19Noen jøder fra provinsen Asia24:19 Provinsen Asia var en romersk provins i nåværende Tyrkia. var der. Det var egentlig de som burde stått her i dag dersom de mente å ha noe å anklage meg for. 20Når de ikke er her, må du ta til takke med å høre hva de som er på plass, har å anklage meg for. De kan fortelle hvilken forbrytelse Det jødiske rådet24:20 Det jødiske rådet hadde omkring 70 medlemmer og besto av alle de religiøse og politiske lederne i Israel. Rådet fungerte under den romerske okkupasjonen som domstol, men hadde også rett til å bestemme i enkelte politiske spørsmål. fant meg skyldig til. 21Jeg tror ikke de har noe annet å anklage meg for enn det som jeg høyt og tydelig ga uttrykk for da jeg sto foran dem: ’Jeg står her for retten i dag på grunn av troen min på at døde står opp igjen!’ ”
22Feliks, som visste en hel del om Jesu vei, utsatte rettsforhandlingene og sa: ”La oss vente til kommandanten Lysias kommer hit fra Jerusalem. Da skal jeg dømme i saken.”
23Han sendte Paulus tilbake til fengslet, og sa til vaktene at de skulle behandle ham mildt. De fikk også befaling om å la vennene til Paulus besøke ham, og at de kunne gi ham alt han trengte.
24Noen dager seinere kom Feliks, som var landshøvding, tilbake sammen med sin kone som het Drusilla, og var jødinne. Han ba om å få Paulus hentet, fordi han ville at han skulle fortelle mer om troen på Jesus som Messias, den lovede kongen. 25Da Paulus begynte å snakke om å leve etter Guds vilje, om å avstå fra enkelte ting, og om at Gud en dag vil dømme alle mennesker, ble Feliks redd og sa: ”Dette holder for i dag. Nå kan du gå. Når jeg har god tid, skal jeg sende bud etter deg igjen.”
26Feliks sendte virkelig bud på Paulus gang etter gang for å snakke med ham. Det var nok helst for at han håpet at Paulus skulle bestikke ham. 27Slik fortsatte det i to år. Da sluttet Feliks som landshøvding og fikk en etterfølger som het Porkius Festus. Etter som Feliks ville holde seg godt inne med jødene, lot han Paulus bli igjen i fengslet da han sluttet som landshøvding.
