1Then came he to Derbe and Lystra: and, behold, a certain disciple was there, named Timotheus, the son of a certain woman, which was a Jewess, and believed; but his father was a Greek: 2Which was well reported of by the brethren that were at Lystra and Iconium. 3Him would Paul have to go forth with him; and took and circumcised him because of the Jews which were in those quarters: for they knew all that his father was a Greek. 4And as they went through the cities, they delivered them the decrees for to keep, that were ordained of the apostles and elders which were at Jerusalem. 5And so were the churches established in the faith, and increased in number daily. 6Now when they had gone throughout Phrygia and the region of Galatia, and were forbidden of the Holy Ghost to preach the word in Asia, 7After they were come to Mysia, they assayed to go into Bithynia: but the Spirit suffered them not. 8And they passing by Mysia came down to Troas. 9And a vision appeared to Paul in the night; There stood a man of Macedonia, and prayed him, saying, Come over into Macedonia, and help us. 10And after he had seen the vision, immediately we endeavoured to go into Macedonia, assuredly gathering that the Lord had called us for to preach the gospel unto them. 11Therefore loosing from Troas, we came with a straight course to Samothracia, and the next day to Neapolis; 12And from thence to Philippi, which is the chief city of that part of Macedonia, and a colony: and we were in that city abiding certain days. 13And on the sabbath we went out of the city by a river side, where prayer was wont to be made; and we sat down, and spake unto the women which resorted thither.
14¶ And a certain woman named Lydia, a seller of purple, of the city of Thyatira, which worshipped God, heard us: whose heart the Lord opened, that she attended unto the things which were spoken of Paul. 15And when she was baptized, and her household, she besought us, saying, If ye have judged me to be faithful to the Lord, come into my house, and abide there. And she constrained us.
16¶ And it came to pass, as we went to prayer, a certain damsel possessed with a spirit of divination met us, which brought her masters much gain by soothsaying: 17The same followed Paul and us, and cried, saying, These men are the servants of the most high God, which shew unto us the way of salvation. 18And this did she many days. But Paul, being grieved, turned and said to the spirit, I command thee in the name of Jesus Christ to come out of her. And he came out the same hour.
19¶ And when her masters saw that the hope of their gains was gone, they caught Paul and Silas, and drew them into the marketplace unto the rulers, 20And brought them to the magistrates, saying, These men, being Jews, do exceedingly trouble our city, 21And teach customs, which are not lawful for us to receive, neither to observe, being Romans. 22And the multitude rose up together against them: and the magistrates rent off their clothes, and commanded to beat them. 23And when they had laid many stripes upon them, they cast them into prison, charging the jailor to keep them safely: 24Who, having received such a charge, thrust them into the inner prison, and made their feet fast in the stocks.
25¶ And at midnight Paul and Silas prayed, and sang praises unto God: and the prisoners heard them. 26And suddenly there was a great earthquake, so that the foundations of the prison were shaken: and immediately all the doors were opened, and every one’s bands were loosed. 27And the keeper of the prison awaking out of his sleep, and seeing the prison doors open, he drew out his sword, and would have killed himself, supposing that the prisoners had been fled. 28But Paul cried with a loud voice, saying, Do thyself no harm: for we are all here. 29Then he called for a light, and sprang in, and came trembling, and fell down before Paul and Silas, 30And brought them out, and said, Sirs, what must I do to be saved? 31And they said, Believe on the Lord Jesus Christ, and thou shalt be saved, and thy house. 32And they spake unto him the word of the Lord, and to all that were in his house. 33And he took them the same hour of the night, and washed their stripes; and was baptized, he and all his, straightway. 34And when he had brought them into his house, he set meat before them, and rejoiced, believing in God with all his house. 35And when it was day, the magistrates sent the serjeants, saying, Let those men go. 36And the keeper of the prison told this saying to Paul, The magistrates have sent to let you go: now therefore depart, and go in peace. 37But Paul said unto them, They have beaten us openly uncondemned, being Romans, and have cast us into prison; and now do they thrust us out privily? nay verily; but let them come themselves and fetch us out. 38And the serjeants told these words unto the magistrates: and they feared, when they heard that they were Romans. 39And they came and besought them, and brought them out, and desired them to depart out of the city. 40And they went out of the prison, and entered into the house of Lydia: and when they had seen the brethren, they comforted them, and departed.
Timoteus blir medarbeider til Paulus og Silas
1Paulus og Silas kom først til Derbe og så til Lystra. Der møtte de en disippel som het Timoteus. Han var en ung mann, sønn til en kristen16:1 ”Kristen” betyr ”tilhører Kristus”. jødinne som var gift med en mann som ikke var jøde, og altså far til Timoteus. 2De troende i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si om Timoteus. 3Paulus ville derfor at han skulle bli med på reisen deres. Av hensyn til jødene i området omskar han Timoteus før de reiste videre, etter som alle visste at far hans ikke var jøde.
4De reiste fra by til by og fortalte om det utsendingene og lederne i menighetene i Jerusalem hadde besluttet når det gjaldt troende fra andre folk, og hvilke regler de skulle følge. 5Menighetene ble styrket i troen, og for hver dag økte antallet på de troende.
Paulus blir kalt til Makedonia
6Paulus og følget hans reiste nå gjennom Frygia og Galatia, etter som Guds Hellige Ånd hadde sagt at de ikke skulle spre budskapet om Jesus i provinsen Asia denne gangen. 7Da de etter en tid kom fram til grensen mot Mysia, tenkte de å gå nordover mot Bitynia, men Jesu Ånd tillot dem ikke å reise dit.16:7 Frygia, Galatia, Asia, Mysia og Bitynia var romerske provinser i nåværende Tyrkia. 8De fortsatte derfor gjennom Mysia og kom til byen Troas.
9Der fikk Paulus se et syn om natten. Han så en mann fra Makedonia16:9 Makedonia var en romersk provins i nåværende Hellas. stå og rope på ham: ”Kom over til Makedonia og hjelp oss.” 10Derfor bestemte vi oss straks for å reise over til Makedonia, etter som vi forsto at Gud ville at vi skulle fortelle de glade nyhetene om Jesus også der.16:10 Lukas, forfatteren til boken, hadde nå kommet med i gruppen og skrev derfor i ”vi” form.
Lydia fra Tyatira begynner å tro på Jesus
11Vi gikk ombord i en båt som lå i Troas og seilte rett over til øya Samotrake og neste dag videre til Neapolis. 12Så fortsatte vi til Filippi, som er en romersk koloni og en av de viktige byene i Makedonia. Der stanset vi i flere dager.
13Da det ble hviledag16:13 I grunnteksten: Sabbaten. Jødene sin hviledag er den sjuende dagen i deres uke, altså lørdagen., gikk vi ut av byen og ned til en elvebredd, der vi trodde de brukte å samle seg for å be på hviledagen. Vi satte oss ned og snakket med kvinnene som var kommet dit. 14En av dem het Lydia. Hun kom fra byen Tyatira og handlet med purpurstøy16:14 Et kostbart tøy i mørkerød farge som er blitt brukt av konger og andre rike personer.. Hun var ikke jødinne, men tilba Israels Gud. Mens hun nå lyttet til oss, åpnet Herren Gud hjertet hennes, slik at hun tok imot alt som Paulus sa. 15Hun lot seg døpe sammen med alle i huset sitt, og etterpå sa hun: ”Nå når dere ser at jeg virkelig tror på Herren Jesus, da må dere komme og bo hos meg.” Hun ga seg ikke før vi gjorde som hun sa.
Paulus og Silas blir kastet i fengsel
16Da vi en dag var på vei til stedet der de brukte å be, møtte vi en slavejente som var besatt av en ond Ånd. Hun kunne spå mennesker og sopte inn mye penger til eierne sine. 17Jenten fulgte etter og ropte til Paulus og oss andre: ”Disse mennene er tjenere av den høyeste Guden og har kommet for å vise dere veien til frelse.”
18Dette gjentok seg hver eneste dag, helt til Paulus en dag ble så irritert at han snudde seg om og sa til den onde ånden i henne: ”I kraften fra Jesus Kristus befaler jeg deg å fare ut av henne.” Straks forlot den onde ånden henne.
19Da eierne hennes så at de ikke lenger kunne tjene penger på jenta, grep de Paulus og Silas og slepte dem for byretten som holdt til på torget. 20De førte Paulus og Silas fram for de romerske dommerne og sa: ”Disse jødene snur opp ned på hele byen. 21De lærer folket å gjøre slikt som er imot den romerske loven.”
22Hele folkemassen begynte å angripe Paulus og Silas. Dommerne ga befaling om at de skulle kle av dem og slå dem med pisken. 23De ble slått hardt og etterpå kastet i fengsel. Fangevokteren fikk befaling om å holde streng vakt over dem. 24Han tok derfor ingen sjanser, men plasserte dem i den innerste cellen. Der låste han fast føttene deres i en solid trestokk.
25Omkring midnatt satt Paulus og Silas og ba og sang lovsanger til Gud, mens de andre fangene lyttet. 26Da kom det plutselig et jordskjelv, som var så kraftig at fengslet ristet helt ned i grunnmuren. I samme øyeblikk sprang alle dørene opp, og lenkene falt av fangene. 27Da våknet fangevokteren. Da han fikk se at alle dørene til fengslet sto vidt åpne, trodde han at fangene hadde rømt og dro sverdet sitt for å ta sitt eget liv.
28Paulus ropte til ham: ”Stopp! Ikke gjør deg noe farlig! Alle sammen er her!”
29Da ba den vettskremte fangevokteren om lys og løp inn og kastet seg på kne foran Paulus og Silas. 30Så førte han dem ut av cellen og spurte: ”Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?”
31De svarte: ”Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, både du og din familie.”
32Paulus og Silas fortalte budskapet om Herren Jesus for fangevokteren og hele familien hans. 33Fangevokteren tok straks hånd om dem og vasket sårene deres, til tross for at det var midt på natten. Og før natten var over, hadde hele familien latt seg døpe! 34Etterpå tok fangevokteren med seg Paulus og Silas opp til hjemmet sitt og bød på mat. Både han og familien var overlykkelige over at de hadde kommet til tro på Gud.
35Neste morgen sendte dommerne sine medarbeidere til fengslet for å meddele at mennene skulle slippes fri. 36Fangevokteren fortalte dette til Paulus og sa: ”Dommerne har besluttet til å gi dere fri, så nå trenger dere ikke å sitte her lenger. Gå i fred!”
37Paulus svarte: ”Å, nei! Så lett kommer de ikke fra det! Uten lov og rett har de pisket oss offentlig og satt oss i fengsel til tross for at vi er romerske borgere. Og nå vil de at vi skal forlate fengslet i hemmelighet. Aldri! Be dem komme hit og selv sette oss fri.”
38Medhjelperne fortalte da dette til dommerne. Da de hørte at Paulus og Silas var romerske borgere, ble de skremt. 39Straks kom de til fengslet og begynte å unnskylde seg. De førte dem ut og bønnfalt dem om å forlate byen. 40Paulus og Silas gikk først til huset der Lydia bodde. Der møtte de alle de troende og oppmuntret dem. Deretter reiste de videre.
