Knijga O Kristu

Hebrejima 6:1-20

1Prestanimo zato stalno iznova ponavljati temeljna znanja o Kristu. Pođimo radije dalje i sazrijevajmo u razumijevanju. Ne moramo opet počinjati ispočetka, o važnosti odvraćanja od mrtvih djela i o vjeri u Boga. 2Ne trebaju vam više upute o krštenjima, polaganju ruku, uskrsnuću od mrtvih i vječnome sudu. 3Pođimo stoga, uz Božje dopuštenje, dalje.

4Nije moguće da se ponovno obrate oni koji su već bili prosvijetljeni i okusili nebeski dar te postali dionicima Svetoga Duha, 5koji su okusili dobru Božju riječ i silu budućega svijeta, 6a zatim su otpali od Boga. Oni se ne mogu ponovno obratiti jer svojim postupcima sami iznova pribijaju Sina Božjega na križ i izvrgavaju ga ruglu.

7Jer kad se zemlja natopi kišom što na nju često pada i kad rađa dobrim plodovima korisnima rataru, prima blagoslov od Boga. 8Ali rastu li na njoj samo trnje i drač, odbačena je, pod prokletstvom, i bit će spaljena.

9Iako tako govorimo, uvjereni smo, dragi moji, da je s vama dobro i da ste na putu spasenja. 10Jer Bog nije nepravedan. Neće zaboraviti vaše djelo: da ste mu iskazali ljubav brinući se o drugoj braći, što i sada činite. 11Žarka nam je želja da sve do konca budete tako gorljivi da se ispuni vaša nada. 12Tako nećete duhovno otupjeti i postati ravnodušnima, nego slijediti primjer onih koji su zbog svoje vjere i strpljivosti postali baštinicima Božjih obećanja.

Božje obećanje daje nadu

13Kad je Bog Abrahamu dao obećanje, kako se nije imao zakleti kime većim, zakleo se samim sobom:

14“Izobilno ću te blagosloviti

i dat ću ti brojne potomke.”6:14 Postanak 22:17.

15Abraham je strpljivo čekao i dočekao da Bog ispuni obećanje.

16Ljudi se uvijek zaklinju nekime tko je veći od njih te tako zakletvom, kao potvrdom istine, završavaju svaku raspravu. 17Bog je zakletvom zajamčio baštinicima svojih obećanja da neće promijeniti odluku. 18Bog nam je dao svoje obećanje i svoju zakletvu. To dvoje ne može se promijeniti zato što Bog ne može prevariti. Stoga se mi koji smo se njemu utekli možemo hrabro držati nade koju nam je dao.

19To je pouzdanje poput čvrstog i pouzdanog sidra našim dušama. Uvodi nas iza zastora, u nebo, u Božje svetište. 20Isus je onamo već ušao za nas. Postao je vječnim Velikim svećenikom, sličan Melkisedeku.

En Levende Bok

Hebreerne 6:1-20

En moden tro

1La oss derfor slippe å gjenta det første vi måtte lære om Jesus Kristus. Det er tid til å gå videre til den undervisningen som passer for de mer modne. Vi vil ikke på nytt begynne fra begynnelsen med å undervise om elementære grunnsetninger som: At de skal forlate sine onde handlinger og tro på Gud. 2At de skal la seg døpe til fellesskap med Kristus. At de troende skal be og legge hendene på den døpte.6:2 På gresk: læren om dåp og håndspålegging. Ordet dåp står i flertall. Undervisningen handlet altså om forskjellen mellom forskjellige jødiske seremonier for å bli renset og dåpen sammen med Jesus Kristus. Handspåleggingen handlet om at de troende la hendene på de døpte for at de skulle få Guds Ånd. Se Apostlenes gjerninger – historien om de første troende 19:5,6. Men de la også hendene på folk da de ba for syke, eller da noen skulle innvies til en oppgave i menigheten. At dere er kjent med at de døde skal stå opp igjen. At alle som ikke tror på Gud, skal få evig straff. 3La oss nå gå videre i vår undervisning, dersom Gud tillater det.

Advarsel mot å forlate Jesus Kristus

4-6De personene som har forlatt troen på Jesus Kristus, kan vi ikke få til å vende tilbake. Nei, dersom de en gang har tatt imot det sanne budskapet, fått del i Guds gave og Ånd, fattet hvor godt Guds budskap er og opplevd kreftene i den kommende verden, men likevel forlater Kristus, da kan vi ikke få dem til å vende tilbake. Ved det de gjør, spikrer de på nytt Guds sønn til korset og vil latterliggjøre hans vei til korset.

7Et troende menneske er som en åker. Dersom åkeren suger til seg regnet som faller og gir bonden god avling, da vil Gud være god mot den. 8Men dersom åkeren bare gir tistler og tornekratt, da er den verdiløs, og risken er stor for at Gud en dag forkaster åkeren og svir den av.

9Nå tror vi ikke, kjære venner, at det er så dårlig stelt med dere, selv om vi snakker på denne måten. Tvert imot er vi sikre på at dere er på vei til å bli frelst for evig. 10Gud er ikke urettferdig, men husker hvor hardt dere har arbeidet for ham. Han ser hvor mye dere elsker ham, etter som dere stadig hjelper dem som tilhører Gud. 11Fortsett derfor å gjøre alt dette med den samme iver, slik at Gud en dag kan oppfylle håpet deres og frelse dere for evig. 12Vær ikke late og likegyldige, men ta som ideal dem som gjennom tro og tålmodighet får del i alt det gode Gud har lovet.

Gud holder løftene sine

13En av de som fikk et slikt løfte fra Gud, var Abraham. Gud sverget ved seg selv, etter som det ikke var noen høyere å sverge ved. 14Han sa: ”Jeg vil gi deg av alt det gode som er mitt og la dine etterkommere bli så mange at ingen kan telle dem.”6:14 Se Første Mosebok 22:17. 15Abraham ventet med stor tålmodighet og fikk til slutt en sønn, slik Gud hadde lovet.

16Også menneskene kan sverge sine eder. De tar Gud til vitne på at det de sier er sant, slik at det blir slutt på alle diskusjoner. 17Da Gud ga løftet sitt, sverget han en ed. Med det ville han vise dem som fikk løftet, at det var et løfte han aldri kunne tenkte seg å ta tilbake. 18Gud har gitt oss både løftet og eden sin. Disse to bekreftelsene står fast, etter som Gud aldri kan lyve. De er en sterk oppmuntring til oss som håper på Gud og stoler på at han en dag vil innfri løftet og frelse oss for evig.

19Dette håpet om at sjelene til slutt skal bli frelst for evig, er som et solid anker som sitter urokkelig fast hos Gud selv, innenfor forhenget til Det aller helligste6:19 ”Det aller helligste” var et rom lengst inn i templet, stedet for Guds nærvær. Framfor det rommet hang et forheng, og den eneste som fikk gå inn dit, var øverstepresten, da han en gang om året ofret blod for at folket skulle få syndene sine tilgitt. For en nærmere beskrivning, se 9:2-5. i himmelen. 20Forhenget ble spjæret i to deler da Jesus døde på korset.6:20 Se Matteus sin fortelling om Jesus 27:50-51, der det blir omtalt hvordan forhenget i templet i Jerusalem brast i to deler da Jesus døde. Gjennom det åpnet han veien til Gud for oss, og ble øversteprest for evig, akkurat som Melkisedek.