Bibelen på hverdagsdansk

Hebræerbrevet 3:1-19

Kristus har en langt mere betydningsfuld tjeneste, end Moses havde

1Kære venner, I, som har modtaget det himmelske kald, tænk på, hvordan Jesus som apostel og ypperstepræst for vores tro 2var trofast over for Gud, som gav ham den opgave. Moses var også trofast over for Gud i den opgave, han fik som leder i Guds husholdning. 3Men ligesom en mand, der bygger et hus, får større ære end selve huset, sådan er Jesu tjeneste langt mere betydningsfuld end Moses’ tjeneste. 4Ligesom ethvert hus har en bygherre, sådan er det Gud, der er den store Bygherre bag alle ting. 5-6Moses var Guds tjener, men Kristus er Guds egen Søn. Moses’ tjeneste peger profetisk hen på det, der senere skulle ske, og han var trofast i det lederansvar han fik for det Guds folk, han selv var en del af. Men Jesus har som Guds Søn lederansvaret for et nyt Guds folk, og vi tilhører det folk—hvis vi da holder fast ved den frimodighed og glæde, vi oplevede, dengang vi fik vished om at få det evige liv.

Israels folk som et afskrækkende eksempel på ulydighed og vantro

7-8Hør derfor efter, hvad Helligånden siger:

„Gid I ville lytte til, hvad han siger i dag:

Lad være med at lukke af for mit ord,

som da jeres forfædre gjorde oprør

og satte sig op imod mig i ørkenen.

9-10De provokerede mig ved at sætte mig på prøve,

selv om de havde set mine undere i 40 år.

Derfor blev jeg vred på dem og sagde:

‚De går altid deres egne veje

i stedet for at følge mine.’

11Så svor jeg i min vrede:

‚De skal ikke få lov at opleve min hvile.’ ”3,7b-11 Sl. 95,7-11 (LXX).

12Pas derfor på, kære venner, at ingen af jer gemmer på ondskab og vantro i jeres hjerter, så I glider væk fra den levende Gud. 13I stedet bør I hver dag opmuntre hinanden, så længe verden står, så ingen af jer på grund af syndens snedige forførelse lukker af over for Gud. 14For hvis vi indtil det sidste holder fast ved den overbevisning, vi havde i begyndelsen, skal vi få del i alt det, som tilhører Kristus.

15Da synden er så snedig, må I ikke glemme advarslen fra før:

„Gid I ville lytte til, hvad han siger i dag:

Lad være med at lukke af for mit ord

som dengang under oprøret.”

16Hvem var det, som hørte, hvad Gud sagde, og dog gjorde oprør mod ham? Det var alle dem, der forlod Egypten med Moses som anfører. 17Og hvem var det, Gud var vred på i 40 år? Det var alle dem, som havde gjort oprør og derfor måtte dø i ørkenen. 18Hvem var det, Gud talte om, da han svor, at de ikke fik lov at opleve hvilen i det land, han havde lovet dem? Det var alle dem, der var ulydige. 19Og hvorfor kom de ikke ind i det land, hvor Gud havde lovet at give dem hvile? Fordi de ikke havde tillid til ham.

O Livro

Hebreus 3:1-19

Jesus é superior a Moisés

1Portanto, meus irmãos, a quem Deus separou para si e a quem chamou para participarem da vida celestial, atentem para o enviado de Deus, o sumo sacerdote da fé que proclamamos, 2o qual cumpriu fielmente a missão que Deus lhe designou, tal como Moisés serviu fielmente na casa de Deus. 3Mas Jesus é muito superior a Moisés, da mesma maneira que o homem que constrói uma casa tem mais mérito do que a própria casa. 4Se é verdade que não há casa que não tenha sido construída por alguém, não menos verdade é que quem construiu tudo o que existe foi Deus.

5É bem certo que Moisés serviu com toda a fidelidade na casa de Deus,3.5 Nm 12.7. mas o que ele fez foi um serviço, o de anunciar aquilo que haveria de ser revelado mais tarde. 6Mas Cristo é fiel e responsável como Filho sobre a sua própria casa, a qual casa somos nós próprios, se conservarmos a nossa confiança até ao fim, assim como a exultação da esperança nele.

Aviso contra a incredulidade

7Portanto, o Espírito Santo nos avisa, como está escrito:

“Se hoje ouvirem a sua voz,

8não endureçam os vossos corações,

como fizeram na rebelião,

durante o tempo de prova no deserto.

9Ali os vossos pais tentaram a minha paciência

e duvidaram de mim,

mesmo depois de terem visto tudo o que eu fiz.

10Durante quarenta anos andei desgostoso com esta geração.

É um povo que erra constantemente;

eles não conheceram os meus caminhos.

11Por isso, jurei, na minha cólera:

não entrarão no meu descanso.”3.11 Sl 95.7-11.

12Tomem então cuidado, irmãos, para que nenhum de vocês se afaste para longe do Deus vivo, levado pelo seu coração mau e incrédulo. 13Pelo contrário, procurem encorajar-se uns aos outros, enquanto dura esse tempo de “hoje”, a fim de que ninguém endureça o seu coração pelo engano do pecado. 14Porque se mantivermos firmemente, até ao fim, a nossa confiança no Senhor, como quando nos tornámos cristãos, participamos de tudo o que pertence a Cristo. 15Então, não esqueçamos este aviso:

“Se hoje ouvirem a sua voz,

não endureçam os vossos corações,

como fizeram na rebelião.”3.15 Sl 95.7-8.

16E quem foram esses que, depois de ouvirem Deus falar-lhes, o provocaram? Não foram porventura os que por meio de Moisés saíram do Egito? 17E não foram esses que durante quarenta anos tanto exasperaram a Deus e pecaram, tendo os seus cadáveres ficado ali no deserto? 18E não foi a eles que Deus declarou, com juramento, que não haveriam de entrar no seu descanso? Pois foram esses mesmos que lhe desobedeceram. 19Vemos pois que não puderam entrar por causa da sua incredulidade.