Paulo Ne Asomafoɔ A Aka No
1Mfeɛ dunan akyi, me ne Barnaba sane kɔɔ Yerusalem. Mede Tito nso kaa me ho. 2Mekɔeɛ ɛfiri sɛ, Onyankopɔn na ɔdaa no adi kyerɛɛ me sɛ menkɔ. Me ne mpanimfoɔ no yɛɛ nhyiamu kɔkoam kyerɛkyerɛɛ asɛmpa a meka mekyerɛɛ amanamanmufoɔ no mu kyerɛɛ wɔn. Na mempɛ sɛ mʼadwuma a mayɛ dada ne deɛ megu so reyɛ no yɛ ɔkwa. 3Ɛwom sɛ me ɔboafoɔ Tito yɛ Helani deɛ, nanso wɔanhyɛ no sɛ ɔntwa twetia. 4Asɛm yi siiɛ, ɛfiri sɛ anuanom bi a wɔnyɛ nokwafoɔ awia wɔn ho abɛfra yɛn mu a wɔrehwehwɛ ahofadie a yɛwɔ wɔ Kristo Yesu mu, na wɔde yɛn ayɛ nkoa. 5Yɛamma wɔn mu kwan koraa, sɛdeɛ nokorɛ a ɛwɔ Asɛmpa no mu no bɛtena mo mu.
6Wɔn a wɔfa wɔn ho sɛ wɔyɛ atitire no, sɛdeɛ wɔte biara no, meka sɛ, menhunu wɔn ntam nsonsonoeɛ biara. Onyankopɔn nhwɛ nnipa ho mmu atɛn; saa mpanimfoɔ no mfaa adwene foforɔ biara mmɛkaa mʼasɛm no ho. 7Na mmom, wɔhunuu sɛ Onyankopɔn de dwuma no ahyɛ me nsa sɛ menka Asɛmpa no nkyerɛ amanamanmufoɔ sɛdeɛ ɔde dwuma no hyɛɛ Petro nsa sɛ ɔnka Asɛmpa no nkyerɛ Yudafoɔ no ara pɛ. 8Na Onyankopɔn a ɔnam Petro so yɛ adwuma sɛ Yudafoɔ mu somafoɔ no ara na ɔnam me so yɛ adwuma wɔ amanamanmufoɔ mu sɛdeɛ Petro yɛ Yudafoɔ mu adwuma no pɛ. 9Yakobo, Petro ne Yohane a na wɔfa no sɛ wɔyɛ mpanimfoɔ no gye too mu sɛ, Onyankopɔn ama me dwuma sononko bi sɛ menyɛ, enti wɔkyeaa me ne Barnaba. Wɔpenee so sɛ yɛnyɛ adwuma wɔ amanamanmufoɔ no mu na wɔn nso wɔnyɛ adwuma wɔ Yudafoɔ no mu. 10Wɔbisaa sɛ yɛnkae ahiafoɔ wɔ wɔn kuo no mu sɛdeɛ mepɛ sɛ meyɛ no.
11Ɛberɛ a Petro baa Antiokia no, metiaa deɛ ɔreyɛ no mu wɔ badwa mu, ɛfiri sɛ, na ɔreyɛ mfomsoɔ. 12Ansa na mmarima bi a Yakobo somaa wɔn no bɛduruu hɔ no, na Petro ne anuanom amanamanmufoɔ no to nsa didi. Nanso, nnipa no bɛduruiɛ akyi no, ɔtwee ne ho a ɔne wɔn annidi bio, ɛfiri sɛ, na ɔsuro wɔn a wɔpɛ sɛ wɔtwa amanamanmufoɔ twetia no. 13Anuanom Yudafoɔ a aka no yɛɛ sɛ ahufoɔ de wɔn ho bɔɔ Petro maa Barnaba nso de ne ho kɔbataa wɔn ho.
14Mehunuu sɛ deɛ wɔreyɛ no ne Asɛmpa no bɔ abira no, mekaa no wɔ Petro ne badwa no anim sɛ, “Woyɛ Yudani a seesei wonni Yudafoɔ amanneɛ so bio. Adɛn enti na wohyɛ amanamanmufoɔ sɛ wɔnni Yudafoɔ amanneɛ so?
15“Ɛyɛ nokorɛ sɛ yɛyɛ Yudafoɔ firi yɛn awoɔ mu. Yɛnyɛ amanamanmufoɔ nnebɔneyɛfoɔ no. 16Yɛnim sɛ ansa na obi bɛdi bem wɔ Onyankopɔn anim no, na gye sɛ wagye Yesu Kristo adi a ɛnyɛ sɛ ɔbɛyɛ deɛ mmara no hwehwɛ sɛ ɔnyɛ no. Yɛn nso, yɛagye Kristo Yesu adi sɛdeɛ yɛnam so bɛdi bem wɔ Onyankopɔn anim; ɛfiri sɛ, ɛnam gyidie so na wɔbɛbu yɛn bem, na ɛnyɛ mmara no apɛdeɛ a yɛyɛ no so.
17“Sɛ yɛpɛ sɛ wɔbu yɛn bem wɔ Kristo mu na sɛ ɛda adi sɛ yɛn nso yɛyɛ nnebɔneyɛfoɔ a, na ɛkyerɛ sɛ Kristo pene bɔne so? Ɛnte saa koraa. 18Na sɛ mehyɛ aseɛ yɛ deɛ magyae a, na ɛkyerɛ sɛ meyɛ mmaratofoɔ.
19“Ɛfiri sɛ, mpɛn dodoɔ a mepɛɛ sɛ mɛdi mmara no so no, mmara no buu me fɔ. Mmara no ankasa akum me. Ɛno enti, menni mmara no tumi ase bio, sɛdeɛ ɛbɛyɛ a, mɛtena ase mama Onyankopɔn mmom. Wɔabɔ me ne Kristo asɛnnua mu, 20enti ɛnyɛ me na mete ase bio, na mmom, Kristo no na ɔte me mu. Saa asetena a mete mu seesei yi, mete ase wɔ Onyankopɔn Ba no a ɔdɔ me na ɔde ne nkwa maa me no gyidie mu. 21Mempo Onyankopɔn adom no. Sɛ onipa nam Mmara so fata Onyankopɔn anim a, na ɛkyerɛ sɛ Kristo wu a ɔwuiɛ no yɛ ɔkwa.”
Paulus møter lederne i menighetene i Jerusalem
1Etter 14 år kom jeg tilbake til Jerusalem sammen med Barnabas. Titus var også med oss. 2Den gangen reiste jeg dit fordi Gud hadde vist meg at jeg skulle gjøre det. Ved en spesiell anledning møtte jeg lederne i menigheten og fortalte om innholdet i det glade budskap jeg sprer til folk som ikke er jøder. Jeg ville at de skulle anerkjenne undervisningen min, slik at jeg ikke hadde arbeidet, eller fortsatte å arbeide forgjeves blant andre folk. 3De aksepterte undervisningen min. De krevde ikke en gang at min reisekamerat Titus, som ikke er jøde, skulle bli omskåret.
4Spørsmålet om omskjærelse av personer som ikke er jøder, var en av de sakene vi diskuterte. Noen falske troende hadde nemlig lurt seg inn blant oss for å spionere på den friheten vi har i Jesus Kristus. Disse personene ville gjøre oss til slaver under jødiske regler og lover. 5Ikke et øyeblikk ga vi etter og bøyde oss for kravene deres. For vi ville at alle som ikke er jøder, også i framtiden skulle få høre et uforandret budskap om Jesus.
6Lederne for menigheten i Jerusalem aksepterte altså undervisningen min. At disse lederne før hadde vært Jesu nærmeste disipler, teller ikke i denne sammenhengen, for i Guds øyne er alle like. Disse mennene, som nå har så høy anseelse blant de troende, ville altså ikke legge noe til i undervisningen min. 7Tvert imot innså de at jeg hadde fått oppdraget med å spre det glade budskapet om Jesus til folk som ikke er jøder, mens Peter hadde fått oppdraget å arbeide blant jødene. 8Den samme Gud som hadde gitt Peter kraft til å være utsending blant jødene, hadde gitt meg kraft til å arbeide blant folk som ikke er jøder. 9Når da de fremste lederne i menigheten, Jakob, Peter og Johannes, forsto hvilket oppdrag Gud i sin godhet hadde gitt meg, rakte de meg og Barnabas hånden som et tegn på vårt samarbeid. Vi skulle fortsette å arbeide blant folk som ikke er jøder, mens de selv skulle arbeide blant jødene. 10Det eneste de ba oss om, var at vi skulle hjelpe de fattige blant de troende i Jerusalem, og det har jeg virkelig forsøkt å gjøre.
Paulus og Peter blir uenige
11Da Peter kom til Antiokia, ble jeg nødt til åpent å anklage ham, etter som han handlet helt galt. 12Før han kom til oss, brukte han å spise sammen med de troende som ikke var jøder, men etter at andre troende kom hit fra Jakob og menigheten i Jerusalem, våget han ikke lenger å spise sammen med dem som ikke var jøder. Han var redd for å bli uvenn med de representantene som forlangte at alle troende menn som ikke var jøder, måtte bli omskåret. 13De andre troende jødene oppførte seg på samme feige måten. Til og med Barnabas ble dratt med i dette.
14Da jeg så at de handlet stikk i strid med det sanne budskapet om Jesus, sa jeg til Peter mens alle de troende hørte på: ”Du er født jøde, men har nå lenge fulgt skikker som ikke er jødiske i stedet for de jødiske tradisjonene. Hvorfor vil du plutselig nå tvinge dem som ikke er jøder, til å følge jødiske tradisjoner igjen?
15Du og jeg ble født som jøder. Vi er ikke noen ’syndere’ som ikke kjenner til Moseloven2:15 Moseloven, eller den jødiske loven, finnes skrevet ned i Første til Femte Mosebok.. 16Men vi innså at alle blir skyldfri innfor Gud ved å tro på Jesus Kristus, og ikke gjennom det å være lydige mot loven. Derfor begynte vi selv å tro på Kristus, slik at vi kunne bli skyldfri innfor Gud ved troen på Kristus og ikke på grunn av at vi var lydige mot loven. Ingen kan noen gang bli skyldfri innfor Gud gjennom det å være lydige mot loven.
17Vi som ville bli skyldfri innfor Gud gjennom troen på Kristus, ble altså i jødene sine øyne lik disse ’synderne’ som ikke kjenner til Moseloven. Men betyr det at Kristus har fått oss til å synde? Nei, naturligvis ikke! 18Om jeg derimot bygger opp det jeg har revet ned, og enda en gang forsøker å bli skyldfri gjennom å være lydig mot loven, da blir jeg en virkelig synder. 19Det er jo loven som får meg til å synde, og derfor har jeg forlatt loven, etter som den likevel ikke kunne frelse meg. Ja, jeg døde bort fra loven for å leve for Gud, da jeg lot mitt gamle ego bli spikret fast på korset sammen med Kristus. 20Nå lever jeg selv om mitt gamle ego er avgått ved døden, for Kristus lever i meg. Så lenge jeg lever her på jorden, lever jeg altså gjennom troen på Guds sønn, han som elsket meg og ga livet sitt for å ta straffen for syndene mine på seg. 21Jeg tilhører ikke dem som sier at den nåden Gud viste oss, var uten mening. Om vi kunne lykkes med å være lydige mot hele Moseloven, og gjennom det blitt skyldfri innfor Gud, da trengte ikke Kristus ha gått i døden for oss.”
